Bilde: Creative commons

Internasjonalisering av utdanning

Publisert: 26. Oct 2014

Internasjonalisering av utdanning er ikke nytt i Norge. Maleren Hans Gude, som sammen med Adolph Tidemand, malte Brudeferden i Hardanger – maleriet vi i dag anser som en norsk nasjonalskatt – reiste til Düsseldorf med ønske om å bli maler. 15 år gammel begynte Grieg å studere ved konservatoriet i Leipzig. Det var heller ikke uvanlig at lærere, ingeniører og andre akademikere dro ut for å søke både utdanning og praksis, for siden å vende hjem med nye ideer og metoder.

  • Hvilket omfang har internasjonalisering av utdanning?
  • Hvilke EU-programmer kan den enkelte gjøre seg nytte av?
  • Hva betyr internasjonalisert utdanning for den enkelte og for samfunnet?
  • Hvorfor utdanner elever og studenter seg mer enn før i andre land?

2: Fornyet rolle

I moderne tid har likevel  internasjonalisering av utdanning fått en fornyet og forsterket rolle. Den kalde krigens slutt, utvidelse av NATO og EU, spredning av demokrati kombinert med økende kommersialisering er viktige utviklingstrekk de siste tiårene. Framvoksende stormakter som Kina, India, Brasil og Russland reetablerer økonomisk og politisk innflytelse. Et annet trekk er den teknologiske utviklingen. Internett og sosiale medier skaper helt nye vilkår for samhandling på tvers av mennesker og kulturer i alle land. 

Internasjonalisering av utdanning henger således nært sammen med internasjonal handel og et stadig mer internasjonalt arbeidsliv. Store norske selskaper som Statoil og Hydro har etablert kontorer og virksomhet i en rekke land. En rekke  internasjonale selskaper har likeledes kontorer i Norge. Engelsk er blitt arbeidsspråk i mange norske bedrifter.

Både utdanning og forskning må i dag være åpen og internasjonal for å holde et høyt faglig nivå. Forskningsprosjekter, datainnsamling og publisering gjennomføres svært ofte i samarbeid over landegrenser mellom universiteter og forskningsinstitusjoner. Internasjonalisering av utdanning er i stor grad knyttet til internasjonal elev – og studentmobilitet, internasjonalisering av lærebøker og integrering av internasjonale og flerkulturelle elever og studenter i klasse og på campus.

3: Globalisering og internasjonalisering

Globalisering  og internasjonalisering er begreper som ofte brukes om hverandre, selv om de hver for seg beskriver to forskjellige prosesser. Globalisering blir ofte brukt som samlebetegnelse på krefter og prosesser som gjør verden mindre. Skjebnefellesskapet som følger av økende gjensidig avhengighet er et helt sentralt trekk ved globaliseringen. Fattigdom, betydelige miljøutfordringer, økonomisk og sosial ulikhet, identiteter, religioner og kulturer møtes i mye større omfang enn før. Det skaper spenninger, som igjen forsterkes av og utløser konflikter. Nedbygging av tollmurer, deregulering av finansmarkedene, omfattende internasjonal luftfart og IKT er også pådrivere i disse prosessene sammen andre med politiske beslutninger. Globalisering og internasjonalisering har mange fellestrekk, men der globalisering viser til svekkelse av nasjonalstater og landegrenser viser internasjonalisering til bevisst, ønsket, samarbeid mellom land.

Bilde av mange flagg med en hatt på toppen

Tegning: Shutterstock.com

Internasjonalisering av utdanning handler om hvordan nasjonale myndigheter og utdanningsinstitusjoner på alle nivåer møter utfordringene og mulighetene som følger av økt globalisering, altså svaret på disse utfordringene og mulighetene. Stortingsmelding nr. 14 (2008–2009) «Internasjonalisering av utdanning» definerer internasjonalisering slik:

  • «Internasjonalisering er utveksling av ideer, kunnskap, varer og tjenester mellom nasjoner over etablerte landegrenser og har følgelig enkeltlandet som ståsted og perspektiv. Innenfor utdanning vil internasjonalisering være prosessen med å integrere en internasjonal, interkulturell og global dimensjon i mål, organisasjon og handling.»

