Hva betyr klimatoppmøtet i Paris?

Publisert: 25. Nov 2015

Mandag 30. november samles verdens land i Paris for å forsøke å bli enige om en ny, global klimaavtale i løpet av to uker. Opptakten til møtet er ikke den beste gitt terroraksjonene i samme by i senere tid. Møtet er det tjueførste i rekken av årlige klimatoppmøter . På de årene har verdens utslipp av  klimagassen CO2 økt med omtrent 50 %. Ifølge Einstein er galskap å gjøre det samme om og om igjen og forvente forskjellige resultat.

  • Vil klimaforhandlerne lykkes bedre denne gangen?
  • Hvilke er de store spørsmålene for toppmøtet i Paris?
  • Hvilke land har hvilket ansvar?
  • Hvor mye betyr det å nå en avtale i Paris?

2: Klimautfordringer

På litt over hundre år har den gjennomsnittlige temperaturen på jordkloden økt med 0,85 grader. Ifølge FNs klimapanel (IPCC) er det ekstremt sannsynlig at menneskelig aktivitet er hovedårsaken til denne oppvarmingen. Det er i hovedsak gjennom utslipp av CO2 når vi forbrenner kull, olje og gass (fossile brensler) at vi bidrar til oppvarmingen, og vårt bidrag øker stadig. Verdens utslipp av klimagasser har økt med omtrent tusen millioner tonn hvert år eneste år det siste tiåret. Det tilsvarer nesten tjue ganger Norges årlige utslipp.

Hvor stor oppvarmingen blir i framtiden, kommer an på hvilke valg vi tar. Dersom vi fortsetter som i dag, kan oppvarmingen bli på mellom tre og fem grader i år 2100. Dersom vi lykkes med å kutte utslippene betydelig, kan vi kanskje klare å begrense oppvarmingen til to grader (et mål vedtatt på et klimatoppmøte i 2009). Det krever at vi kutter utslippene med mellom 40 og 70 prosent fra 2010 til 2050, og at de er nær null – eller under null – i år 2100.

Det betyr mye om oppvarmingen blir for eksempel fire grader, eller om vi klarer å begrense den til to grader. Klimaendringene vil påvirke både natur og samfunn negativt. Blant annet vil de påvirke matproduksjonen. En global oppvarming på to grader vil redusere viktige avlinger som hvete, ris og mais i land i sør – den delen av verden som vil stå for nesten all forventet befolkningsvekst fram mot 2100. Dersom temperaturen øker med så mye som fire grader, vil matsikkerheten være truet i hele verden.

Vi har allerede sluppet ut for mye klimagasser til at vi kan unngå alle de negative konsekvensene. Vi har derfor allerede begynt å jobbe for å tilpasse oss klimaendringene: Demninger blir bygd for å beskytte mot økt flom, og forsikringsordninger basert på vær etableres for å sikre at bønder får en inntekt selv om avlingene svikter et år. 

3: Historien

Møtet i Paris er slett ikke første forsøk på å få til en global klimaavtale. Det begynte i Rio i 1992. Da ble verdens land enige om FNs klimakonvensjon. Det er fortsatt den som setter rammene for klimaforhandlingene. Konvensjonen slår blant annet fast at de rike landene skal ta ansvar og gå foran, og den lister opp hvem som er rike og hvem som er fattige. Konvensjonen sier blant annet at vi skal stabilisere innholdet av klimagasser i atmosfæren, men den inneholder ingen konkrete mål for utslippskutt.

Den første avtalen om utslippskutt kom i Kyoto (Japan) fem år senere. Kyotoprotokollen innebærer at de rike landene skal kutte sine utslipp med omtrent fem prosent i snitt, fra 1990 til 2008-2012. Alle de rike landene tok på seg samme type forpliktelse: Et prosentvis kutt i utslippene fra hele økonomien målt mot et referanseår (1990 for de fleste).

Det var meningen at Kyotoprotokollen skulle være første skritt på veien mot en større og mer ambisiøs klimaavtale. Det gikk ikke helt slik.

Da partene samlet seg på Bali (Indonesia) i 2007 var det på tide å tegne opp et nytt kart, for terrenget hadde endret seg. USA hadde trukket seg fra Kyotoprotokollen, og mange av de fattige landene hadde hatt stor økonomisk vekst og utslippsvekst siden 1992. Dermed dekket Kyotoprotokollen en mye lavere andel av verdens utslipp, og det var åpenbart at man trengte en avtale også for de landene som ikke var med der. På Bali ble de enige om at de skulle inngå to nye avtaler i København to år senere: En forlengelse av Kyotoprotokollen, og en bredere  avtale som skulle sikre økt klimainnsats i alle land. Det gikk heller ikke helt som planlagt.

