Publikasjoner
Proxy Games and Freezing Conflict: Trilateral Identifications, Fear, and Agency in Russia-Georgia Relations Post-Crimea
Denne artikkelen argumenterer for at konflikter kan fryses gjennom trilaterale identifikasjonsamspill som både marginaliserer mindre politiske enheter og forverrer deres sikkerhetssituasjon ved å slå dem i hartkorn med truende tredjeparts-«Andre». Den trekker på, og bidrar til, litteratur om nasjonal identitetsdiskurs, sikkerhetisering og utenrikspolitikk ved å teoretisere og undersøke trilaterale identifikasjonsprosesser og kombinere to sett med slike «Selv/Andre/Andre»-representasjoner slik de oppstår i offisielle ytringer mellom to politiske enheter over tid. Artikkelen analyserer forholdene mellom Russland og Georgia i perioden etter begynnelsen av krigen mot Ukraina i 2014, da Moskva intensiverte sin aktivitet i det «nære utland» ved å vise til vestlig inntrenging i dette området. Mens Russland redefinerte Georgia som en stedfortreder for det truende «Vesten», reduserte Georgia utbryterrepublikkene Abkhazia og Sør-Ossetia til stedfortredere for Putins «ekspansjonistiske Russland». Utviklingen av disse gjensidige identifikasjonene av «Selvet» og «De(t) Andre» gjorde ikke bare politiske praksiser innen diplomati og forhandlinger nærmest utenkelig. De bidro også til å fryse konflikten ved å eliminere både stedfortrederens og den påståtte tredjepartens agens til å handle og inngå kompromiss i en potensiell forhandling.
Ghosting diplomacy: China's silent treatment amid great power competition
Hvis diplomati handler om kommunikasjon, hvordan kommuniserer da det å «ghoste» noen? Kina har i økende grad brukt ghosting, eller taushetsstrategi, i sin diplomatiske praksis. Landet har bevisst kuttet i kommunikasjonskanaler på høynivå med sine «betydningsfulle andre» de siste årene. Når og hvorfor ghoster Kina andre stater, inkludert sine viktigste partnere? Hvordan passer strategisk ghosting inn i den mer konfronterende vendingen i Kinas såkalte «ulvekriger-diplomati» under Xi Jinping? Eksisterende forskning på emosjonelt diplomati fokuserer i stor grad på synlige følelsesuttrykk, men tar sjelden for seg diplomati der følelsesuttrykkene er skjulte. Denne artikkelen argumenterer for at ghosting-diplomati vanligvis følger det som oppfattes som et alvorlig brudd på kjerneinteresser. I stedet for å uttrykke følelser som sinne direkte, fungerer taushet som en form for skjult aggresjon med en straffende karakter. Med utgangspunkt i forskning på emosjonelt diplomati, sikkerhetsstudier og sosialpsykologi bidrar artikkelen til å begrepsfeste og teoretisere staters bruk av taushetsstrategi i internasjonale relasjoner, og belyser hvorfor stater velger å ta i bruk denne strategien. Gjennom diskursanalyse av en enkelt casestudie – Kinas taushetsstrategi overfor USA i etterkant av daværende speaker i Representantenes hus, Nancy Pelosis, besøk til Taiwan i 2022 og hendelsen med mistenkte overvåkingsballonger i 2023 – gir studien en inngående beskrivelse og forklaring av hvordan Kinas ghosting-diplomati utviklet seg i en periode med økende geopolitisk spenning mellom de to stormaktene. Artikkelen er dermed relevant både for forskere og beslutningstakere innen utenrikspolitikk, fordi den belyser denne skjulte og aggressive formen for diplomati og hvordan stater best kan respondere på den.