Kunnskapssamfunnet kjennetegnes ved at kunnskap og kompetanse er den viktigste innsatsfaktoren i produksjon og tjenesteyting. Selv om Norge har rik tilgang på ettertraktede råvarer som olje, gass og fisk, er den nasjonale verdiskapingen mest basert på innbyggernes kunnskap og kompetanse. Beregninger fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at menneskene her og deres arbeidskraft (humankapitalen) utgjør hele 85 prosent av nasjonalformuen. En viktig erkjennelse er likevel at kunnskap produseres over hele verden. Svært lite ny kunnskap skapes og produseres faktisk i Norge. Derfor er det i Norges – og andre lands – interesse å knytte kontakter med sterke fagmiljøer andre steder i verden. Slik kan vi hente hjem viktig kunnskap og kompetanse, men også dele den med andre.

Målsettingen om økt internasjonalisering av utdanning kan likevel ikke bare begrunnes ut fra norske egeninteresser. Utdanning spiller også en rolle for flerkulturell forståelse og solidaritet med mennesker i land som har langt dårligere livsvilkår og framtidsutsikter. Som i alle utdanningspolitiske valg, berører også internasjonalisering av utdanning sentrale verdispørsmål. Her eksisterer dilemmaer og spenninger mellom så vel institusjoner, politikere og fagfolk.

4: Norske erfaringer

I norsk utdanningstradisjon har internasjonalisering gjennomgående vært sett i lys av å styrke fremmedspråk og kulturell innsikt. Solide språkkunnskaper danner grunnlaget for kommunikasjon, deltakelse i et internasjonalt samfunns- og arbeidsliv og bidrar til økt forståelse for det flerkulturelle samfunnet.

Motsatsen er skolen og eleven som et instrument for utvikling av samfunnet. Her sees internasjonalisering av utdanning som avgjørende for nasjonens velstandsutvikling i en global konkurransesituasjon, og som en investering i og for framtiden. I dette perspektivet benyttes også internasjonalisering som et verktøy for å kunne bli målt mot andre. Eksempelvis har PISA-målinger i regi av OECD hatt stor betydning for å øke utdanningssystemenes evne til å snakke sammen. PISA måler 15-åringers kompetanse i lesing, matematikk og naturfag. I Norge har resultatene fra PISA-undersøkelsene hatt stor betydning for den skolepolitiske debatten og prioriteringene i skolen. Dette er gjort synlig ved at det i dag avsettes mer tid til matematikk, lese- og skriveopplæring enn tidligere. I tillegg til PISA finnes også rammeverk som EUs EQVET, som gjør det enklere å sammenlikne yrkesrettet utdanning og opplæring i forskjellige land i Europa.

Grav som viser antall utveklingselever med støtte fra Lånekassen

Kilde: siu.no - mobilitetsrapporten 2013

5: EU og utdanning

EU er en viktig pådriver i arbeidet med internasjonalisering av utdanning i Europa. Kunnskap skal kunne sirkulere mest mulig fritt, og utdanningsnivået i befolkningen skal heves. Internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid ses som et viktig verktøy for å styrke EUs økonomi og konkurransekraft. Derfor har EU i løpet av de siste 25 årene investert mye penger i europeisk utdanningssamarbeid. For eksempel ble utvekslingsprogrammet Erasmus opprettet i 1987.

EUs program for livslang læring (LLP 2007–2013) ble avsluttet i 2013, og fra 1. januar 2014 erstattet av Erasmus+ (2014–2020). Erasmus+ er i enda sterkere grad enn LLP et svar på den dype økonomiske krisen i Europa, og programmets budsjett er økt med hele 40 prosent, til 14,5 milliarder euro. I Europa deltar årlig 400 000 personer i ulike former for læring og samarbeid med andre europeiske land. Fram mot 2020 ønsker Europakommisjonen at dette tallet skal dobles.

Erasmus+ er oppdelt i tre hovedtiltak («Key actions»).To av dem er særlig aktuelle for skoler å søke støtte til: mobilitet og strategiske partnerskap. Samarbeid kan skje på mange måter. Skoler kan nå samarbeide med andre sektorer, slik som bedrifter, høyskoler, universiteter og biblioteker, om et prosjekt. Erasmus+ åpner likevel fortsatt for tradisjonelle skolepartnerskap. I tillegg finnes Regio partnerskap, som innebærer samarbeid mellom utdanningsmyndigheter, skoler og institusjoner fra bestemte geografiske områder. De gamle programnavnene består: Comenius (skole-, lærer- og elevsamarbeid), Leonardo da Vinci (fag – og yrkesopplæring), Grundtvig (voksnes læring) og Erasmus (høyere utdanning).

6: Hva samarbeider skolene om?

Oversikt som viser norske studenter i utlandet fra 2003 til 2013

Kilde: siu.no

Verken Erasmus+ eller noen av de andre større utdanningsprogrammene legger bestemte føringer på det faglige innholdet, men samarbeidet berører naturligvis mål i læreplanen. Innenfor fag- og yrkesopplæring er det eksempelvis samarbeidet på følgende ulike områder de siste årene: helse (Strømmen vgs med utplassering blant helseinstitusjoner i Hellas, Kreta), design og håndverk (Setesdal vgs med skoler i Tyskland, Finland og Nederland), restaurant og matfag (Kristiansund vgs med skole i Frankrike) og Dalane vgs nær Egersund som samarbeider med skoler i Tyskland, Finland, Sverige, Belgia, Spania og Nederland om etablering av en egen vindkraftlinje.

VET Wind-prosjektet ved Dalane videregående skole belyser relevansen av internasjonalt samarbeid. Skolen har som mål å bli best i landet på grønn energi, særlig vindkraft. Men hvordan skal de klare å bygge opp et slikt studietilbud, som ikke finnes noen andre steder i Norge? De måtte ut og hente kompetansen der den finnes. Derfor tok de initiativ til samarbeid med skoler og bedrifter i flere europeiske land. «Det handler om å lære av andre som er kommet mye lenger enn oss», sier prosjektlederen ved skolen.

7: Mobilitet som tegn på internasjonalisering

Elever og studenter som krysser landegrenser for å ta utdanning, er eksempler på internasjonal mobilitet. Internasjonal mobilitet, antall inn- og utreisende elever og studenter, brukes ofte som et barometer, en trykkmåler, på internasjonalisering av utdanning. Europakommisjonen har i Erasmus+ satt av nærmere to tredeler av budsjettet til individuell mobilitet. I Norge er det også en viktig målsetting at elever og studenter, så vel som lærere og forskere, reiser utenlands.

Mobilitet innen grunnopplæring

Utgående mobilitet i grunnopplæringen dekker svært ulike aktiviteter, fra det å reise ut på noen dagers prosjektsamlinger til det å ta ett eller flere år i videregående skole i et annet land. Utreisende elever i Norge baserer seg i først og fremst på godkjente samarbeidsprogrammer mellom norske og utenlandske videregående skoler, opphold gjennom godkjente utvekslingsorganisasjoner (EF Education, YFU, STS m.fl.), EUs Erasmus+ -program og Nordisk ministerråds Nordplus Junior. Bildet er at den samlede mobiliteten i grunnopplæringen øker.
I skoleåret 2012–2013 benyttet om lag 7000 elever seg av de ulike ordningene. EUs og Nordisk ministerråds utdanningsprogram er beskjedne støtteordninger sammenliknet med Lånekassens støtte til elevutveksling i Vg2, da de primært dekker kortere opphold. Lånekassen viser til en sterk økning av elever som søker og mottar støtte til utenlandsopphold i Vg2. 2350 elever mottok støtte gjennom ordningen i skoleåret 2012–2013. (fig. s.2)
De fleste Vg2-elevene som benytter denne muligheten, reiser til engelskspråklige land, især USA og Storbritannia. Få drar til andre viktige samarbeidsland som Tyskland og Frankrike. Dette er et tankekors når vi vet at Tyskland og Frankrike er blant Norges aller viktigste handelspartnere, og det derfor er behov for mennesker som behersker tysk og fransk.