4: Suksess eller fiasko i København

Forhandlingene i København i 2009 var et av de største toppmøtene noensinne. Forventningene var skyhøye. Nå var tiden kommet for å inngå den ene store klimaavtalen som skulle stoppe alvorlige klimaendringer. Det ble ingen FN-avtale. Isteden ble USA, Kina, India, Brasil og Sør-Afrika (BIKS-landene) enige om en avtale som mange, men ikke alle land, sluttet seg til. Toppmøtet endte med at det «noterte seg» avtalen disse landene hadde inngått.

Avtalen som ble framforhandlet i løpet av noen hektiske timer på tampen av møtet i København snudde tilnærmingen til internasjonal klimapolitikk på hodet. Avtalen skilte ikke mellom rike og fattige land, slik Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen gjorde, og landene måtte ikke ta på seg samme type mål. Isteden kunne alle land frivillig melde inn hva de var villige til å gjøre.

bilde av klimaofre i BangladeshFoto: Shushilan/Creative commons

Deltaområdene i Bangladesh er særdeles utsatt for klimaendringer og flom.

Møtet i København blir av mange ansett som den største fiaskoen i klimaforhandlingene, men møtet staket ut en ny kurs, og det er den kursen vi fortsatt følger i dag med basis i hva landene selv er villige til å gjøre.

Det var også i København de fleste landene for første gang ble enige om et langsiktig mål: Økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen skal begrenses til under to grader målt mot hva den var før den industrielle revolusjonen (ca. 1750).

5: Veien til Paris

I Durban (Sør-Afrika) i 2011 ble landene enige om at de innen 2015 skulle bli enige om en ny, global klimaavtale, som skulle omfatte alle land, og som skulle tre i kraft fra 2020. I løpet av møtene som fulgte, i Doha (Qatar) i 2012, Warszawa i 2013 og Lima i 2014, ble det stadig tydeligere hva slags avtale dette ville bli. Alle land skal selv melde inn hvor mye de ønsker å bidra til å kutte utslippene. Så langt har 170 land meldt inn bidrag, og derfor vet vi allerede nå hva avtalen i Paris kommer til å innebære av utslippskutt på kort sikt (fram til 2025 eller 2030).

Forsøket på å få til en ny klimaavtale har allerede oppnådd noe viktig. Det har satt klimapolitikk på den nasjonale dagsorden i svært mange land, ikke minst hos de to største utslippslandene – USA og Kina. Til sammen står de for over 40 % av de globale utslippene. Begge land har levert nye klimamål, og – minst like viktig – de har vedtatt nye tiltak som kan gjøre det mulig å innfri disse målene. USA bestemte sommeren 2015 å innføre reguleringer av klimagassutslipp fra kraftverk. Kina lovet høsten 2015 å innføre et nasjonalt kvotehandelssystem fra 2017. Selv om USA og Kina ikke har kommet med de mest ambisiøse målene, så er dette svært viktig fordi de både er stormakter og fordi de tidligere har vært blant de største bremseklossene. Nå bidrar de konstruktivt til å få til en avtale, og deres gjennomslagskraft er åpenbar, for eksempel ved at nye vedtak globalt er en blåkopi av det USA og Kina har blitt enige om.

Vi vet imidlertid også at det samlede ambisjonsnivået ikke blir høyt nok til at vi er på vei mot å nå togradersmålet. Vurderinger gjort av ulike forskergrupper og organisasjoner viser at summen av de løftene som har blitt levert inn, betyr at vi kan begrense oppvarmingen til et sted mellom 2,7 og 3,7 grader.

6: Hva skjer i Paris?

Hvis vi allerede vet hvor store utslippskuttene kommer til å bli, hva skal da landene forhandle om i Paris?

  • Det er ikke bestemt på forhånd hva som skjer med avgjørende spørsmål som klimatilpasning, finansiering, og tap og skade.
  • Det er heller ikke bestemt hva som skal skje med utslippskutt på lengre sikt.

Ettersom landene selv kunne velge hva slags løfter de sendte inn før møtet i Paris, har de sendt inn løfter i alle farger, former og omfang. En viktig jobb er derfor å sikre at dette blir forståelig, sammenlignbart og etterprøvbart ved å lage systemer for å måle, rapportere og verifisere utslipp og utslippskutt.

Bilde av klimaflyktninger i Sahel.Foto: Creative commons.

Klimaflyktninger er blitt en stor del av flyktningbildet. Her fra Sahel i Afrika.

Utslippskuttene som er lagt på bordet, er som nevnt ikke ambisiøse nok. Det er derfor avgjørende å få på plass et system som sikrer at kuttene over tid blir mer ambisiøse. Det virker for øyeblikket sannsynlig at landene kan bli enige om at de skal oppdatere løftene hvert femte år, og muligens vil det bli et krav at nye løfter alltid må være mer ambisiøse enn gamle løfter.

Det finnes to pilarer i klimaforhandlingene:

  • utslippskutt
  • klimatilpasning.

Et viktig spørsmål i Paris vil være om landene klarer å bli enige om et globalt mål for tilpasning.

7: Klimatiltak vil koste

Det vil koste mye å kutte utslippene og tilpasse seg klimaendringene. De fattige landene har ikke mulighet til å bære hele denne byrden selv, og derfor vil finansiering av klimatiltak være et av de viktigste – og vanskeligste – temaene. De rike landene har lovet å skaffe 100 milliarder dollar i året til klimatiltak i fattige land innen 2020. To av spørsmålene som skal avgjøres i Paris, er om dette beløpet skal økes i framtiden, og om det fortsatt bare er de rike landene som skal bidra til finansieringen.

Selv om vi gjør det vi kan for å tilpasse oss klimaendringene, vil det fortsatt og uansett oppstå tap og skade. Stiger havnivået, så må befolkningen i land som Maldivene (lav øystat) flytte på seg. Hvilken hjelp kan de vente seg fra det internasjonale samfunnet?

De fattige landene trenger åpenbart hjelp til å håndtere konsekvensene av klimaendringer. Samtidig er mange av de rike landene, spesielt USA, redd for at å inkludere «tap og skade» i klimaavtalen kan åpne for krav om økonomisk erstatning fra de som har forårsaket skaden (ved at de har et historisk ansvar gjennom sine utslipp over mange år). Det ligger derfor an til at dette vil bli et av de aller mest kontroversielle spørsmålene i Paris.

Det er nokså sannsynlig at landene ikke rekker å bli enige om alle viktige spørsmål i Paris, og derfor utsetter noen beslutninger til møtene som vil komme i årene etter Paris.

TegningTegning: politicalcartoons.com

Hva mener tegneren om den internasjonale hjelpen til de som er rammet av klimaendringer?

8: Hvor mye betyr en avtale i Paris?

Etter 25 år med nokså magre resultater er mange skeptiske til hva de globale klimaforhandlingene kan bidra med. Avtalen i Paris kommer høyst sannsynlig ikke til å bli god nok til å begrense oppvarmingen til to grader, eller til å sikre utviklingslandene tilstrekkelig med ressurser til å tilpasse seg klimaendringene som kommer. Det er derfor viktig å huske på to ting for å se det store bildet:

  1. Det viktigste er ikke nødvendigvis hva som står på papiret i Paris i desember, men hvilke handlinger denne prosessen utløser. For eksempel har USA og Kina nå mer ambisiøse klimamål enn de hadde for et år siden, og de har bestemt seg for å innføre nye tiltak og virkemidler som kan bidra til å nå disse målene.
  2. Det skjer mye viktig internasjonalt klimasamarbeid også utenom de store toppmøtene. Nylig bestemte for eksempel partene til Montrealprotokollen, som skal stoppe nedbrytingen av ozonlaget, også å kutte utslippene av kraftige klimagasser som erstatter de ozonnedbrytende gassene. Det arbeides aktivt med klimatiltak i byer og bedrifter. Den jungelen av ulike avtaler og initiativer som vokser fram, er veldig langt fra det mest effektive eller rasjonelle man kunne tenkt seg, og de monner foreløpig ikke nok til å senke de globale utslippene av klimagasser.

Samtidig er det viktig å ta med seg de gode nyhetene som har kommet det siste året, og å huske at dette ikke handler om hvorvidt vi når et bestemt mål eller ikke: Jo mer alvorlig klimaendringene ligger an til å bli, desto mer betyr ethvert tiltak som kutter utslippene.

9: Følg med

I løpet av to hektiske uker i Paris skal verdens land forsøke å bli enige om spørsmål de har kranglet om i to tiår. Blir framvoksende økonomier som Kina, Brasil og Sør-Afrika nødt til å ta en større del av ansvaret for å finansiere klimatiltak enn de har gjort til nå? Blir USA og andre rike land nødt til å godta å gi støtte til land som rammes av klimaendringer? Blir Kina nødt til å godta at andre ser dem etter i kortene når de sier at de har nådd sine klimamål?