How Lebanon’s security sector works amidst state collapse
Denne artikkelen undersøker hvordan Libanons hybride sikkerhetsordener har blitt reforhandlet under nyere kriser, særlig landets økonomiske sammenbrudd fra 2019 til 2023 og den regionale krigen mellom Israel og Hizbollah i 2023–2024. Analysen bygger på rammeverket "Areas of Limited Statehood" for å vise hvordan formelle og uformelle styringsformer sameksisterer når statens kapasitet svekkes. Studien bidrar til forståelsen av styring i sårbare stater ved å rette oppmerksomheten mot såkalte state effects, det vil si de fysiske og observerbare manifestasjonene av staten i hverdagen. Funnene viser at Libanons hybride sikkerhetssystem tok i bruk en rekke strategier for å overleve den økonomiske krisen. Sikkerhetssektoren ble mer avhengig av internasjonal bistand, og mange ansatte måtte supplere inntektene sine med ekstraarbeid utenfor tjenesten, ofte med ledelsens stilltiende aksept. Samtidig ble aktiviteter nedskalert, og tilkarringsvirksomhet (rent seeking) økte. På kort sikt bidro disse strategiene til å holde sikkerhetssektoren i drift. På lengre sikt har de imidlertid forsterket korrupsjon og dermed undergravd den stabiliteten som tiltakene i utgangspunktet skulle sikre. Artikkelen drøfter også den libanesiske hærens utvidede rolle etter den siste konflikten med Israel. I henhold til våpenhvilen som ble inngått mot slutten av 2024 har hæren fått ansvar for å avvæpne Hizbollah og håndheve FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1701. Dette setter hæren i en krevende posisjon: Den må balansere mellom å oppfylle internasjonale forpliktelser og å bevare internt samhold i en situasjon preget av økende misnøye blant Hizbollahs tilhengere.
Does ASEAN climate policy pay sufficient attention to public transportation?
Utvidelse av kollektivtransport er et klimatiltak med mange positive ringvirkninger: mindre kø i trafikken, lavere luft- og støyforurensning, bedre trafikksikkerhet og redusert fattigdom. De fleste medlemsstatene i Association of Southeast Asian Nations (ASEAN) står overfor store utfordringer på alle disse områdene. Denne artikkelen undersøker derfor hvor stor vekt ASEANs ti medlemsland legger på kollektivtransport sammenlignet med andre områder i klimapolitikken. Som empirisk grunnlag for analysen har vi satt sammen et datasett med alle mål og tiltak i de nasjonalt fastsatte bidragene (NDCene) til ASEAN-landene under Paris-avtalen. Analysen viser at bare 2,2 % av de sektorspesifikke klimatiltakene og -målene i ASEANs NDCer retter seg mot kollektivtransport, mens seks av ti land helt mangler slike mål eller tiltak. Tallene er overraskende lave sett i lys av de store transportutfordringene i ASEANs megabyer og de mange positive ringvirkningene av å håndtere dem. Ved å bruke Avoid-Shift-Improve-rammeverket for bærekraftig transport finner studien at nesten tre fjerdedeler av transportmålene og -tiltakene i NDCene tilhører kategorien «Improve». Dette indikerer at det finnes et potensial for å videreutvikle politikk som fremmer en «Shift» til kollektivtransport og integrere slike tiltak i fremtidige oppdateringer av NDCene.
Utenriks- og sikkerhetspolitiske holdninger i valgåret 2025
Verden er i rask endring og de siste månedenes nyhetsbilde har vært særlig preget av frykt, usikkerhet og konflikt. Russlands angrepskrig mot Ukraina føres fremdeles med stor styrke og Norge har i 2025 økt støtten til Ukraina betraktelig. Israels krig mot Hamas fortsetter og fikk våren 2025 en ny dimensjon da landet også angrep Iran. Norge har overfor Israel vært et av de mest åpent kritiske landene i Europa. Gjennom vinteren har Norges viktigste allierte, USA, sådd stor tvil og skapt usikkerhet knyttet til samholdet i det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet. I tillegg har Donald Trump satt i gang et handelspolitisk tollkappløp som stadig er en kime til bekymring i Norge, Europa, og verden ellers. Mot dette bakteppet, og gitt at det gjennomføres stortingsvalg den 8. september i år, er det igjen tid for å ta tempen på de utenrikspolitiske holdningene i Norge. Derfor har NUPI gjennomført en opinionsundersøkelse der befolkningen har fått ta stilling til en rekke saker som preger internasjonal politikk. Vi kalte rapporten fra 2024 for «status-quo folket i en internasjonal brytningstid» fordi tross de store endringene i verdenspolitikken, var det lite endring å spore i den norske befolkningens utenrikspolitiske holdninger. Det inntrykket står seg også i denne rapporten, men med ett stort unntak: det er en betydelig endring i nordmenns holdning til samarbeidet med USA. Før valget i 2021 og sist i 2024-undersøkelsen mente opp mot halvparten av befolkningen at Norge burde samarbeide mer med USA mens omtrent en fjerdedel ønsket at Norge burde samarbeide mindre med USA. Dette forholdet har nå blitt snudd på hodet: kun 25 % ønsker mer samarbeid med USA, mens 42 % av befolkningen mener at Norge burde samarbeide mindre med USA. Den endrede holdningen til samarbeid med USA ser vi også spor av i andre deler av materialet, befolkningen virker generelt mer skeptisk til å følge USA-ledet politikk. I denne undersøkelsen har vi også inkludert to nye spørsmål for å måle om det er et stemningsskifte på gang i velgernes syn på utenrikspolitikken. I podkaster og på voksende alternative plattformer har det blitt hevdet at den såkalte konsensusen i norsk utenrikspolitikk står for fall fordi befolkningen er i utakt med myndighetene. Våre funn indikerer ikke noe slik stemningsskifte. De politiske skillelinjene i nordmenns syn på utenrikspolitikken er kjente, og det er ingen indikasjoner på grunnleggende konflikt eller mistillit knyttet til Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk. De holdningene og holdningsendringene vi ser er som forventet ut fra tidligere NUPI-undersøkelser og opinionsundersøkelser ellers.
Anarchy is What the Balance of Power Made of It: Two Core Concepts and The Public/Private Distinction in International Relations
I denne artikkelen stiller Morten Skumsrud Andersen spørsmål ved en velkjent antakelse i studiet av internasjonale relasjoner (IR): at maktbalanse og anarki er gjensidig forsterkende begreper. Han argumenterer i stedet for at dette forholdet verken er naturlig eller nødvendig. Moderne forståelser av anarki gjenspeiler ikke tidløse trekk ved internasjonal politikk, men er historisk betingede resultater av endringer i hvordan selve maktbalansebegrepet har blitt forstått og anvendt. Ved å trekke på begrepshistorie sporer forskeren hvordan maktbalansen gikk fra å være et prinsipp som uttrykte Europas felles interesse på 1700-tallet, til å bli et uttrykk for nasjonal rivalisering og konkurrerende egeninteresse på 1800-tallet. Denne transformasjonen ble mulig gjennom en bredere omdefinering av skillet mellom offentlig og privat, som gjorde det mulig å forestille seg stater som atomistiske enheter i et desentralisert, markedsliknende konkurransesystem – det som etter hvert ble forstått som anarki. Ved å gjenskape maktbalansens praktiske historie, gir Andersen en ny tolkning av genealogien til to grunnleggende IR-begreper og oppfordrer til større refleksivitet rundt de analytiske verktøyene vi bruker for å teoretisere internasjonale relasjoner.
What can a National Action Plan on Women, Peace and Security do for Colombia?
Colombia lanserte sin første nasjonale handlingsplan for resolusjon 1325 i november 2024, etter en inkluderende prosess der over 1 500 kvinner fra ulike deler av landet deltok. Blant colombianske kvinneorganisasjoner er det delte meninger om hvor nyttig planen er. Noen frykter at den kan ta oppmerksomhet bort fra fredsavtalen fra 2016, mens andre mener den kan bidra positivt til å få gjennomført kjønnsbestemmelsene i avtalen – et område som har hatt svak framdrift. Gjennomføringen av handlingsplanen skjer i en krevende politisk kontekst, preget av økende konfliktnivå, mislykkede fredsforhandlinger og kommende valg. Dette skaper betydelige utfordringer for iverksettingen av planen. Det internasjonale samfunnet kan spille en viktig rolle i å støtte gjennomføringen, blant annet gjennom støtte til koordinering og overvåking, og gjennom bevisstgjøring og faglig bistand. Dette notatet gir en oversikt over hvordan planen ble utviklet, dagens politiske kontekst, og hvilke utfordringer som ligger foran i arbeidet med å realisere Colombias 1325-handlingsplan.
Sahel – The Perfect Storm
Sahel er grenseområdet på rundt tre millioner kvadratkilometer mellom Saharaørkenen, den afrikanske savannen og skogsområdene lenger sør. Store deler av dette enorme området er ugjestmildt. Opprør er utbredt, og det samme er migrasjon og smugling. Jobber er like sjeldne som effektiv statlig tilstedeværelse – statsmakten gjør seg bare sporadisk gjeldende, og regionen motstår forsøk på å slå ned på militante grupper, menneskehandlere, nomadiske gjetere eller andre som står utenfor makten. De sårbare statene i Vest-Sahel står overfor økende folkelig misnøye, ytterligere forsterket av både klimaendringer og militær inngripen fra Frankrike og andre makter. Mali er episenteret i Sahel-krisen. Morten Bøås kartlegger i denne boken historien til Mali og landets sårbare naboland. Den peker på at landenes skrøpelighet skyldes ustabile stater uten legitime samfunnskontrakter eller politisk konsensus. Dette har igjen skapt konkurrerende identiteter og økonomiske interesser, som gir opphav til konflikter om ressurser som beiteområder, vann, mineralforekomster og smuglerruter. Slike lokale rivaliseringer har blitt manipulert av eliter som først og fremst er opptatt av å bevare sin egen makt, og utnyttet av jihadistiske opprørsgrupper som forsøker å integrere seg i lokalsamfunnene. Hva skjer dersom alle ingrediensene i denne perfekte stormen faller på plass samtidig? Hva vil konsekvensene bli for Sahel, nabolandene, Europa og resten av verden?
Resilience, Peacebuilding, and Preventing Violent Extremism
Denne boken tilbyr en omfattende analyse av de komplekse drivkreftene bak voldelig ekstremisme. Forfatterne kommer med anbefalinger for å styrke sosial og institusjonell motstandskraft mot voldelig ekstremisme gjennom fredsbygging og utviklingsinnsats.
Converging Global Norms and Institutional Policies with Bottom-Up Approaches to the Protection of Civilians
Deltakelsen til De forente nasjoner (FN) og Den afrikanske union (AU) i beskyttelse av sivile (PoC) viser at deres respektive erfaringer over tid har utviklet seg og bidratt til å styrke normene og prinsippene for sivil beskyttelse. PoC regnes som en sentral indikator på hvor vellykket en FN-operasjon er, og har fått økende betydning i FNs samlede virksomhet. Tilsvarende har AUs freds- og sikkerhetsråd de siste to tiårene i økende grad gitt mandat til og deployert fredsstøtteoperasjoner (PSO-er) for å forebygge og håndtere trusler mot menneskelig sikkerhet og massegrusomheter på det afrikanske kontinentet. Samtidig har fremveksten av såkalte ad hoc-sikkerhetsinitiativer (ASI-er) og mer fleksible sikkerhetsordninger (ESA-er), som kan settes inn raskere i områder preget av uro, gjort det mulig for berørte stater å bruke styrker innenfor og på tvers av egne grenser for raskt å håndtere akutte beskyttelsesbehov. Bruken av ASI-er og ESA-er skiller seg imidlertid fra større FN- og AU-operasjoner, som bygger på tydelige mandater, etablerte retningslinjer og prinsipper utviklet gjennom langvarig erfaring. Artikkelen analyserer hva som kjennetegner og hvordan ASI-er og ESA-er brukes, og stiller spørsmålet om disse nyere operasjonsformene kan gi bedre resultater for beskyttelse av sivile. Den undersøker også hvordan ASI-er og ESA-er kan ta i bruk AUs retningslinjer for PoC for å styrke beskyttelsen i de konkrete kontekstene der de opererer. Avslutningsvis foreslår artikkelen hvordan AUs PoC-policy kan integreres mer systematisk i slike operasjoner.