Publikasjoner

How do donors integrate climate policy and development cooperation? An analysis of the development aid policies of 42 donor countries

Denne artikkelen vurderer hvordan giverland integrerer klimatiltak i sin utvikling- og bistandspolitikk. Et analytisk rammeverk utvikles for å systematisk sammenligne bistandspolitikk langs tre dimensjoner: hierarkiet av politiske målsettinger, typer tiltak som giverlandene iverksetter og koblinger til internasjonale klimaforhandlinger. Ved å analysere utviklingspolitikken til 42 givere, finner vi at kun tre har omstrukturert sine bistandsordninger for å fullstendig integrere klimahensyn. Istedenfor behandler giverland klimaendringer som et tematisk prioriteringsområde. Dette inkluderer flere givere som for øyeblikket ikke er forpliktet til å yte klimafinansiering under FNs klimakonvensjon (UNFCCC). Videre fremhever fem store giverland heller bruken av ulike utenrikspolitiske virkemidler for å støtte klimatiltak i utviklingsland. I artikkelen identifiserer vi særlig hvordan andre utviklingsmål (fattigdom, kjønn) integreres med klimamål. Bare to giverland skiller tydelig mellom utviklingsbistand og klimafinansering. Luxembourg uttrykker at deres klimafinansieringsløfte kommer i tillegg til utviklingsbistand, mens New Zealand har en separat strategi for klimafinansiering hvor tildelingen av midler er basert på effektivitetskriterier for reduksjon av klimautslipp.

Franske tilstander - Forstå det moderne Frankrike

Hvorfor vokser stadig høyrepopulismen i Frankrike til nye høyder? Hvorfor streiker franskmenn så ofte? Hvorfor er Frankrike så aktiv på den internasjonale arena? Til tross for at Frankrike er godt kjent for nordmenn flest både som ferieland, matland og kulturell høyborg, har landet lett for å forbli en gåte. Spørsmålene er mange: Hvorfor er tilliten til franske politikere så lav? Hva kan forklare den høye terrortrusselen i landet? Og hvor langt har egentlig likestillingen kommet i Simone de Beauvoirs fødeland? Når det franske samfunnet fremstår som litt fremmed, skyldes det at fransk politikk og samfunnsliv får langt mindre oppmerksomhet i den norske offentligheten enn for eksempel britisk eller amerikansk politikk. Med denne boken ønsker Norges fremste eksperter på Frankrike og franske forhold å bøte på dette. Boken er for deg som har fransk språk, politikk og samfunnsliv som fag, som er frankofil eller som rett og slett ønsker bedre kjennskap til det moderne Frankrike.

Ekstreme moderater: Å forstå de lave nivåene av voldelig ekstremisme i Bosnia-Hercegovina

Hvordan kan lave nivåer av voldelig ekstremisme i sårbare miljøer forklares? Etterkrigstiden i Bosnia-Hercegovina har vært preget av langvarige politiske kriser, økonomisk ustabilitet og usikkerhet for innbyggerne. Kombinasjonen av et relativt ungt og ustabilt demokrati, og sosial misnøye, har skapt grobunn for radikalisering og spredning av en rekke ekstremistiske ideologier. Dette har i sin tur gitt ikke-statlige grupper muligheten til å utfordre formelle institusjoner. Til tross for dette har det vært få ekstremistiske angrep; og de som har funnet sted har vært av liten skala og mislyktes i å avsløre noe dypere apell for voldelig ekstremisme. Hva forklarer dette avviket? Ved å benytte teorier om sosial bevegelser og politiske mulighetsstrukturer utforsker denne artikkelen hvordan strukturelle forhold i det politiske og diskursive rommet i Bosnia-Hercegovina påvirker reportaret for protest blant ekstremistiske bevegelser. To hovedargumenter blir lagt fram. For det første må ikke-statlige grupper forstås som rasjonelle aktører med et bredere fokus enn kun bruk av vold. For det andre kan det å skille mellom radikalisering knyttet til voldelig ekstremisme og radikalisering som tar sikte på samfunnsendring gjennom ikke-voldelige midler, hjelpe oss med å bedre forstå dynamikken bak samfunnsendring i sårbare miljøer.

PODCAST: Vennskap i internasjonal politikk

Internasjonal politikk preges av staters verdier og interesser. Men kan stater også utvikle vennskap? På hvilken måte kan vennskap påvirke internasjonal politikk?

Norway and Romania: Navigating Information Warfare

Studien «Norge og Romania: Navigering i informasjonskrigføring» undersøker hvordan desinformasjon, propaganda og utenlandsk påvirkning brukes for å manipulere offentligheten under krigen i Ukraina. Den viser hvordan slike virkemidler spiller på historiske konflikter og følsomme grensespørsmål for å svekke støtten til Ukraina og flytte fokuset bort fra de økonomiske konsekvensene av Russlands angrep. Studien forklarer hvordan disse strategiene forsøker å skyve skylden over på andre og forme opinionen i Russlands favør. Den ser nærmere på hvordan russisk påvirkning tar ulike former i Norge og Romania, og beskriver særtrekkene ved hvordan det skjer i hvert land. Rapporten er en del av FLANKS II-prosjektet, et samarbeid mellom New Strategy Center i Romania og Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) i Oslo.

Consolidating peace? The inner struggles of Sudan’s transition agreement

Bruken av overgangsavtaler for å løse konflikter mellom stater og ikke-statlige væpnede aktører på det afrikanske kontinentet ser ut til å være økende. Imidlertid har mange av disse overgangsavtalene en tendens til å være statiske og mislykkes i å adressere klager, årsaker til politisk uro og konflikt, eller å tilby bærekraftige veier mot demokrati. Med utgangspunkt i den sivilledede overgangsregjeringen i Sudan fra 11. april 2019 til 25. oktober 2021 (varigheten av overgangsavtalen) og et originalt datasett, argumenterer denne artikkelen for at politikken til overgangsregjeringen i Sudan, politisk retorikk og utfordringene med å implementere overgangsavtalens politikk ikke stemte overens med de politiske realitetene. Dette skyldtes hovedsakelig overgangsregjeringens manglende evne til å demontere eksisterende maktstrukturer under tidligere regime. Vi finner at overgangsregjeringen i Sudan unnlot å ta hensyn til veibetingelser fra tidligere regimer, noe som førte til at de ikke kunne gi folket i Sudan strategier som kunne hjelpe med å omgå eksisterende strukturer satt opp av tidligere regimer. Som et resultat fungerte overgangsregjeringens innsats som forsterkere av eksisterende interne kamper. Artikkelen argumenterer for behovet for bedre teknisk støtte og bestemmelser for å støtte innkommende overgangsregjeringer som forsøker å gå fra autokrati eller diktatur til demokrati under overgangsperioder.

Climate Obstruction in Poland: A Governmental–Industrial Complex

Polen er kjent for sin klimaskepisisme og benekting gjennom 1990- og 2000-tallet. Til tross for en rask utbygging av fornybare energikilder de siste årene, er Polen fortsatt Europas mest kullavhengige økonomi. Siden 2004 har påfølgende regjeringer bremsing av EU’s mer ambisiøse klimamål og avkarboniseringstiltak vært et kjennetegn. Det finnes nylige tegn på endrede samfunnsholdninger, men landet er alene blant EU-landene om å mangle et mål om netto nullutslipp eller en dato for utfasing av kullkraft. Denne situasjonen er skapt og videreført av en koalisjon av statlige institusjoner, etater, statseide energiselskaper og forsyningsselskaper, som utgjør et statlig-industrielt kompleks (GIC). Selv om GIC har moderert sitt språk og sine politiske tiltak, fortsetter det å fremme "sølvkule"-teknologier som "ren" kullkraft og nye kjernekraftverk. Polens forpliktelse til en rettferdig og gradvis energiomstilling er en klimabløff, en del av en overordnet strategi for å utsette nødvendige tiltak.

