Publikasjoner
Water and conflict in Central Asia
Temperaturene i Sentral-Asia stiger raskere enn det globale gjennomsnittet, noe som reduserer vanntilgangen, øker presset på matsikkerheten og fører til hyppigere naturkatastrofer. Aralsjøens nedbørsfelts tørre klima gjør området særlig sårbart for klimaendringer. Blant landene i regionen er Turkmenistan og Usbekistan mest utsatt for vannstress. Mellomstatlige konflikter om vann har blitt vanligere i perioden 2014–2024, og noen har hatt voldelige innslag. Vannrelaterte protester forekommer nå oftere enn andre typer protester i Sentral-Asia. For å møte utfordringene trengs felles innsats for å øke regionens lagringskapasitet for vann, ettersom raskere bresmelting kan destabilisere den sesongmessige vannføringen.
The United Nations–African Union Partnership and the Protection of Civilians
Landskapet for fredsoperasjoner i Afrika har endret seg betydelig det siste tiåret, blant annet gjennom en markant økning i afrikanskledede fredsstøtteoperasjoner (PSO-er). Siden begynnelsen av 2000-tallet har Den afrikanske union (AU) og De forente nasjoner (FN) utviklet ulike – om enn parallelle – konseptuelle og operative tilnærminger til beskyttelse av sivile (POC). Mens FN betrakter POC i fredsbevarende operasjoner som et overordnet mål for hele oppdraget, der militære, politimessige og sivile komponenter prioriterer og proaktivt beskytter sivile, ser AU sin rolle i beskyttelsen av sivile først og fremst som å nøytralisere væpnede grupper og etablere et beskyttende sikkerhetsmiljø. Disse forskjellene åpner for viktige spørsmål om hvordan POC skal ivaretas innenfor rammen av partnerskapet mellom FN og AU. Denne rapporten analyserer de operative forskjellene mellom FN- og AUs tilnærminger til POC og vurderer deres respektive styrker og begrensninger. Den viser at afrikanskledede PSO-er ofte både har større evne og vilje til å bruke makt for å håndtere voldsutbrudd og stanse angripere, men at de samtidig har mindre forutsigbar og fleksibel finansiering enn FNs fredsbevarende operasjoner. Samtidig har FN-operasjoner med POC-mandat mer robuste sivile og politimessige komponenter, men kan mangle kapasitet til rask respons. For å styrke samarbeidet om POC bør de to organisasjonene utnytte sine komparative fortrinn, erkjenne egne begrensninger og utvikle en kontekstilpasset tilnærming til beskyttelse av sivile.
The EU should get serious about maritime security in the Middle East and the Gulf
For å oppnå sine globale maritime ambisjoner må EU styrke sin tilstedeværelse i Midtøsten og Gulfen. Dagens geopolitiske situasjon gir en mulighet til å bli en sentral aktør innen maritim sikkerhet og en pålitelig partner for aktørene i regionen. Å sikre skipsfart fra Middelhavet til Gulfen er avgjørende for EUs økonomi, energiforsyning og geopolitisk innflytelse. Denne policy-briefen argumenterer for at EU bør (1) Overvinne fragmentering i sine maritime operasjoner i regionen, og (2) fremheve en tydelig «europeisk tilnærming» til maritim sikkerhet.
Rational Illusions: Everyday Theories of International Status and the Domestic Politics of Boer War
Eksisterende forskning har dokumentert at jakten på status er utbredt i verdenspolitikken. Likevel er status-hierarkiene som stater reagerer på og konkurrerer innenfor, ofte tvetydige og vanskelige å fastslå empirisk. Denne uklarheten har ført til betydelig uenighet blant forskere om hvordan internasjonale hierarkier egentlig fungerer. I stedet for å se denne tvetydigheten som en svakhet, argumenterer denne artikkelen for at internasjonal status kan studeres gjennom de hverdagslige teoriene om status som regjeringer og deres motstandere selv utvikler og bruker for å tolke sitt lands status. Ved å behandle disse teoriene som skapende – snarere enn bare beskrivende – fremhever tilnærmingen hvordan innenlandske aktører utformer og opprettholder hierarkier de selv konstruerer. Disse hierarkiene trenger ikke å være internasjonalt anerkjent for å bli avgjørende for politisk legitimering på hjemmebane. For å studere slike hverdagslige teorier systematisk, utvikler artikkelen et nytt metalingvistisk rammeverk for å identifisere og kartlegge hvordan de brukes i innenrikspolitikken. Gjennom en casestudie av Boerkrigen (1899–1902) viser artikkelen hvordan innenlandske kamper om hva internasjonal status egentlig innebærer, kan forme både innenrikspolitikk og politiske beslutninger.
Moral- og realpolitikk i en ny verden
Scenene fra Det hvite hus lørdag satte en støkk i selv hardbarkede analytikere. Det ble ingen undertegning av mineralavtalen som skulle gi Ukraina en indirekte amerikansk sikkerhetsgaranti landet sårt trenger. I stedet fikk man krangling for åpen scene mellom president Donald Trump, visepresident J.D. Vance og president Volodymyr Zelenskyj. Dealen som kan komme i kjølvannet av scenen, er ikke det Ukraina ønsker seg. I etterkant har kommentarene på sosiale medier handlet om hvem som startet munnhuggeriet. De er gjerne fordelt i to leire, med en klar skyldfordeling på en av sidene, enten det er mot Zelenskyj eller mot Trump og Vance.
