Bildet viser en rakettutskyting EPA/NTB Scanpix

VISER MUSKLER: I mars 2016 publiserte Nord-Korea bilder fra testing av et multirakettutskytingssystem.

Hva kan gjøres med Nord-Korea?

Publisert: 19. apr. 2016

For at sanksjonene skal virke, må det skapes realistiske muligheter til å heve dem, skriver seniorforsker Sverre Lodgaard i DN-kronikk.

Nord-Korea tester, Sikkerhetsrådet sammenkalles, verden fordømmer, nye sanksjoner bebudes, Kina forhandler med USA for å begrense sanksjonene, og USA snakker med Japan og Sør-Korea om militære mottiltak.

Samme sekvens om igjen og om igjen, og den virker ikke etter hensikten. Det nordkoreanske atom- og rakettprogrammet ruller videre.

Forbrytelse og straff

Da de internasjonale sanksjonene mot Iran ble innført i 2006, hadde landet noen få hundre sentrifuger. Senere ble sanksjonene skjerpet i mange omganger, men da Hassan Rouhani ble valgt til president i 2013 hadde de 19.000. Iran, liksom Nord-Korea, ble behandlet etter prinsippet om forbrytelse og straff, og det fungerte ikke.

Men da det omsider ble skapt forventninger om at sanksjonene kunne heves, bød Iran på sin rimelige andel av konsesjoner og kompromisser for å gjøre det mulig. Da, og først da, først virket sanksjonene etter hensikten. Forhandlingene ble vinn-vinn: Partene fikk mest på de områdene som betydde mest for dem, rustningskontroll for USA og sanksjonslette for Iran. Mange vestlige skeptikere fikk bakoversveis da de så hvor langt iranerne strakte seg for å bli kvitt sanksjonene.

Samtaler nødvendig

Den 25-år lange konflikten med Nord-Korea viser at i perioder med forhandlinger og avtaler har landet begrenset sitt atomprogram, og ved én anledning gått tilbake på deler av det (2007-2008). I perioder uten samtaler har de derimot utnyttet tiden godt til å lage våpen.

Nå har det ikke vært forhandlinger på 7-8 år. Iran-avtalen viser hva som mangler: For at sanksjonene skal virke, må det skapes realistiske muligheter til å heve dem, og en slik forståelse kan bare utvikles gjennom samtaler.

Motvillig USA

Hvorfor nådde man ikke frem på 1990-tallet, da den såkalte rammeavtalen ble inngått, eller da man i 2007 ble enige om gjensidighet i tilbudene og gradvis nedbygging av atomprogrammet? Den amerikanske Kongressen var motvillig, Clinton trakk bena etter seg, og Bush-administrasjonen var dypt splittet. Nord-Korea bød på mange forskjellige slags utfordringer og fører hele tiden et provoserende diplomati som savner sidestykke. Vinn-vinn potensialet i heving av sanksjonene, økonomisk hjelp og fredsavtale mot reversering av atom- og rakettprogrammet har derfor aldri blitt konsekvent praktisert og utprøvd.

Kina har sørget for at sanksjonene mot Nord-Korea er mindre omfattende enn mot Iran og Irak under Saddam Hussein. Enda så sterkt de misliker det nordkoreanske regimet, beskytter kineserne det for å holde USA på avstand, og gir det pusterom ved å tillate handel og annet økonomisk samarbeid. Men hver gang Nord-Korea tester, straffes de med oppgradering av det amerikanske militære nærværet i regionen. Misnøyen er derfor utbredt, og til forskjell fra politikken overfor Taiwan, som er hevet over diskusjon, tillater myndighetene åpen debatt om forholdet til Nord-Korea.

Hva ville skje hvis Kina varslet grønt lys for ytterligere isolasjon av den gjenstridige naboen og signaliserte at den måtte stå egne ben? Og hva om USA, Russland, Japan og Sør-Korea fulgte opp med diplomatiske initiativ for å gjøreforhandlinger og sanksjonslette til en realistisk mulighet, som i tilfellet Iran? Kraftigere pisk og større gulrot? Når man befinner seg i en blindgate bør man lete etter alternativer.

Mangel på tillit

USA og Iran stolte ikke på hverandre, men ga prioritet til samkjøring av sine interesser i et unikt diplomatisk oppbud av tid og krefter. I det komplekse Øst- Asia er mange relasjoner strippet for tillit, og overgangen fra nåværende til neste administrasjon i USA illustrerer med all ønskelig tydelighet mangelen på forutsigbarhet og tillit den veien. Politikkendring er derfor veldig krevende.

Nå har det nordkoreanske atomprogrammet kommet så langt at det skal godt gjøres å reversere det. Men det kan forhandles om stans i testingen av atomladninger og ballistiske raketter og i produksjonen av våpenmateriale, som ville fryse programmet, og om forsikringer mot eksport av sensitive produkter til andre land og terrorbevegelser. Det er bare gjennom forhandlinger man kan finne ut hvor langt Nord-Korea er villig til å strekke seg.

Denne kronikken ble først publisert av Dagens Næringsliv lørdag 16. april 2016: