Publikasjoner
From laggard to leader? Australia’s path to climate credibility
Australias klimapolitikk har hatt en noe ujevn utvikling. Framgangen har vært inkonsekvent, og ambisjonsnivået har historisk sett ligget langt under det som kan regnes som landets rettferdige andel. Ambisjonene har riktignok økt betydelig de siste årene, men de nyeste målene er fortsatt ikke tilstrekkelige for å være i tråd med en 1,5 °C-bane. For å bygge videre på dagens kurs og sikre at forpliktelsene faktisk innfris, bør Australia: - redusere avhengigheten av karbonopptak fra arealbruk, arealbruksendringer og skogbruk (LULUCF) i utformingen av klimamål - raskt trappe ned bruken av – og subsidiene til – fossil energi - stramme inn og jevnlig gjennomgå Safeguard Mechanism for utslippskutt i industrien - betydelig øke bidragene til internasjonal klimafinansiering
Keeping the UK’s climate promise: restoring leadership through delivery
Storbritannia har en sterk posisjon internasjonalt når det gjelder klimapolitikk. Samtidig står landet overfor et betydelig gap mellom ambisjonsnivået og de nasjonale tiltakene som faktisk er satt i verk for å nå målene. Dette svekker Storbritannias troverdighet som en ledende aktør på klimaområdet. For å tette dette gapet bør Storbritannia: - iverksette flere tiltak for å redusere kostnadene på elektrisitet - sikre effektiv gjennomføring av eksisterende ordninger for å nå målene for 2030, 2035 og 2050 - styrke forpliktelsen om å stanse all ny utvikling av fossil energi - øke innsatsen for internasjonal klimafinansiering - vurdere å gå lenger enn minimumsmålene som kreves for å holde oppvarmingen under 1,5 grader
Sustaining Effective UN Peace Operations in the Future: Insights from the Studies Undertaken by the Effectiveness of Peace Operations Network (EPON)
EPONs metastudie om bærekraftige og effektive FN-operasjoner (2018–2025) bygger på analyser av 20 fredsoperasjoner for å identifisere faktorene som påvirker effektiviteten. Studien viser at fredsoperasjonene i økende grad møter geopolitiske motsetninger, økonomisk press og stadig mer sammensatte kriser. Dette krever mer fleksible, menneskesentrerte og regionalt forankrede tilnærminger. Ifølge studien avhenger suksess av tydelig politisk støtte, klare mandater, godt samarbeid med vertsland, tilstrekkelige ressurser og aktiv involvering av lokalsamfunn. Blant de største hindringene er uenighet i Sikkerhetsrådet, lite tilpasningsdyktige institusjoner og politisert finansiering. EPON anbefaler mer modulære og fleksible operasjonsformer, sterkere partnerskap med regionale aktører, bedre integrering av menneskerettigheter og agendaen for kvinner, fred og sikkerhet, samt klimatilpasset planlegging. Slik kan FN-operasjonene forbli relevante, legitime og effektive i en verden preget av raske endringer.
UN reform, budget cuts and gender backlash: What is at stake for Women, Peace and Security in peace operations?
Dette forskningsnotatet ser på hvilke mulige konsekvenser FNs reformarbeid og økonomiske kutt kan ha for arbeidet med kvinner, fred og sikkerhet (KFS) i fredsoperasjoner. Basert på intervjuer med representanter fra medlemsland og FN-ansatte som jobber i FNs hovedkvarter og i fredsoperasjoner, finner forfatterne at planlagte kutt og antifeminisme i FN-systemet har en negativ innvirkning på gjennomføringen av KFS-agendaen i fredsoperasjoner. Videre går KFS-arbeidet fra å være underfinansiert til å bli nedprioritert, noe som fører til tap av ekspertise i fredsbevarende operasjoner, og bidrar til å redusere kvinners politiske handlingsrom i postkonfliktstater. Forfatterne konkluderer med at det blir viktig å beskytte eksisterende ressurser, kunnskap og ekspertise på KFS når FNs medlemsland skal ta stilling til reformer og budsjettkutt.
Confronting escalating threats: adapting stabilisation for Africa’s 21st century security challenges
Denne artikkelen utforsker forståelsen og implementeringen av stabilisering og klima, fred og sikkerhet (CPS) i Afrika.
Safeguarding the WPS Agenda across Africa amid a Changing Global Order
De siste 25 årene har agendaen for kvinner, fred og sikkerhet (WPS) fått stadig større oppmerksomhet i FNs sikkerhetsråd (UNSC). Rådets arbeid har i hovedsak vært rettet mot beskyttelse av kvinner og jenter – snarere enn forebygging eller reell deltakelse. Samtidig har gjennomføringen av agendaen vært ujevn og inkonsekvent på tvers av mandater. De senere årene har økende geopolitiske spenninger, en fremvekst av autoritær politikk og tiltagende antifeministiske strømninger ytterligere svekket WPS-agendaen. Ofte blir den underordnet innenrikspolitiske hensyn. Denne policy briefen vurderer statusen for WPS-agendaen i en tid preget av avtakende giverfinansiering og skiftende globale prioriteringer. Den løfter frem sentrale resultater oppnådd av lokale kvinnenettverk i Afrika, og drøfter hvordan disse fremskrittene kan bevares og videreutvikles under nye politiske og økonomiske rammevilkår. Notatet argumenterer for at arbeidet med å fremme WPS-agendaen i en stadig mer uforutsigbar politisk orden krever en sammensatt tilnærming som tar høyde for globale konflikter, økende ulikhet og en ny autoritær bølge. Dette innebærer å styrke eksisterende rammeverk, utvide agendaens nedslagsfelt til å omfatte flere problemområder, og sikre at kvinners stemmer får reell innflytelse i beslutninger som gjelder fred og sikkerhet.