Care, Control and Calories: A Genealogy of Measuring International Undernutrition
Denne artikkelen dokumenterer den historiske utviklinga av kalorien og dens bruk i internasjonal måling av underernæring. Artikkelen startar med å skildre korleis kalorien vart til som vitskapleg instrument, forklarer deretter korleis den vart FN og Folkeforbundet sine flaggskip for internasjonal svoltmåling, og syner til slutt korleis den har blitt nytta til å måle globale utviklingsmål. Analysa foreslår at kalorien sin historie bør forstås gjennom ein dialektikk mellom omsorg og kontroll: Kaloristatistikk har fungert som ein moglegheitsbetingelse for at statar og internasjonale organisasjonar har kunnet oppnå større kontroll over og intervenere i det globale matsystenet. Slike målingar har også vore ein viktig ressurs for å legitimere og rettferdiggjere FN og moderne bistand, og har bygd under internasjonale narrativ om menneskeslekta sin framgong under ulike matregime. Basert på denne omfattande historiske analysa utviklar artikkelen eit epistemisk og demokratisk argument for at ein må inkludere kunnskapen og perspektiva til dei som er råka av svolt når ein utviklar nye verktøy for å måle matsikkerheit. Slik demokratisk medverknad bør ikkje berre vere eit målingsobjekt, men bli brukt aktivt gjennom deltakande metodologiar som betre fangar den fleirdimensjonale essensen til matsikkerheit gjennom tal.
Emotional assertiveness: China's coercive diplomacy against non-state actors
Mens de økonomiske, politiske og militære virkemidlene i Kinas tvangsdiplomati har blitt grundig studert de siste årene, har den emosjonelle dimensjonen i stor grad blitt oversett. Denne artikkelen undersøker Kinas «emosjonelle selvhevdelse» (emotional assertiveness) som en særskilt diskursiv form for tvang, der statlige representanter offentlig uttrykker moralsk indignasjon og oppfordrer aktører som har overtrådt Kinas «røde linjer», til å be om unnskyldning. Denne artikkelen analyserer flere vestlige ikke-statlige aktører som har blitt mål for denne typen reaksjoner, ettersom disse lite utforskede tilfellene gir et unikt perspektiv på hvilken rolle følelser spiller i staters tvangsdiplomati. De viser særlig hvordan identitetsrelaterte og emosjonelt ladede hensyn, snarere enn rent instrumentelle og strategiske vurderinger, i noen tilfeller kan være den underliggende drivkraften bak Kinas selvhevdende opptreden. I tillegg til å åpne for en ikke-rasjonalistisk tilnærming til tvangsdiplomati innen internasjonale relasjoner, utvikler artikkelen en teoretisk forståelse av de sentrale kjennetegnene ved Kinas emosjonelle selvhevdelse. Den argumenterer for at denne praksisen drives av moralsk indignasjon snarere enn sinne; utløses av det som oppfattes som en urett; næres av identitetsrelaterte hensyn; og kommer til uttrykk gjennom gjentatte krav om anger og beklagelse. For å illustrere Kinas praksis analyserer artikkelen to konkrete tilfeller: Intels instruks i 2021 til sine leverandører om å unngå produkter fra Xinjiang, og et meningsinnlegg publisert i Wall Street Journal tidlig i 2020 med tittelen «China is the real sick man of Asia».
Regional organizations, global governance and the EU
USA trekker seg stadig bort fra institusjoner landet selv har spilt en sentral rolle i å etablere, og nylige kriser som Covid-19-pandemien, krigen mellom Russland og Ukraina, og konflikten i Gaza har åpnet for grunnleggende spørsmål om den fremtidige retningen for internasjonalt samarbeid og global styring. Denne rapporten belyser rollen til regionale organisasjoner som en sentral del av global styring. Den byr på grundige analyser av den historiske utviklingen og dagens virkemåte til sentrale regionale organisasjoner, og diskuterer deres rolle i å fremme multilaterale beslutningsprosesser.
Verden brenner. Hordan formidles det til barna våre?
Medier som Aftenposten Junior og Supernytt vil få en enda viktigere rolle i tiden som kommer.
Stat, nasjon, utenrikspolitikk. Nyheter for barn i hverdag og krise
Denne artikkelen studerer hvordan Aftenposten Junior og Supernytt presenterer verden og norsk utenrikspolitikk for barn og unge, i hverdag og i krise. Vårt teoretiske utgangspunkt er at selvbilder og verdensbilder skapes og gjenskapes på daglig basis, og at nasjonal identitet utvikles i ung alder og formes gjennom hele livet. Vi vet fra tidligere forskning at nyhetsmedier er en viktig kanal for borgeres forståelse av eget lands rolle i og relasjon til verden. Likevel finnes det få studier av hvordan nyhetsmedier spesifikt rettet mot barn og unge presenterer verden der ute og den enkelte stats utenrikspolitikk. Vi finner at Aftenposten Junior og Supernytt søker gjøre verden mer forståelig og mindre fremmed for barn og unge, dempe frykt i krisetider og skape fremtidige opplyste og aktive borgere. Det kritiske blikket på norsk utenrikspolitikk er derimot i mindre grad til stede. Snarere finner vi at nyheter rettet mot barn og unge i stor grad rekonstituerer det vi kan kalle rådende fremstillinger av Norges rolle i verden.