Foto: Tony Crider/Creative Commons/CC BY-SA 2.0

CHARLOTTSVILLE: Mens president Andrzej Duda kritiserte de rasistiske delene av den nasjonalistiske marsjen i Polen i november, var det nasjonalkonservative regjeringspartiet «Lov og orden» mer forsiktige i kritikken. Forsiktigheten ga assosiasjoner til Trumps respons på demonstrasjonene i Charlottesville i august, der han ikke ville skille mellom de høyreradikale og venstreradikale deltagerne, skriver NUPI-forsker Minda Holm

KRONIKK: Ytre høyre, foren eder

Publisert: 24. nov. 2017

Ytre høyre forfekter nasjonalstaten, men er stadig mer internasjonale, skriver Minda Holm.

(Dagsavisen) Parallelt med at innvandringsfiendtlig retorikk blir mer normalisert her hjemme, er ytre høyre på fremmarsj i Europa og USA.

Det henger selvfølgelig sammen: nasjonale debatter eksisterer ikke i vakuum, men beveger seg mellom stadig skiftende ytterpunkter for hva som er akseptabelt. Politisk ideologi er et kobbel av relaterte meninger, hvor grensene mellom radikale grupper og mer moderate bevegelser kan være flytende. På høyresiden lekker de mest ytterliggående sine meninger nå inn i europeiske parlamenter.

I september ble det tyske Alternativ for Tyskland (AfD) det første ytre høyre-partiet til å få plass i Forbundsdagen, med 12,6 prosent av stemmene. I oktober gikk Frihetspartiet i Østerrike inn i regjeringsforhandlinger med det konservative ÖVP, etter å ha fått 26 prosent av de nasjonale stemmene. I Frankrike fikk Front Nationals Marie Le Pen 34 prosent av stemmene i presidentvalget, mens Geert Wilders' Frihetsparti i Nederland ble nest størst i parlamentsvalget i mars.

Én ting er at disse partiene allerede åpent forfekter innvandringsfiendtlige holdninger, og en fremmedfiendtlighet som særlig rammer muslimer. I tillegg har de alle brede baser av velgere og aktivister som ønsker å trekke partiene enda mer til høyre.

For litt over en uke siden marsjerte rundt 60.000 i en nasjonalistisk marsj i Warszawa, Polen. Blant de 60.000 var det flere fra ytterste høyre, inkludert neofascistiske grupperinger med «hvit makt»-plakater. Et av slagordene var «Rent blod, rent sinn»; et annet var «Flyktninger - kom dere ut! ».

Mens president Andrzej Duda kritiserte de rasistiske delene av marsjen, var det nasjonalkonservative regjeringspartiet «Lov og orden» mer forsiktige i kritikken. Forsiktigheten ga assosiasjoner til Trumps respons på demonstrasjonene i Charlottesville i august, der han ikke ville skille mellom de høyreradikale og venstreradikale deltagerne.

Kritikere mener at partiet Lov og orden har åpnet opp et rom for ytterste høyre med sin innvandringsfiendtlige, patriotiske og sosialkonservative fremtidsvisjon. Dette er samme regjering som USAs president Trump i sommer trakk fram som «et eksempel til etterfølgelse for andre som søker frihet, og som ønsker å samle mot og vilje til å forsvare vår sivilisasjon».

Selv om regjeringspartiet i Polen ikke skal sidestilles med de ytterligste bevegelsene som går under neo-fascistiske faner, nærer de seg politisk helt åpenbart av hverandre. På et eller annet tidspunkt har det blitt politisk akseptabelt å sette spørsmålstegn ved homofili som «livssyn», kvinners rettigheter og hvorvidt landet bør være åpent for muslimer.
På en annen plakat under marsjen i Warszawa sto det «Hvitt Europa av broderlige nasjoner». Selv om flertallet var der for å markere Polens 99. uavhengighetsår, var det også bred internasjonal deltakelse fra andre europeiske ytre høyre-bevegelser.

Til tross for at ytre høyre og deres mer ekstreme meningsfeller vektlegger nasjonalstaten, blir bevegelsene stadig mer internasjonale. Det er noe paradoksalt ved det hele: de går kategorisk imot det overnasjonale i blant annet EU, men spiller også opp under en sivilisasjonstankegang som går på tvers av grenser. Det hvite, heterofile og kristne mennesket er fremdeles idealet for mange av de høyreradikale aktivistene.

Mens det politiske forholdet mellom USA og Russland er anstrengt, har ytterste høyre i de to landene et nært forhold.

Richard Spencer, en amerikansk høyreradikal ideolog, er en åpen beundrer av Aleksandr Dugin, russisk høyreradikal ideolog. David Duke, tidligere leder for KKK, mener at «Russland har en bedre forståelse av rase enn noen annen primært hvit nasjon har». Dugin mener at Russland og USA har gått fra å representere de «apokalyptiske monstrene» av kapitalisme og kommunisme, til å gi håp om å sammen knuse liberalismen og skape en bedre verden. Spencer mener at USA bør være pro-Russland, «fordi Russland er den eneste hvite makten som eksisterer i verden».

Sammen ønsker de å gjenreise den kristne, hvite sivilisasjon.

Siden Putins tredje maktperiode fra 2012, har russiske myndigheters vektlegging av tradisjoner og konservatisme slått an også utenfor Russlands grenser.

Bevegelsene som lar seg inspirere på ytre høyre fløy er antifeministiske, anti-globalistiske og fremmedfiendtlige. Det italienske Lega Nord har trukket fram Russland som en modell for «beskyttelsen av familien». Lederen for det høyreekstreme tyske NPD, Udo Voigt, uttalte i fjor i et intervju at «Putin er et symbol for oss for hva som er mulig». Steve Bannon, Donald Trumps tidligere sjefstrateg, sa i en tale til Vatikanet at selv om Putin representerte et kleptokrati, forsto han viktigheten av nasjonalisme og tradisjonelle institusjoner. Både Trump og Putin har tatt til seg ideologiske elementer fra sine mer radikale meningsfeller.

Selv om politiske representanter som Putin i Russland og Le Pen i Frankrike trekkes fram som forbilder for ytre høyre internasjonalt, blir de også begge kritisert av dem som er på det ytterste spektrum.

Le Pen blir eksempelvis anklaget for å ha for tett forhold til jøder og homofile, mens Putin blir beskyldt for å ikke stille opp for det slaviske folket. Russiske høyreradikale ideologer anklager ham for å ikke gjøre nok for etniske russere i Ukraina - mens vestlige politikere kritiserer ham for å gjøre altfor mye.

Det er noe av det skumle med hvor sentrale ideologer og velgermassen beveger seg hen: jo mer til høyre de går, desto mer vil presset øke på at de mest nærliggende representantene gjør det samme.

Parallelt med at ytre høyre får mer plass politisk i Europa og USA, forskyves rammene for hva som er akseptabelt å mene om både medborgere og mennesker i nød. Den makthavende høyresiden i alle land bør ta tydeligere stilling til hvor de står i forhold til de som er på ytterkanten av sitt politiske spektrum, ikke bare organisatorisk, men også ideologisk.

Denne kronikken sto først på trykk i Dagsavisen mandag 21. november 2017: