Fattigdom, vekst og ulikhet i Kina og India

Publisert: 27. Feb 2011

Med imponerende vekst de siste tiårene har Kina og India tatt steget inn i de mektiges selskap. Viktige beslutninger kan ikke lenger tas uten at de er med. Kurvene peker oppover, og mediene kappes med nye prognoser om når Kina økonomisk passerer USA og når India følger etter. Men midt i denne suksessen er de to landene fortsatt verdens største også når det gjelder fattigdom: I 2005 var det ifølge Verdensbanken 456 millioner absolutt fattige i India og 208 millioner i Kina.

  • Hvor mye har fattigdommen blitt redusert?
  • Hva skal til for å bli kvitt fattigdommen?
  • Hvorfor er fattigdommen så mye større i India?
  • Har de to landene like god basis for sine stormaktsambisjoner?

2: Tallenes tale: 1-0 til Kina

 I 1980 var India nesten dobbelt så rikt som Kina, og det var først i 1992 at Kina gikk forbi, se figur 1. Siden den gang har Kina vokst raskere og er i dag mer enn dobbelt så rikt som India. Parallelt med den økonomiske veksten har det vært en kraftig reduksjon i antall fattige. Ifølge Verdensbanken har antall fattige i Kina falt fra mer enn 800 millioner i 1981 til litt over 200 millioner i 2005 – en historisk formidabel nedgang, se figur 2.

I India har derimot antall fattige vært nokså stabilt, med en svak økning til rundt 450 millioner i 2005. Fordi befolkningen samtidig vokste kraftig, sank likevel andelen fattige i befolkningen – fra 66 til 42 prosent. Utviklingen i Kina var mer imponerende: Der sank andelen fattige fra 84 til 16 prosent!

Befolkningsveksten i India var mye sterkere enn i Kina, med en årlig vekst på 1,6 prosent mot 0,8 i Kina. Med denne veksten vil Indias befolkning bli fordoblet på 44 år, noe inderne er godt på vei mot. I 2009 var befolkningen i India på 1,16 milliarder mot 1,33 i Kina, og her tar India stadig innpå. I løpet av noen få tiår vil India derfor bli verdens mest folkerike land – og det på en tredel av Kinas areal. Med større befolkning blir det flere munner å mette. Dermed vil det bli stilt enda større krav til økonomisk vekst for å redusere fattigdommen.

Graf som sammenligner BNP'en i India og Kina

FNs tusenårsmål om å redusere fattigdom (mål 1) sier at fra 1990 til 2015 skal den andelen av verdens befolkning som lever på mindre enn en dollar om dagen, halveres. Terskelen ble av tekniske grunner hevet til 1,25 dollar om dagen fra 2005. Det er dette målet som er brukt foran.

For hele verden sier statistikken at antall fattige under denne grensen (1,25 $) sank fra 1,8 milliarder i 1990 til 1,4 milliarder i 2005 – fra 46 til 27 prosent av verdens befolkning. Globalt er verdens land dermed i rute til å nå dette tusenårsmålet selv om finanskrisen har ført til et midlertidig tilbakeslag (64 millioner flere fattige, ifølge Verdensbanken). Men det er stor variasjon mellom land.

Brorparten av reduksjonen i antall fattige skjedde i Kina, som vil overoppfylle målet ettertrykkelig. Derimot er det noe usikkert om India vil klare å halvere andelen fattige innen 2015. I India er det en del strid om tallene, og landets egne myndigheter bruker en lavere fattigdomsgrense som gir rundt 300 millioner fattige (og en liten bedring det siste tiåret). Vi holder oss her til Verdensbankens tall (450 millioner) for å kunne sammenlikne.

3: Hvordan redusere fattigdom?

De fattige kan hjelpes gjennom velferdstiltak, krisehjelp og overføringer. Dette er vel og bra, men det viktigste er å fjerne fattigdommen og ikke lindre den. Dette er en stor og kompleks oppgave samtidig som kjernen i resepten er enkel: De fattige må få jobb, og de må få høyere inntekt. For å skape jobbene trengs utdanning, bedre helse, bedre infrastruktur og ordninger som sikrer eiendom, lov og rett.

Staten må spille en viktig rolle for å sikre disse rammevilkårene, og derfor trengs både institusjoner og skatteinntekter. Men staten kan ikke skape alle jobbene, og derfor trengs mange nye bedrifter. Vilkårene må legges til rette for at disse skapes.

