Publikasjoner
A Postliberal Global Order? Challenge(r)s to the Liberal West
I en ny rapport ser NUPIs seniorforsker Minda Holm nærmere på hvilken verdensorden som egentlig er under press. Hva er problemet med å snakke med å snakke om en post-1945 «Liberal internasjonal orden» eller «Regelbasert orden»? Hva er det aktører som Russland og Kina har til felles med det populistiske radikale høyre i synet på global politikk? Og hva betyr Donald Trumps andre presidentperiode for det liberale Vesten?
Conclusion: Writing for Reflexivity and Breaking Writing Rules
Denne teksten inngår i et tverrfaglig arbeid som søker å politisere akademisk skriving. Utgangspunktet for dette forumet er at normene for «god akademisk skriving» former hvilken kunnskap som kan produseres, og dermed hvilke mål akademisk skriving kan oppnå. Selv om forumet særlig retter kritikk mot hegemoniet til anglo-amerikanske normer, gjelder argumentet enhver sammenheng der ett sett normer monopoliserer forståelsen av hva «god skriving» innebærer. Forumet er derfor en oppfordring til skrivenorm-pluralisme, men det strekker seg også langt utover dette. I stedet for bare å fremme en fri utfoldelse av ulike skrivestiler, forsøker forumet å utvikle systematiske strategier som hjelper lesere på deres refleksive reise – det forumet kaller «skriving for refleksivitet». Det finnes mange veiledninger om hvordan forskere kan utvikle sin egen refleksivitet, men langt færre som undersøker hvordan våre skrivepraksiser kan oppmuntre eller hemme refleksivitet hos leseren. I lys av forumets innsats diskuterer denne konklusjonen hvordan bidragsyterne utfordrer og bryter med etablerte normer, og hvilke konsekvenser dette har for å skape refleksivitet hos leseren. Dernest identifiserer den en strategi for refleksiv skriving som ligger implisitt i forumets arbeid: å kultivere ydmykhet i forfatterens stemme. Til slutt advarer konklusjonen mot å betrakte anglo-amerikanske skrivenormer som en enhetlig blokk som står i motsetning til refleksiv skriving. Snarere bør de forstås som et mangfold av teknikker, der enkelte kan kombineres med radikale brudd med de samme normene for å fremme refleksivitet i akademisk skriving.
Topos of threat and metapolitics in Russia’s securitisation of NATO post-Crimea
Artikkelen teoretiserer forholdet mellom sikkerhetisering, tvetydige trusselkonstruksjoner og angst. Den leverer et dobbelt bidrag til litteraturen som ligger i skjæringsfeltet mellom sikkerhetiseringsteori og studiet av ontologisk sikkerhet. For det første utvikles begrepet trussel-topos (TT), som viser til et potent retorisk anker i sikkerhetiseringsprosesser. En TT tegner opp en helhetlig situasjon, som det er livsnødvendig å unnslippe fra, og der ‘den andre’ truer Selvet. En TT møter Selvets identitetsbehov, samtidig som den er fleksibel og tvetydig. Når TT-er brukes ofte, kan imidlertid trusselkonstruksjonen bli vag og slik øke Selvets angst. Dette utfordrer fagets antagelse om at antagonisme alltid demper angst. For det andre teoretiseres metapolitikk som angstmestringsstrategi. Metapolitikk er en fortolkningsmodus – en hvileløs analyse av tilgjengelige spor i et forsøk på å avsløre en villedende og mektig motpart – som i siste instans mislykkes i å dempe angst. Å dyrke et trussel-topos og metapolitikk samtidig er en konfliktdrivende praksis. Det setter i gang en ond sikkerhetiseringsspiral som segmenterer rigide mønstre i representasjonen av Selvet og den andre og fostrer en tilbøyelighet til alltid å forvente fiendtlighet fra motparten. Artikkelen bygger på abduktiv teoretisering – vi har arbeidet parallelt med etablert teori og empiriske oppdagelser i en diskursanalyse av Russlands offisielle retorikk om NATO og bruken av TT-en “fargerevolusjon” etter at konflikten i Ukraina brøt ut i 2014.
Trump II: A new trajectory in Russia relations for NATO Nordic states
• Den påtroppende Trump-administrasjonen vil erstatte politikken om å bistå Ukraina «så lenge det kreves» med å «gjøre en avtale med Russland». Dette kan innebære en de-eskalering i relasjonen til Russland, så vel som krav om byrdefordeling med Europa. Norge og de nye NATO-naboene Sverige og Finland vil kunne formulere en ny politikk tilpasset den andre perioden til Donald Trump. • Tilnærmingen til Russland i nord kan justeres i tråd med norske tradisjoner om avskrekking og beroligelse. En slik tilnærming vil skille seg fra dagens britiske, polske og baltiske linje , men kan representere en fruktbar modell for NATO-medlemskap for de nordiske statene. • Til tross for en betydelig nedgang i militær spenning i nord siden 2022, bør ikke risikoen for et fremtidig sikkerhetsdilemma mellom Russland og NATO. Forutsatt at Russland er en status quo-makt i nord, bør NATO ha en klar og forutsigbar holdning i nord som kombinerer avskrekking og beroligelse. • Russland bør ikke behandles som en monolittisk enhet; det finnes moderate aktører som ønsker å styrke diplomatiet med nordiske NATO-naboer. En pragmatisk styrking av direkte kontakt mellom Russland og de nordiske NATO-statene kan utgjøre en kjerne for å stabilisere sikkerhetsforholdene i nord, og fungere som et konstruktivt innspill til den nye Trump-administrasjonen når den forsøker å åpne forhandlinger i Ukraina.
