Bildet viser statsminister Erna Solberg i Davos i januar 2018. Foto: Arvid Samland/Statsministerens kontor

TOM VERKTØYKASSE: "Vi ser vekst og innovasjon på de områder der stater evner å bli enige om generelle mål, som å redusere fattigdom, men stagnasjon og en tom politisk verktøykasse på saksfelt som er politisk betente, som migrasjon, sikkerhet, og handel," skriver forskningssjef Ole Jacob Sending i DN. Bildet er fra World Economic Forum (WEF) i Davos i januar.

Politikkens fallitt

Publisert: 8. feb. 2018

Offentlige kriseløsninger står i stampe, skriver forskningssjef Ole Jacob Sending i DN.

(Dagens Næringsliv): Statsminister Erna Solberg har nylig møtt andre statsledere og den globale økonomiske eliten i Davos. Solberg har skapt internasjonale overskrifter med sitt forslag om at vi trenger en Metoo-kampanje mot korrupsjon.

Dette forslaget, og arenaen der det ble lansert, indikerer at internasjonalt samarbeid er i markant endring: Løsningen på globale problemer anses ikke primært å ligge i forpliktende, mellomstatlig samarbeid via internasjonale organisasjoner. Den ligger i mobiliseringen av markedet og det sivile samfunn mot noen generelle mål.

Paradokset er at vi ser vekst og innovasjon på de områder der stater evner å bli enige om generelle mål, som å redusere fattigdom, men stagnasjon og en tom politisk verktøykasse på saksfelt som er politisk betente, som migrasjon, sikkerhet, og handel.

Mens gamle, internasjonale organisasjoner som FN fremstår som ineffektive og underfinansierte, troner det globale vaksinefondet Gavi på toppen av evalueringer om effektivitet og evne til å oppnå sine mål. Gavi er et såkalt offentlig-privat samarbeid (OPS), der stater, private stiftelser og firmaer har gått sammen for å redusere barnedødelighet globalt.

På klimafeltet har det vokst frem en rekke initiativ hvor private selskaper har gått sammen for å lage globale standarder der endring i adferd styres av frivillig tilslutning og rapportering, ikke sanksjoner eller reguleringer. Global Reporting Initiative og Forest Stewardship Council er eksempler på dette.

Les også:

Forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) har stått i stampe i mange år, og det kom lite nytt fra det siste ministermøtet i Argentina i desember. Årsaken er at en slik avtale må være rettslig bindene og håndheves av WTO-apparatet, og medlemslandene klarer rett og slett ikke å bli enige. Vi så det samme i København i 2009, hvor man ikke lyktes å bli enige om en rettslig bindende klimaavtale.

Da man forsøkte på nytt i Paris i 2015, var strategien en annen. I stedet for å forsøke å oppnå enighet om en rettslig forpliktende avtale, valgte man å søke enighet om generelle mål. Samtidig ble iverksettelsen av dette gjort frivillig, og i stor grad satt ut til markedet og til mobilisering via det sivile samfunn. Ideen er at frivillige organisasjoner, journalister, forskere og andre kan holde både stater og private selskaper i ørene. Det er dette Solberg omtalte som «naming and shaming», der adferd kan evalueres mot en gitt standard.

De såkalte bærekraftsmålene, som FNs medlemsland ble enige om i 2015, følger samme linje. Stater ble enige om å konkretisere visse mål, uten at de samme statene forplikter seg rettslig til å gjøre noe som helst.

FNs «Global Compact» er et annet eksempel, hvor 9000 selskaper verden over har forpliktet seg til å etterleve FNs prinsipper for bærekraft og for å jobbe mot FNs mål for en bedre verden. Vi ser med andre ord et skifte fra «top down» til «bottom up» tilnærming.

Resultatet av denne utviklingen er fremveksten av et «marked» for global problemløsning, der frivillige organisasjoner og private selskaper spesialiserer seg på å finne løsninger på ulike problemer, det være seg utviklingen av vaksiner, klimatiltak, bruk av droner for å levere humanitær bistand, eller ekspertise på fredsmegling eller krisehåndtering.

Denne endringen fra stat til marked, fra styring til frivillighet, representerer et massivt potensial for å løse visse type problemer. Dette er imidlertid en form for «politikk light,» som overskygger det faktum at den politikken som biter på de vanskeligste områdene, enten det er krig, håndtering av flyktningestrømmer, eller handel, står helt stille. Her er det lite politisk vilje, og verktøykassen fremstår som tom.

Det er verdt å minne om at det var slike politiske kompromisser, med forpliktende avtaler, som ga oss FN-pakten, WTO-avtalen, og Havretten.

Det er bekymringsverdig at dette ikke er på agendaen i større grad, også i diskusjoner om norsk utenrikspolitikk.

Erna Solbergs forslag om et slags Metoo på korrupsjon er et spennende forslag. Men det er samtidig en type tiltak som har etablert seg som normen i norsk og andre lands utenrikspolitikk, der det å markere seg internasjonalt først og fremst handler om å allokere penger til gode tiltak eller mobilisere andre aktører til nyskapning, ikke om politiske strategier for å finne nye kjøreregler for en verden i rask endring.

Denne kronikken sto først på trykk i Dagens Næringsliv 5. februar 2018.