Bildet viser menneskemengder som demonstrerer for å løsrive Katalonia fra Spania. Foto: NTB Scanpix

LAV TILTRO: Pews globale analyse av tillit til myndighetene i ulike land viser et globalt gjennomsnitt på 14 prosent av befolkningen som mener myndighetene vil gjøre det som er best for landet. Blant land hvor bare fem prosent eller mindre har slik tillit finner vi viktige land som Spania, Frankrike, Sør-Korea, Hellas og Italia. Her fra demonstrasjoner for løsrivelse av Katalonia i Spania.

KRONIKK: Den store tillitskrisen

Publisert: 5. jan. 2018

Global uorden kan bli den nye normen, skriver Morten Bøås og Ole Jacob Sending i DN.

Inngangen til 2018 ser ikke særlig lystig ut.

Det er krig i Syria, statskollaps i store deler av Sahel. Det er også internasjonal terrorisme og vedvarende fattigdom i det globale sør. Samtidig brer klimakrisen om seg.

For å håndtere disse utfordringene trengs globalt lederskap. Slikt lederskap avhenger av at stormakter finner sammen.

En kort oppsummering av den globale tilstanden ved årsskiftet er imidlertid at USA vender seg innover, EU sliter, Kina er mer foroverlent, og Russland er mer aggressivt.

Mulighetene for globalt lederskap er altså dårligere enn på lenge.

Vel så urovekkende er imidlertid en fremvoksende tillitskrise innad i land: Det handler om en svekkelse av tilliten til staten i de landene som til nå har vært pådrivere for bedre global krisehåndtering.

Dette er en respons på globalisering, og det er ikke et forbigående fenomen, men en trend som vil definere nasjonal og internasjonal politikk i lang tid fremover.

Det er, slik vi ser det, lite som tilsier at vi vil vende tilbake til den liberale verdensordenen mange mente var i ferd med å bre seg for et par år siden. Den globale uordenen vi opplever i dag kan derfor meget vel være den nye normen.

I en rekke analyser fremstilles valget av Donald Trump i USA og brexit i Storbritannia som selve problemet.

Det mener vi er feil.

Snarere er resultatet i disse to valgene et symptom på et strukturelt problem, hvor betydelige lag i befolkningen ikke kjenner seg igjen i virkelighetsbeskrivelsen fra politiske og økonomiske eliter.

Målt i økning i brutto nasjonalprodukt og i reduksjonen av ekstrem fattigdom er effektene av globaliseringen positiv. Men effektene av globalisering er svært ujevnt fordelt innad i ulike land.

Hvor hender det:

De rike blir rikere, mens vi samtidig har sett en relativ svekkelse over tid av de fattigste og mest sårbare gruppene. Det er utbredt misnøye blant velgerne, og de etablerte partiene sliter med å fange opp denne misnøyen ettersom disse partiene stort sett har vært globaliseringens varmeste forsvarere.

Det er derfor enkelt for protestpartier å skyte ned argumenter om behov for mer økonomisk integrasjon og overnasjonal styring.

Pews globale analyse av tillit til myndighetene i ulike land viser et globalt gjennomsnitt på 14 prosent av befolkningen som mener myndighetene vil gjøre det som er best for landet. Blant land hvor bare fem prosent eller mindre har slik tillit finner vi viktige land som Spania, Frankrike, Sør-Korea, Hellas og Italia. Dette har og vil få store konsekvenser innad i land. Samtidig gjør dette at det globale styringsapparatet blir mer sårbart, da store grupper av befolkningen ser seg bedre tjent med økonomisk nasjonalisme og stengte grenser.

Vi tok en fremvoksende liberal verdensorden som noe selvsagt. En trend som ikke kunne reverseres. Det kunne den, og det er langt fra sikkert om den kommer tilbake i hvert fall på kort og mellomlang sikt. Hvis så er tilfellet står vi ovenfor en verden som for USA vil fremstå som mye mindre forutsigbar enn hva vi er blitt vant til. Dette er ikke en verden uten orden, men den vil ikke være i tråd med de forventninger vi har skapt til en vestlig-liberal regelstyrt verden.

Det vi aner konturene av er et internasjonalt system som er svakere og mindre egnet til å håndtere krise og iverksette effektiv kriseløsning.

Tilliten til myndighetene er tynnslitt i rekke viktige land, mens andre viktige stater har fått ledere som er valgt på et program om motstand mot økt internasjonalt samarbeid.

Spørsmålet er derfor hvor mange systemtruende kriser à la finanskrisen, og ikke minst klimakrisen, dagens system vil makte å håndtere.

Både i Norge og andre land er det en tendens til å håpe at den gamle orden kommer tilbake. Snur vi imidlertid på det og starter med den svekkede tilliten til politiske myndigheter, også i liberale demokratier, trer et annet bilde frem der uorden er den nye globale normen. Spørsmålet blir da hvordan skal vi navigere når globale problemer som migrasjon, terrorisme, fattigdom og klima krever omfattende samarbeid, samtidig som nære allierte distanserer seg fra et slikt samarbeid.

Norsk utenrikspolitikk har siden annen verdenskrig vært basert på massive investeringer i internasjonalt samarbeid. Nå utfordres premissene for denne strategien, for hvordan kan man via internasjonalt samarbeid løse et problem som befolkningen selv oppfatter som skapt av slikt internasjonalt samarbeid?

Vi har ikke svarene, men dette er spørsmål vi må begynne å stille oss med en annen tyngde og alvor i 2018.

Denne kronikken sto først på trykk i Dagens Næringsliv 3. januar 2018.

PS! 18. januar sparker NUPI i gang en serie med frokostarrangementer som ser nærmere på den globale tillitskrisen som Bøås og Sending tar opp i denne kronikken. Her møter du en av NUPIs forskere i samtale med eksperter fra inn- og utland.

Første region ut er Midtøsten. Meld deg på her. Følg med på arrangementssidene våre for annonsering, eller scroll ned til bunnen av denne siden og meld deg på nyhetsbrevet vårt, så får du arrangementsinvitasjoner og nyheter fra oss rett i innboksen.