Hva nå?
Det er på tide at Norge tenker ut en utenrikspolitikk for sikkerhet – basert på sak, ikke parti, skriver Julie Wilhelmsen i denne kronikken. Dette er ikke et argument for å ta Norge ut av Nato eller å bryte med USA, men et forsøk på å reise en debatt om hvordan det kan skapes større handlingsrom for en politikk Norge er nødt til å tenke ut selv. Det er en invitasjon til rasjonell og kunnskapsbasert resonnering som vi «likesinnede» bør bedrive for å finne de beste løsningene i en tid da utfordringene bare blir større og større, og det knapt finnes noen ledelse å følge noe sted i verden. Det er selvfølgelig usikkert om våre ledere vil komme noen vei i Det hvite hus når den tid er inne. Dessuten, dersom noen av forslagene i mitt utspill følges, vil det utvilsomt oppstå en enorm dissonans blant hjemmepublikum etter flere års retorikk om at «våpen er veien til fred» – en parole som tidvis har fremstått som Norges nye moralske kompass. Men en strategi for avskrekking og beroligelse i sikkerhetspolitikken og mer diplomati i verdenspolitikken er både noe verden trenger og i et historisk perspektiv en velprøvet norsk posisjon. Det vil kunne gjøre Norge sikrere og norske utenrikspolitikere mer troverdige.
The Joint Expeditionary Force and its Contribution to European Security
Rapporten består av tre kapitler. Kapittel I identifiserer og vurderer fordelene ved Joint Expeditionary Force (JEF) og sammenligner denne med andre europeiske forsvars- og sikkerhetsrammeverk. Kapittel II analyserer hvordan JEF har respondert på Russlands krig mot Ukraina og de dramatiske endringene dette har medført for europeisk sikkerhet. Kapittel III drøfter utfordringene for Storbritannia, JEF og europeisk sikkerhet i etterkant av krigen i Ukraina og presidentvalget i USA i 2024. Kapitlet gir anbefalinger til den nye britiske regjeringen om hvordan JEF best kan videreutvikles for å styrke europeisk sikkerhet. I konklusjonen argumenteres det for at Storbritannia må gripe muligheten til å styrke JEF som et svar på et forverret sikkerhetspolitisk landskap.
Krig i Europa: Hvor betydelig endres europeisk sikkerhetspolitikk?
Russlands folkerettsstridige invasjon av Ukraina i 2022 har bidratt til en ny og forverret sikkerhetssituasjon i Europa. De fleste land i Europa har støttet Ukraina i krigen mot Russland, men hvor omfattende er de bredere endringene i europeiske land og aktørers forsvars- og sikkerhetspolitikk? I dette fokusnummeret byr bidragsyterne på inngående analyser av en rekke aktører: Danmark, Frankrike, Tyskland, Polen og Europakommisjonen. Det er noe variasjon på tvers de ulike analysene, men et hovedfunn er at endringene europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk er mer fundamentale enn som respons på krigen i Ukraina alene.
Krig i Europa og franske bidrag til europeisk sikkerhet
Etter den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022 har flere europeiske land måttet revurdere sin sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dette gjelder også Frankrike. Selv om endringen i fransk sikkerhet- og forsvarspolitikk ikke representere et regelrett brudd med tidligere politikk, har trusselen fra øst nå fått økt betydning også for fransk forsvarsplanlegging. De viktigste endringene i fransk sikkerhets- og forsvarspolitikk er knyttet til en omlegging av Russlandspolitikken, økning i støtten til Ukraina, og sist, men ikke minst en endret trusselvurdering og en betydelig økning i forsvarsbudsjettene. Med Russland aggresjon og usikkerhet rundt amerikansk langsiktig forpliktelse til europeisk sikkerhet, har Frankrikes fokus på strategisk autonomi også fått bredere støtte blant de europeiske allierte.
Polen og krigen i Ukraina: Er stemningen i ferd med å snu?
Hovedmålet med denne artikkelen er å kartlegge hvordan den russiske invasjonen av Ukraina har påvirket polske holdninger og dermed polsk politikk. Artikkelen begynner med en grundig gjennomgang av polakkenes holdninger til Ukraina, ukrainere og krigen. Her analyseres det også hvorvidt polakkenes holdninger skiller seg fra holdninger i andre NATO- og EU-land. Denne analysen av holdninger er etterfulgt av en eklektisk analyse av tiltak polske styresmakter har satt i gang i respons til krigen basert på forskjellige forståelser av krefter som former internasjonale relasjoner med stor vekt lagt på forklaringer forankret i de realistiske, liberal-institusjonelle og konstruktivistiske forståelser av internasjonale relasjoner.
Fra kullsvart nåtid til grønn fremtid : Vest-Balkans vei mot EUs energimarked og grønn omstilling
Seks land på Vest-Balkan er i ulike stadier av prosessen mot å bli EU-medlemmer: Albania, Bosnia og Hercegovina, Kosovo, Montenegro, Nord-Makedonia og Serbia. Disse blir her referert til som “Vest-Balkan 6 (VB6)”. Før medlemskap i EU må en rekke kriterier knyttet til demokrati og rettsstat være oppfylt. I tillegg må landene oppfylle kravene for det indre marked, herunder et velfungerende energimarked. Samtidig må de bidra til en grønn omstilling av energisektoren.