I fattige land bor en stor del av befolkningen på landsbygda. Økonomisk utvikling betyr normalt at denne andelen synker over tid. Dette betyr flytting (migrasjon) fra landsbygda til byene, og fra landbruk til industri og tjenesteproduksjon. En del av fattigdomsreduksjonen skjer dermed ved at folk flytter og får nye jobber. Men mange av de fattige arbeider i landbruket og hva som skjer med dem, er derfor viktig for fattigdomsreduksjon. Ikke alle kan på kort tid forflytte seg til industrien eller produsere tjenester. Nye arbeidsplasser i industri og tjenesteproduksjon må derfor kombineres med modernisering av jordbruket og økt inntekt for bøndene.

Figur som viser hvor stor befolkning og hvor mange fattige det er i India og Kina

Vekst betyr å komme inn i en god sirkel: Positiv skåre på en faktor fører til positiv skåre på en annen osv. Mange fattige land befinner seg i en ond sirkel med lav utdanning, dårlig helse, dårlig utbygd infrastruktur, svakt statsapparat, lav vekst og fattigdom. Kina har ikke topp skåre på alle indikatorer (landet har for eksempel mye igjen når det gjelder utdanning), men det er likevel klart at kineserne må ha gjort noe veldig riktig. Det er derfor informativt å sammenlikne India og Kina for å finne ut hvorfor fattigdommen har blitt redusert så mye sterkere i Kina.

Noen konklusjoner ligger allerede i dagen: India har hatt for sterk befolkningsvekst, og kaken må dermed fordeles på flere. Dette bidrar til at landets vekst ikke fører til sterk fattigdomsreduksjon. I tillegg kommer et fordelingsproblem: India har en stor og høyt utdannet middelklasse som nå opplever vekst og modernisering, men de fattigste er ikke like heldige. India gjør det som Kina av og til blir beskyldt for å gjøre: De har vekst som i for liten grad kommer de fattige til gode. I India raser derfor nå en debatt mellom venstre og høyre om den økonomiske vekstens velsignelser. Vi vil her bidra med noen fakta som det er viktig å huske i denne debatten.

4: Kina vs. India: Nye arbeidsplasser

Forenklet kan vi si at verdiskapingen – «kaken til fordeling» – er lik antall sysselsatte multiplisert med verdiskapingen per sysselsatt. En viktig forskjell mellom Kina og India er at en langt høyere del av befolkningen i Kina enn i India er yrkesaktiv – hhv. 59 prosent mot 39 prosent i 2008. Dette henger sammen med befolkningens aldersfordeling (medianalder Kina: 35 år/India: 26 år), helse, likestilling og kultur. Jo færre som jobber, jo vanskeligere er det å brødfø befolkningen.

I India har arbeidsstyrken økt i takt med befolkningsveksten, og slik sett er det skapt arbeidsplasser. Men i India skaper de nye arbeidsplassene ikke nok inntekt. Et særtrekk ved India er omfanget av den såkalte «uorganiserte sektor» (også omtalt som uformelle) som i år 2000 (utenom landbruket) besto av 44 millioner bedrifter med 80 millioner ansatte, det vil si et utall av småbedrifter.
 

Her finner vi de flere hundre tusen rickshawdrosjene i Delhi og mye, mye annet. Mange strever for å tjene nok; det er arbeidsplasser, men ingen rikdom. Det finnes eksempler på suksess også i den uformelle sektoren. Men sett under ett er produktiviteten, eller inntekten per ansatt, lavere der enn i den formelle sektoren.

Figur som viser verdiskapning per sysselsetter i Kina og India

I India arbeider færre enn 1 av 10 (av arbeidsstyrken) i den «formelle» sektoren, dvs. den som finnes i den vanlige statistikken. Alle de nye arbeidsplassene i India ble skapt i den uformelle sektoren, med gjennomsnittlig lav produktivitet og liten økning i denne over tid. Dette er en hovedforklaring på at inntektsgapet mellom Kina og India har økt over tid.

I Kina ble det i perioden 1981–2005 skapt 280 millioner nye arbeidsplasser utenfor landbruket – rundt 100 millioner i industrien og rundt 180 millioner i tjenestenæringene. Kina er kjent for sin suksess som eksportør av industrivarer – landet omtales ofte som «verdens fabrikk». Enda flere arbeidsplasser ble skapt i tjenesteproduksjon (inkludert offentlig sektor). Det er vanlig at tjenestesektoren øker i betydning etter hvert som land blir rikere, og Kina er intet unntak.

