Diplomati og utenrikspolitikk

Reconciling Indonesia’s Climate Ambition: Who Gets to Shape the Policymaking Process?

Indonesia gikk inn i COP30 i Belém i Brasil med mer ambisiøse løfter, men styringsmodellen som genererer disse forpliktelsene har endret seg lite. Etterfølgende nasjonalt fastsatte bidrag (NDC-er) viser større ambisjoner på papiret, men formes fortsatt av en snever teknokratisk krets, begrenset offentlig deltakelse og økonomiske antakelser som prioriterer vekst. Denne ekspertstyrte tilnærmingen avdekker en vedvarende spenning mellom utviklingsprioriteringer og målene i Parisavtalen. For å styrke troverdighet, ambisjonsnivå og gjennomføring før neste runde med forpliktelser og evaluering bør Indonesia: • Utvide involveringen i NDC-arbeidet utover den eksisterende ekspertgruppen. • Bygge en koalisjon for klimatiltak som koordinerer nasjonale og lokale initiativer. • Investere i kapasitetsbygging, samtidig som nasjonal kontroll opprettholdes. • Publisere helhetlige gjennomføringsplaner med tydelig definerte mål og milepæler. • Redusere avhengigheten av skog- og arealbruk ved å fremskynde avkarbonisering av energi- og industrisektoren. • Gjenoppbygge strategisk klimadiplomati for å lede målrettede koalisjoner på COP-møtene.

India in the Multilateral System: UN, Bretton Woods and Club Governance

Nordisk drejning i nordområderne

I Norges nye nordområdestrategi har Norden fått en mer fremtredende rolle. Hva betyr det – for nordområdene og for nordisk samarbeid?

Handlingsrom og norsk støtte til kvinner, fred og sikkerhet i Afghanistan og Sudan

Denne fokusartikkelen ser på hvordan norsk støtte til gjennomføringen av KFS-agendaen i Afghanistan og Sudan påvirkes av faktorer som krig, humanitære kriser og demokratisk tilbakegang. I artikkelen ser forfatterne nærmere på hvilke faktorer som påvirker støtten som gis, og hvordan de relevante aktørene responderer på endringer i rammebetingelsene. Forfatterne finner at arbeidet påvirkes av endringer i det politiske handlingsrommet, inkludert væpnet konflikt og demokratisk tilbakegang. Situasjonen er noe ulik i de to landene, men i begge land ser vi at fravær av offisielt samarbeid med landenes sentrale myndigheter fordrer at Norge må ha en mer fleksibel tilnærming til KFS-arbeidet og ofte rette innsatsen mer mot lokalt nivå. I både Sudan og Afghanistan ser vi at det er lokale variasjoner når det gjelder humanitær tilgang samt vilje til å jobbe med KFS-agendaen. Det finnes med andre ord handlingsrom for Norge til å fortsette å jobbe med gjennomføring av KFS-agendaen i disse kontekstene, selv om dette i land rammet av krise og konflikt ofte må gjøres på en annen måte enn i land hvor Norge og utenrikstjenesten har en ambassade eller offisielt samarbeid med lokale myndigheter.