The urgent need for social science and humanities knowledge for climate action in Europe

Small states coalition building in EU policy-making The cases of the Nordic and Baltic countries

Å danne koalisjoner i ulike former og fasonger - institusjonalisert eller ad hoc uten permanente strukturer, territorielt konstituert, dvs. bestående av land fra en region, eller temabasert - har blitt et viktig verktøy for små og mellomstore EU-land for å øke sin politiske vekt og innflytelse i EUs politikkutforming. Med utgangspunkt i et begrepsmessig og teoretisk rammeverk som skiller mellom ulike typer koalisjoner og de baltiske og nordiske EU-landene som casestudier, analyserer dette kapitlet bruken av koalisjoner for små stater i en EU-kontekst sammen med en rekke eksempler på hovedsakelig regionale koalisjoner. Et viktig funn er at for å forsvare sine nasjonale interesser synes nordiske og baltiske EU-medlemmers regjeringer generelt å foretrekke fleksible, saksspesifikke, mellomstatlige, ikke-institusjonaliserte ad hoc-koalisjoner bestående av et mindre antall likesinnede land. I kontrast, mens institusjonaliserte koalisjoner og allianser i den akademiske litteraturen ofte blir stemplet som høyeste kategori av koalisjoner og faktisk er gode for uformelle konsultasjoner i en nordisk-baltisk kontekst, synes de i praksis ikke å være foretrukket av disse landenes regjeringer for forhandlinger i EU-politikk. Ofte er de ikke fleksible nok eller for små når det gjelder medlemmer.

Utenrikspolitiske holdninger i Norge i 2024: Status quo-folket i en internasjonal brytningstid

Hvordan vurderer nordmenn verdens tilstand? Og hvilken utenrikspolitikk ønsker befolkningen at norske myndigheter skal føre? I denne rapporten presenterer vi funnene fra en opinionsundersøkelse som ble gjennomført av Sentio for NUPI i perioden 18. til 24. april 2024. Verden rundt oss er svært urolig, og vi lever i en tid preget av stor usikkerhet knyttet til hvordan internasjonal politikk vil utvikle seg. Stormaktsrivaliseringen mellom USA og Kina tiltar i styrke, krigen i Ukraina pågår for fullt, krigen på Gaza fører med seg enorme menneskelige lidelser og har store konsekvenser i Midtøsten, og effektene av global oppvarming blir stadig tydeligere. Norske myndigheter, for eksempel via etterretningstjenestens årlige Fokus-rapport, kommuniserer at Norge står overfor en mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon enn på flere tiår.1 Et hovedfunn i vår rapport er likevel at befolkningen er nokså avmålt i sine vurderinger, og anser det generelle trusselnivået mot Norge som middels – eller på et normalnivå. Dette viser at det virker å være svært lite myndighetene kan gjøre for å endre folks holdninger til internasjonal politikk. Det er både overraskende og foruroligende at befolkningen i såpass liten grad ser ut til å ta innover seg den alvorlige sikkerhetssituasjonen, og ikke lytter til den offentlige kommunikasjonen knyttet til internasjonal politikk og trusler som Norge står ovenfor. Med den manglende kriseforståelsen i bunnen, ser vi overordnet sett en relativt stabil utvikling i nordmenns holdninger til utenrikspolitikk siden 2021, med tydeligst unntak av holdninger til Russland som har blitt klart skjerpet. NUPI har nemlig gjennomført lignende studier tidligere – i 2020 og i forbindelse med Stortingsvalget i 2021.2 I denne rapporten har vi stilt mange av de samme spørsmålene som tidligere, i tillegg til noen nye. Vi benytter derfor muligheten til å sammenligne med de tidligere studiene der det er hensiktsmessig for å danne oss et inntrykk av graden av endring i opinionen.