Bildet viser Japans statsminister Shinzo Abe Foto: kremlin.ru

SITTER NOKSÅ TRYGT: Søndag 22. oktober var det valg i Japan. Med unntak av fire år har statsminister Shinzo Abes LDP sittet med makten i Japan siden partiet ble dannet etter andre verdenskrig.

KRONIKK: Et valg uten alternativer

Publisert: 20. okt. 2017

Japans LDP er ikke et spesielt populært parti, så hvorfor fikk de såpass stor valgoppslutning?

Kronikk i Klassekampen, av NUPI-forsker Wrenn Yennie Lindgren og Petter Y. Lindgren:

Mens Vesten nylig har opplevd den ene politiske overraskelsen etter den andre, som Brexit og Trump, viser Japan en grad av stabilitet man ikke finner i noe annet moderne demokrati. Søndag var det parlamentsvalg i Japan. Statsminister Shinzo Abe og hans Liberaldemokratiske Parti (LDP) – vil i samarbeid med sin koalisjonspartner fortsette å kontrollere to tredeler av setene i Underhuset.

Med unntak av fire år har LDP sittet med makten i Japan siden partiet ble dannet etter andre verdenskrig. Det er svært uvanlig i et moderne demokrati at ett parti kan ha så stor oppslutning over så lang tid. Det er som om Arbeiderpartiet fortsatt skulle hatt flertall alene.

Når forskning viser at LDP ikke er et spesielt populært parti, kan man lure på hvordan i alle dager de kan skaffe så stor oppslutning på valgdagen?

En del av svaret på LDPs dominans er at i Japan kombineres klientelisme, sentralisert beslutningstaking og et kandidatorientert valgsystem. I et klientelistisk system (som i Italia fram til 1990-tallet), til forskjell fra et programmatisk (som i Skandinavia), vinner politikere valg ved å hente hjem offentlige budsjettmidler til infrastruktur og lokalt næringsliv.

Samtidig bestemmer parlamentet i Tokyo rammene for lokale budsjetter. Lokalpolitikere gjør derfor best i å knytte seg til LDP. Slik rekrutterer partiet de flinkeste lokalpolitikerne til rikspolitikken.

I storbyene, hvor klientelismen står svakere, har opposisjonspartiene større mulighet til å vinne. Men fordelingen av seter er skjev: en stemme i sentrale strøk er verdt mindre enn på landsbygda. I tillegg velges flesteparten av underhuspolitikerne i flertallsvalg i enpersonskretser (kun den med flest stemmer vinner), slik som i USA.

Dette er vesensforskjellig fra for eksempel i Norge hvor det er forholdsvalg i flerpersonkretser (mange seter i hvert distrikt som fordeles proporsjonalt). Det gjør japanske valg kandidatorientert. Dermed får man det overraskende resultatet at mange stemmer på en LDP-politiker, samtidig som de misliker LDP.

Partiet snakker på tvers av den geografiske skillelinjen (distriktene versus sentrale strøk).

Hvordan klarer de det?

LDP var historisk en sammensetning av politikere som fokuserte på oppbygging av Japan etter andre verdenskrig. Ideologisk var det en fragmentert gruppe politikere; de var jo hovedsakelig rekruttert på grunn av deres evne til å vinne valg.

Over tid har bypolitikerne blitt mer skeptiske til statens innblanding i økonomien og fraværet av konkurranse i mange innenlandske industrier.

Abe er en del av denne trenden innad i LDP. Men det er fortsatt mange LDP-politikere som støtter eksisterende reguleringer, subsidier og statlige selskaper. Å tale med flere tunger bidrar til misnøye med partiet, men siden folk primært stemmer på sin kandidat opprettholdes praksisen.

Men hva gjør opposisjonen? Det japanske valgsystemet favoriserer store partier. Når opposisjonen skal kjempe mot LDP i slike kretser er det best om de er samlet i ett parti. Da LDP ble kastet ut av regjeringskontorene i 2009 var det nettopp en slik utvikling mot et topartisystem som gjorde det mulig for opposisjonen å vinne valget. Men det har ikke vist seg lett for opposisjonen å forbli samlet.

Opposisjonen er preget av store ideologiske forskjeller. Ren maktkamp innad i opposisjonspartiene fører også til avskalling. Nesten hvert år etter den kalde krigens slutt har nye partier sett dagens lys i Japan.

Mange LDP-politikere kommer fra politiske dynastier.

Nesten en tredjedel av japanske underhuspolitikere har «arvet» setet fra familiemedlemmer. Dynastipolitikernes fordel er at de arver både navnet, de finansielle midlene og det lokale velgermaskineriet.

Nesten alle LDPs statsministre de siste tretti årene er fra slike dynastier. Statsminister Abe er intet unntak: hans morfar og grandonkel var statsministre. Opposisjonen i Japan kjemper altså ikke bare mot sterke kandidater, men også prominente politikerfamilier.

Til slutt må vi nevne at LDP har inngått en koalisjon med et mindre parti. Ikke bare sitter partiene i regjering sammen, men de har også en svært vellykket valgstrategi: der juniorpartneren har kandidater stiller ikke LDP opp, men forteller i stedet sine velgere om å stemme på partneren og visa versa.

Koalisjonen burde være et eksempel til etterfølgelse for opposisjonspartiene; det gjør det nemlig mulig å være selvstendige partier, men allikevel utnytte valgsystemets gravitasjon mot et topartisystem.

Japansk politikk er preget av en kontinuitet vi ikke har sett i Norge siden Gerhardsens dager.

LDP har vist en imponerende evne til å bli sittende i regjering. Japan er allikevel ikke en ettpartistat.

Men så lenge opposisjonspartiene ikke klarer å enes om et felles rammeverk, enten som ett parti eller som selvstendige partier men uten intern konkurranse i valgdistriktene, vil Abe og LDP fortsette å vinne valgene. På tross av at folk flest er temmelig lei av LDP.

Denne kronikken ble opprinnelig publisert i Klassekampen 20.10.2017: