Ad-hoc Security Initiatives, an African response to insecurity
Cedric de Coning, Andrew Yaw Tchie og Anab Ovidie Grand skriver at ad-hoc sikkerhetsinitiativene (ASI-ene) i Sahel og rundt Tsjadsjøen representerer en ny form for kollektiv sikkerhet i Afrika. G5 Sahel Force og Multi-National Joint Task Force dukket opp fordi en håndfull afrikanske stater hadde behov for å sammen reagere på felles grenseoverskridende sikkerhetstrusler. Det eksisterende afrikanske sikkerhetssamarbeidet APSA var ikke tilpasset truslene. Til tross for at Den afrikanske union (AU) og partnere har investert betydelige beløp i African Standby Force, har ikke denne fredsbevarende beredskapsstyrken vært tilpasningsdyktig nok til å løse sikkerhetsutfordringene i Sahel-regionen. De Coning, Tchie og Grand sporer fremveksten av en ny type ASI, undersøker hvordan den tetter sikkerhetshullet og analyserer hvorfor African Standy Force ikke var i stand til å møte utfordringene i Sahel. De vurderer hva utviklingen har å si for APSAs fremtid, samt hvordan APSA kan samarbeide tettere med ASI-er i fremtiden.
Standby security arrangements and deployment setbacks: The case of the African Standby Force
The African Standby Force (ASF) is a key mechanism for advancing African agency in addressing the continent’s peace and security threats. The African Union (AU), regional economic communities (RECs) and regional mechanisms (RMs) have previously deployed stabilisation missions and ad hoc security initiatives (ASIs). Yet these deployments don’t strictly reflect the principles envisaged in the original ASF make-up and authorisation processes. In this report, the authors argue that the future of the ASF future should be seen as an opportunity for the AU and RECs/RMs to standardise the quest for African agency and adopt an agile approach that aims for better partnerships between the RECs, ASIs and member states.
Elsa Lilja Gunnarsdottir
Elsa Lilja Gunnarsdottir jobbet som vitenskapelig assistent hos NUPI fram til sommeren 2024 og støttet opp om prosjektet Norge og EU mot 2030 i Fo...
Covid-19-konspirasjonsteoriar i Putins Russland
Kreml har i ei årrekkje brukt konspirasjonsteoriar som eit styringsverktøy. Under Covid-19 pandemien blei likevel Putin-regimet sjølv offer for slike teoriar.
Russlands «krigsnasjonalisme»: Korleis nasjonalistisk retorikk førebudde grunnen for invasjonen av Ukraina
I forkant av Russlands fullskala angrep på Ukraina fekk ulike nasjonalistiske vendingar gradvis større plass i russisk offisiell retorikk. Kva kan ein studie av regimets «krigsnasjonalisme» fortelje oss om identitetsdimensjonen til den noverande konflikten?
The International Monetary Fund and the World Bank: from institutional anchors of liberalism to geopolitical rivalry
Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken er ikke bare noen av verdens mektigste internasjonale institusjoner, men også de mest synlige institusjonelle «ankerene» i den liberale verdensordenen. Nå tyder mye på at denne posisjonen kan være i spill. IMF og Verdensbanken skal reflektere hvordan økonomisk makt er fordelt i verden, men Asias – og spesielt Kinas – sterke økonomiske vekst, er ikke dette lenger tilfelle. En mer multipolær verden preget av økende stormaktsrivalisering mellom USA og Kina skaper nye utfordringer for IMF og Verdensbanken. Morten Bøås skisserer hvordan den politiske rivaliseringen også har begynt å forme politikkutformingen i disse institusjonene og hvilke utfordringer som ligger foran dem.
The Sheikh versus the president: the making of Imam Dicko as a political Big Man in Mali
Under opptakten til militærkuppet i Mali i august 2020 steg Imam Mahmoud Dicko frem som en av landets mektigste politiske skikkelser. Men hvordan kunne en religiøs leder oppnå en slik posisjon i et land hvor politikk er ansett som en ‘møkkete’ affære og den sosiale kapitalen til religiøse ledere er bygget på at de fremstår som fromme og ærlige menn som holder avstand til politikk? Inspirert av arbeider innenfor Afrika-studier som gjenfortolker det klassike ‘Big Man’ konseptet til Marshall-Sahlins, følger denne artikkelen Dickos ‘politiske’ karriere. Forfatterne dokumenterer både hans feiltrinn og hvordan han gradvis lærte seg hvordan han kunne øve betydelig innflytelse uten å forringe hans image som en from og gudfryktig mann. Basert på denne analysen argumenterer forskerne for at Dickos hybride blanding av teologi og politikk har ledet hans tilhengere inn i et nytt politisk felt hvor både hans religiøse tilhengere og den sekulære opposisjonen kunne føle seg hjemme. Dette har åpnet et nytt felt hvor Salafi-inspirerte aktører kan navigere mellom opposisjon og samarbeid både med staten og sekulære krefter.