Time and Compromise in UNCITRAL’s Working Group III
I multilaterale forhandlinger påvirker tid både forhandlingsflyt og interaksjonen mellom partene. Når tidsfrister nærmer seg blir tid et pressmiddel, et som kan brukes til å frembringe kompromisser eller presse gjennom avtaler. I denne bloggposten, publisert i European Journal of Internal Law, undersøker vi hvordan denne tids- og kompromissdynamikken utspiller seg i de pågående forhandlingene om reform av system for investor-stat tvisteløsning (ISDS) i FNs kommisjon for internasjonal handelsrett.
Fellesskap i fare
Norge og Europa i en ny verdensorden. Hvordan skal det gå med Europa når måten verden virker på endrer seg totalt? De siste årene har europeiske politikere hatt hendene fulle med å samle støtte til Ukrainas krig mot Russland. I mellomtiden går stormaktene rundt oss bort fra samarbeid, og mot rivalisering og konkurranse. For EU er det heller ikke mye hjelp å hente fra Donald Trumps USA. Den liberale orden som har bidratt til dyp fred i Europa forvitrer for hver dag som går, også støttet av reaksjonære krefter innad. Alt dette fører til at Europa og EU nå konsentrerer seg mest om ett politisk spørsmål: sikkerhet. Men kan EU bli en fullstendig sikkerhetsorientert union og samtidig forsvare sine grunnleggende verdier – demokrati, menneskeverd og frihet? Hvordan kan disse verdiene stå seg i møte med all verdens sikkerhetsutfordringer? Og hvordan kan Norge som et europeisk land utenfor EU manøvrere i den nye verden som vokser frem? Øyvind Svendsen, seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), skildrer noen av vår tids største utfordringer på en lett og konsis måte.
The Institutional Dynamics of Global Governance in Hard Times: Innovation or Decline?
I innledningen til dette rundebordet argumenterer vi for at global styring står overfor store utfordinger, fordi den påvirkes av en rekke betydelige utviklingstrekk som dreier seg om endringer i maktfordeling mellom stater, fremvekst av nasjonalistisk populisme, og hyppige transnasjonale kriser – samtidig som den forsøker å legge til rette for kollektiv handling i møte med komplekse samarbeidsproblemer. Med dette bakteppet skisseres to hovedtrender av institusjonell utvikling i global styring. For det første, så ser vi at formelle mellomstatlige organisasjoner (FIGOs) stagnerer, og er i fastlåste situasjoner på grunn av store sosiale, (geo)politiske, økonomiske og teknologiske endringer. For det andre, ser vi en spredning av ulike typer «lavkostinstitusjoner» eller uformelle samarbeid. For å hjelpe oss å tenke systematisk om hvordan disse to institusjonelle dynamikkene påvirker global styring, utvikler artikkelen to teser: innovasjonstesen og forfallstesen. I innovasjonshypotesen hevder vi at ved å gå fra et relativt eksklusivt og hierarkisk system, sentrert rundt FIGOs, til et mer inkluderende og heterarkisk system, basert på institusjonelt mangfold, tilpasses global styring til endringer i politisk og økonomisk makt. I forfallshypotesen argumenterer vi for at de to institusjonelle trendene undergraver regelbasert multilateralisme og kan føre til et skifte tilbake mot tradisjonell stormaktspolitikk.
Reacting to a geopolitical setback: NATO expansion in Sweden and Finland through the lens of Russian geopolitical culture”
Sveriges og Finlands tiltredelse til NATO blir vanligvis sett på som et alvorlig geopolitisk tilbakeslag for Russland – det stikk motsatte av Moskvas mål om å begrense alliansens utvidelse østover. I motsetning til Russlands holdninger til Ukraina og Georgia, er imidlertid reaksjonen på NATOs nordiske utvidelse mer tvetydig. Denne artikkelen bruker et rammeverk fra kritisk geopolitikk for å analysere flere lag i Russlands diskursive reaksjon: det praktiske, det formelle og det folkelige. Studien finner at mye av den folkelige geopolitikken viderefører tendenser fra før 2022, der NATO fremstilles på en sikkerhetspolitisk og nasjonalistisk måte som en truende «Andre». Samtidig balanseres dette i den formelle geopolitikken av mer moderate og pragmatiske vurderinger, som demper den aggressive retorikken og fremhever de nordiske landenes egen handlekraft – noe som antyder at Russland kan vende tilbake til fredelig samarbeid. I den praktiske geopolitikken finnes det et gap mellom diskurs og praksis. Samtidig som den offisielle retorikken om NATOs nordiske utvidelse ble mer negativ, ble russisk militær aktivitet redusert, og provoserende tiltak ble unngått. Disse to sidene – realisme og pragmatisme på den ene, og sikkerhetisering og nasjonalistisk trusselretorikk på den andre – gjenspeiler strukturen i Russlands geopolitiske kultur slik den kommer til uttrykk i nordområdene og i møtet med NATOs nordiske utvidelse.