Mobilitet innen høyere utdanning

Innenfor høyere utdanning spiller Erasmus-programmet en helt sentral rolle for mobilitet av utvekslingsstudenter til Norge. Det siste tiåret har antallet innreisende Erasmus-studenter blitt firedoblet, fra 1000 i 2001–02 til over 4000 i 2011–12. I 2020 skal minst 20 prosent av de som fullfører høyere utdanning i Europa, ha hatt et studie- eller praksisopphold i utlandet. Norge oppfyller allerede målet: I 2012–2013 tok 21 prosent av norske studenter hele eller deler av utdanningen sin i utlandet.

8: Internasjonalisering hjemme

Internasjonalisering innebærer ikke nødvendigvis reising og utenlandsopphold. Internasjonalisering hjemme er også et mål i norsk utdanning. Det innebærer ganske enkelt at skoler skal arbeide med internasjonalisering i klasserommet.
Kommunikasjonsteknologi gjør det enklere å samarbeide digitalt, og den europeiske skoleplattformen eTwinning skal hjelpe skoler med nettopp dette. Her finner man gode eksempler, ideer og veiledninger til hvordan en kan starte et skoleprosjekt gjennom diskusjonsgrupper og online-kurs. Over 180 000 lærere i 33 europeiske land er allerede tilknyttet eTwinning.

Skjermdump fra Erasmusportalen

Kilde:europa.eu/youth

9: Regionale forskjeller og merverdi

Både innenfor grunnopplæring og høyere utdanning er det store regionale forskjeller i Norge i aktivitetsnivået når det gjelder internasjonalisering. For lærestedene innenfor høyere utdanning varierer mobilitetsbalansen, hvor mange utvekslingsstudenter som kommer inn sett i forhold til utreisende, fra lærersted til lærested. For Høgskolen i Bergen utgjør de som kommer inn, bare en firedel av dem som reiser ut. I andre enden av skalaen ligger Høgskolen i Finnmark; dit kommer det nesten sju utenlandske studenter for hver utreisende. Innenfor grunnopplæring er det tilsvarende store forskjeller mellom fylkene i bruken av ordningen for utveksling i Vg2. Forskjellene kan skyldes ulik næringsstruktur, foreldres utdanningsbakgrunn eller ulik tradisjon for å reise ut. Når det gjelder aktivitetsnivå innenfor det europeiske utdanningsprogrammet, synes det å henge nært sammen med hvorvidt en fylkeskommune prioriterer elev- og studentutveksling.

Internasjonalisering gir merverdi

Både innen grunnopplæring og høyere utdanning representerer internasjonalisering en viktig kvalitet i læringsløpet. Skolenes internasjonaliseringsarbeid knyttes direkte til læreplanmål og inngår i skolens planer. Det innebærer at internasjonalisering ikke skal komme «på toppen» av skolens ordinære undervisning, men tvert imot skal inngå som en naturlig del av skolehverdagen.

SIUs (Senter for internasjonalisering av utdanning) undersøkelser viser at internasjonalt skolesamarbeid er krevende, men gir merverdi til skolene og elevene, både i form av faglig, sosial og kulturell kompetanse. Og det er plass til flere i samarbeidet, mange flere.

Del av serien Europa i endring

Denne utgaven av Hvor hender det? (HHD) inngår i serien «Europa i endring» som vil tar opp forhold og utviklingstrekk i Europa og EU. Dette vil også si Norges forhold til Europa og EU blant annet slik det kommer til syne i EØS-samarbeidet. I stor grad vil
artiklene komme i tillegg til vanlige årgangers 24 artikler i Hvor hender det?.
Serien «Europa i endring» er et samarbeid mellom Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Utenriksdepartementet, og NDLA (Norsk Digital Læringsarena).