Som figur 3 viser, har verdiskapingen per sysselsatt i Kina skutt fart. I India har den stagnert. Spesielt har verdiskapingen i kinesisk industri økt voldsomt, og dette har bidratt sterkt til Kinas samlede vekst.

Tallene i figur 3 er gjennomsnittstall som skjuler at det også i India er sektorer som gjør det bra. Spesielt har utviklingen i tjenester basert på IKT (informasjons- og kommunikasjonsteknologi) tatt kraftig av. India er faktisk blitt verdens største eksportør av IKT-tjenester. Landet har gode ingeniører og gjør det også bra i enkelte industribransjer. Men disse suksessene utgjør en moderat del av totalen, og når vi tar med den uformelle sektoren er bildet mindre imponerende.

Både i Kina og India bor fortsatt en stor del av befolkningen på landsbygda; mer enn 700 millioner for begge i 2005. I motsetning til eksempelvis Brasil, der mange av de fattige er i byene, bor de fleste fattige i Kina og India på landsbygda. I Kina bodde i 2010 ca. 46 prosent av befolkningen i byer, i India ca. 30 prosent.

5: Kina vs. India: By og land

Både i Kina og India skjer en rask vekst i befolkningen i byene. I Kina er det skapt nok arbeidsplasser slik at antall fattige i byene er redusert. Men det er likevel en viss usikkerhet om dette skyldes den «flytende befolkningen»
 – innflyttere til byene som ikke har registrert flytting. Den nye folketellingen i Kina i 2010 vil gi svar på dette og kanskje føre til at anslaget for antall fattige i Kinas byer må oppjusteres.

I India er det derimot skapt for få nye arbeidsplasser i byene, og antall fattige der har derfor økt. 25 prosent av de fattige i India bodde i 2004 i byene, og denne andelen har økt over tid.

For de fattige på landsbygda er det viktig at inntekten fra jordbruket øker, og dessuten at det skapes nye arbeidsplasser utenom landbruket, for eksempel handelsbedrifter, industri m.m. I Kina var de tidlige reformene der styresmaktene tillot småby- og landsbyforetak (Town and Village Enterprises – TVEs) viktig for fattigdomsreduksjonen.

Figur 3 viser dessuten at produktiviteten i landbruket har økt i Kina og falt i India. Selv om inntekten i primærnæringene er betydelig lavere enn i industri og tjenesteyting, er den uhyre viktig for omfanget av fattigdom. Denne forskjellen er derfor en av forklaringene på at vekst har ført til mer fattigdomsreduksjon i Kina enn i India.

6: Fattigdom og ulikhet i Kina og India

Ginikoeffisient for Kina og India

Veksten i Kina og India har vært forbundet med økt ulikhet

  • mellom by og land
  • mellom regioner innad i landene
  • mellom sosiale klasser.

Med kommunistiske likhetsidealer som basis startet Kina som et land med stor grad av likhet for inntekt. Dette har endret seg. Et vanlig mål på inntektsulikhet er Gini-koeffisienten som er 0 hvis inntekten er lik for alle, og lik 1 (eller 100 uttrykt i prosent) hvis én person har all inntekt. For eksempel var Norges Gini rundt år 2000 i området 27–37, mens den for Brasil (et land med høy ulikhet) var på 57–59. Anslagene for Ginier spriker voldsomt, og i figur 4 viser vi alle tilgjengelige anslag for Kina og India i 1980–2005.

Ulikheten i Kina har økt fra rundt 20 i 1980 til rundt 40 i 2005. For India har det ikke vært noen merkbar trend i ulikheten, som har holdt seg rundt 30. En viktig grunn er den svakere utviklingen i indiske byer, som betyr at gapet mellom by og land ikke har økt som i Kina.

Både i Kina og India har forskjellen mellom regioner økt kraftig. Dette er jo store land med rundt 30 delstater (India) eller provinser (Kina), med en gjennomsnittlig befolkning på størrelse med land som Frankrike. I Kina har veksten vært særlig kraftig i kystområdene. I India er det geografiske mønsteret mindre klart.

Vi har her bare omtalt ulikhet i inntekt: I tillegg kommer forskjeller i utdanning og helse. Både Kina og India har langt igjen før de når igjen de rike landene på utdanningsområdet.  I India er det ekstrem ulikhet på dette området: De rikeste tar ti år lengre utdanning enn de fattigste. I India er ulikhet som følge av det middelalderske kastesystemet fortsatt en brems for utvikling. Korrupsjon bidrar til at omfordelingstiltak ofte ikke når de fattigste, og er et annet viktig problem som fins i både Kina og India, men som nok er mest alvorlig i India.

7: Hva med globaliseringen?

Globalisering har bidratt sterkt til Kinas utvikling. Investeringer fra utlandet og eksportledet industriell vekst har skapt mange og produktive arbeidsplasser. Mange av de første, viktige reformene i Kina, som for eksempel etableringen av TVE-er, var likevel først og fremst innenlandske. Det er viktig verken å over- eller undervurdere betydningen av globalisering.

Kina har omfavnet globaliseringen og dratt nytte av den. I India råder fortsatt betydelig debatt for og imot. Eksportsuksessen i IKT er en for liten del av Indias økonomi til at den virkelig setter fart i hjulene. India har forsømt en del av sine muligheter til industriell vekst og eksport, blant annet gjennom en arbeidslovgivning som antakelig svekker verdiskapingen (om dette er det en stor debatt i India). For eksempel er småbedrifter unntatt deler av lovgivningen, og dette stimulerer etablering i uformell sektor (for å slippe unna reglene) snarere enn store og produktive foretak.

 Ved å fremme industriell utvikling kan India dra mer nytte av globaliseringen. Likevel gjelder også for India at mange av de viktige reformene først og fremst er nasjonale, som reformer i skole, helse, infrastruktur og skattlegging. Globalisering og internasjonal handel er derfor ikke noen enkel løsning, men like mye et resultat av utviklingen. Når man lykkes, så handler man.

For store land som Kina og India, med 30 regioner større enn de fleste europeiske land, kan handelen innad i landet være like viktig for økonomisk vekst som den internasjonale handelen. Vi kan sammenlikne handelen mellom delstatene/provinsene i India og Kina med handelen mellom landene i Europa. På samme måte som europeisk integrasjon har vært viktig i Europa, er innenlandsk integrasjon viktig for Kina og India. I India hemmes fortsatt den økonomiske integrasjon mellom delstatene av dårlige veier og infrastruktur og det kan være lettere å skipe varene til Japan enn å frakte dem gjennom India.

8: Katten har fanget mus

Den tidligere kinesiske parti- og statslederen Deng Xiaoping ble berømt for sitt utsagn om at det spiller liten rolle om katten er svart eller hvit, bare den fanger mus. I denne artikkelen har vi vist at den kinesiske katten i høy grad har fanget mus: Å gi slipp på maoistiske, kommunistiske dogmer og pragmatisk slippe til kapitalisme og markedsøkonomiske ordninger har ført til enorme forbedringer.

Fortsatt gjenstår viktige utfordringer, og det er fremdeles mange fattige i Kina. For eksempel er omfanget av intern migrasjon et dilemma: Kinesiske myndigheter har løsnet på det gamle «Hukou-systemet» som forbød flytting, men fortsatt er det restriksjoner. Anslagene på den såkalte «flytende befolkning» i byene varierer fra 20 til 200 millioner. Dette er folk som arbeider der uten å være registrert som byboere med fulle rettigheter.

Kinesiske myndigheter frykter at for rask migrasjon kan skape uoverstigelige sosiale problemer i byene. Noen anbefaler imidlertid friere migrasjon for å utjevne de store regionale forskjellene. Dette er bare en av Kinas utfordringer, i tillegg kommer for eksempel miljø, korrupsjon og utfordringer som gjelder sivile rettigheter og demokrati.

I India er det en hovedoppgave å øke utdanningsnivået og forbedre helsesituasjonen for den fattigste delen av befolkningen og få fart på verdiskapingen i større deler av økonomien. I India er det ofte rørende omsorg for de fattige, men det er stort sprik mellom ord og handling. India kunne derfor hatt godt av en dose av Dengs filosofi: mindre prat, og mer handling.

Indias og Kinas flagg i yin-yang-form

India har gjennomført viktige tiltak for å hjelpe de fattige: For eksempel ble NREGA (National Rural Employment Guarantee Act) iverksatt fra 2005 for å sikre en viss minsteinntekt på landsbygda. NREGA omfatter blant annet prosjekter for å bygge ut infrastrukturen, og dette kan kanskje bidra til vekst. Men i hovedsak er nok dette mer lindring enn fjerning av fattigdom, og det trengs andre metoder for å komme videre.