Bilde av Leave-tilhengere som krever fortgang i utmeldingen Foto: Scanpix

Disse Leave-tilhengerne ønsker raskest mulig aktivering av artikkel 50 i Lisboatraktaten.    

Brexit – hva nå?

Publisert: 19. Sep 2016

23. juni ble det klart: Et flertall i den britiske befolkningen ønsker å melde Storbritannia ut av EU. Resultatet av folkeavstemningen kom overraskende på mange – både i og utenfor Storbritannia. Selv om meningsmålinger i ukene før avstemningen viste jevnt løp mellom dem som ønsket å forbli i unionen («Remain») og dem som ville forlate den («Leave»), antok de fleste at det trygge og kjente alternativet – fortsatt medlemskap – ville gå seirende ut til slutt. Slik ble det altså ikke.

  • Hvorfor ble det Brexit?
  • Hva har konsekvensene så langt vært – for Storbritannia og for verden utenfor?
  • Hvilken tilknytning skal Storbritannia ha til EU i framtiden?
  • Hvordan påvirker den britiske EU-utmeldelsen Norge?

Storbritannia har foreløpig ikke startet den formelle utmeldingsprosessen, men statsminister Theresa May har forsikret om at «Brexit betyr Brexit» og at prosessen ikke skal trekke ut unødig lenge. Isteden vil Storbritannia jobbe for å få på plass en best mulig avtale med EU.

2: Uventet utfall av folkeavstemningen

Det britiske avstemningsresultatet fikk umiddelbare følger i britisk politikk. Bare få timer etter at utfallet ble kjent kunngjorde statsminister David Cameron sin avgang. Cameron, som hadde kjempet for fortsatt britisk EU-medlemskap i valgkampen, måtte erkjenne at folket hadde valgt annerledes. «Landet trenger friskt lederskap for å ta det i den retningen,» fastslo han. Få uker senere, etter en kortvarig lederkamp i Det konservative partiet, ble Theresa May valgt som ny partileder og statsminister.

May, som kom fra posten som innenriksminister i Camerons regjering, har en partipolitisk forankring som minner om Camerons. I likhet med ham drev hun valgkamp for at Storbritannia skulle bli værende i EU, men holdt en relativt beskjeden profil med få offentlige opptredener. Da utfallet var et faktum, framsto hun derfor som den mest opplagte kompromisskandidaten – en erfaren og sindig politiker som kunne samle en splittet befolkning, og lose Storbritannia gjennom utmeldingsprosessen.

Etter at hun overtok som statsminister, har May vært klokkeklar på at «Brexit betyr Brexit». Det finnes med andre ord ingen «angreknapp», ingen bakvei for å bli værende i EU og ingen planer om flere folkeavstemninger enn den som nettopp ble avholdt. «Mitt mål er å få på plass den beste avtalen det er mulig å få,» har May slått fast. Hun har dessuten gjort et poeng av å gi «Brexit-profiler» framtredende statsrådsposter i sin nye regjering.

Tidligere London-ordfører Boris Johnson er tatt inn i varmen, og utnevnt til ny utenriksminister. En annen profilert EU-motstander, Liam Fox, har fått oppgaven som ny handelsminister. Begge postene blir viktige i de kommende forhandlingene med EU. I tillegg har May valgt å opprette en helt ny post som «Brexit-minister». Oppgavener tildelt partiveteranen David Davis, også han velkjent for sin EU-skepsis. Da Davis holdt sin første tale i det britiske parlamentet 5. september i år varslet han at regjeringen vil søke å oppnå «nasjonal enighet» i utmeldingsprosessen, og «ta tiden til hjelp for å få ting riktig».

Kart som viser den regional fordelingen av Leave og RemainKart: Nilfanion/Creative commons/CC BY-SA 3.0

Regional fordeling av Leave og Remain

3: Hvorfor ble det Brexit?

51,9 prosent av de som stemte i folkeavstemningen, stemte for å forlate EU. Ved valget deltok 72,2 prosent av de stemmeberettigete. Hvorfor ville flertallet ut? Svaret synes å være sammensatt og variere fra velger til velger: En opplagt forklaringsfaktor handler om trekk ved dagens britiske samfunn og befolkning:
Forskjellene var betydelige mellom hvordan de fire hovedregionene i Storbritannia stemte:

  • Leave: I både England og Wales var det flertall for å forlate EU, henholdsvis 53,4 prosent og 52,5 prosent.
  • Remain: I både Skottland og Nord-Irland var det derimot klart flertall for å bli værende i Unionen. I Skottland ønsket hele 62 prosent at Storbritannia fortsatt skulle forbli EU-medlem. I Nord-Irland ønsket 55,8 prosent det samme. Det er også interessant å merke seg at i hovedstaden London stemte 59,9 prosent for å bli værende i EU.

Tallene reflekterer at Storbritannia er et mangfoldig land, med viktige regionale variasjoner i holdningen til EU-medlemskap.
Spørreundersøkelser viser også at alder og sosial klasse hadde stor betydning for hvordan befolkningen stemte. Eldre velgere og velgere som oppga å være fagarbeidere, arbeiderklasse eller arbeidsledige stemte i langt større grad for å forlate EU.

Videre var det en klar kopling mellom partitilhørighet og holdning til EU-medlemskap. Et overveldende flertall av Det britiske uavhengighetspartiet, UKIPs, velgere stemte for å forlate EU (96 prosent). Også et klart flertall av velgerne til Det konservative partiet stemte «Leave» (58 prosent), mens Labours velgere i større grad stemte «Remain» (63 prosent). Liberaldemokratenes velgere var klart mest positive til fortsatt britisk EU-medlemskap – 70 prosent av dem oppgir å ha stemt «Remain».

Et annet interessant funn er at velgere som oppgir å være «lite interessert» i politikk i langt større grad stemte for å forlate EU. Dette synes å sammenfalle med «Leave»-kampanjens argument om at folk flest hadde fått nok av byråkratene i Brussel og av råd og analyser fra «eliten» og «ekspertene». Leave-tilhengerne oppgir da også demokratisk selvstyre – et ønske om at avgjørelser om Storbritannia skal tas i Storbritannia heller enn i Brussel –  som den viktigste grunnen til at de stemte for å forlate EU. Remain-tilhengerne oppgir derimot risiko knyttet til økonomi, jobber og priser som den viktigste grunnen til at de stemte for å forbli i EU.

Det sistnevnte er i samsvar med signalene fra finanssektoreni London – som i all hovedsak har vært at EU-medlemskapet og tilknytningen til det  indre marked gjør det lettere å flytte penger, personer, varer og tjenester over landegrensene.

Trekk ved samfunn og befolkning synes altså å ha spilt en viktig rolle for utfallet i folkeavstemningen. En annen viktig forklaringsfaktor handler om britisk partipolitikk. Da Cameron først lanserte ideen om en EU-folkeavstemning i januar 2013, mente mange at utspillet først og fremst var å anse som en intern partipolitisk øvelse: Hvis de konservative vant neste valg, og hvis de fikk gjennomslag for reformønsker i EU – så ville man avholde en folkeavstemning om EU-medlemskapet.

Talen ble holdt mens de konservative fortsatt satt i regjering med de EU-vennlige Liberaldemokratene samtidig som EU-skeptiske UKIP vokste ifølge meningsmålingene. EU-motstanderne i Camerons egne partirekker hadde dessuten begynt å rope stadig høyere.

Bilde av Cameron og MayFoto: Tom Evans/Creative commons og UK Home Office

David Cameron og Theresa May

Mye tyder på at Cameron, ved å love en folkeavstemning lenger fram i tid, håpet å stilne debatten i eget parti og skape ro i rekkene. EU-spørsmålet hadde ingen markant rolle i valgkampen i 2015. Men da Det konservative partiet noe overraskende fikk flertall i parlamentet, ble Camerons tidligere løfte om folkeavstemning aktivert. Etter å ha fått gjennomslag for visse reformønsker i forhandlingene med EU, varslet Cameron folkeavstemning før sommeren 2016.

Valgkampen som fulgte splittet Det konservative partiet. Både Cameron selv og flertallet av statsrådene drev kampanje for «Remain»-siden. På den andre siden sto sentrale partiprofiler som justisminister Michael Gove og nevnte Boris Johnson som toneangivende på «Leave»-siden. Cameron, som før reformavtalen med EU forelå, hadde brukt mye tid på å kritisere EU, skulle nå forsvare britisk medlemskap. Det viste seg å bli en krevende snuoperasjon.

Heller ikke Labour-leder Jeremy Corbyn virket komfortabel som frontfigur for «Remain»-siden. Corbyn, selv langvarig EU-skeptiker, ble kritisert både i egne rekker og av kommentatorer for å ikke framstå tilstrekkelig overbevisende i sine argumenter for fortsatt medlemskap. «Leave»-resultatet førte Labour ut i en bitter intern strid, som fortsatt pågår.

4: Brexit i et historisk perspektiv

Endelig må Brexit også forstås i et historisk perspektiv. Det europeiske  integrasjonsprosjektet hadde allerede eksistert i sytten år da Storbritannia i 1973 ble medlem av daværende EF. Et av argumentene for å stå utenfor henviste til britisk eksepsjonalisme – at Storbritannia, gitt sin egenart som øyrike og gammelt imperium og sitt spesielle forhold til USA – måtte velge annerledes enn landene på kontinentet.

Andre viktige faktorer var NATOs sentrale stilling i britisk sikkerhetspolitikk og skepsisen til at målet med integrasjonsprosessen var en europeisk føderasjon .

Storbritannia var isteden en av initiativtakerne til det mindre politisk ambisiøse europeiske frihandels-forbundet, EFTA, i 1960, sammen med blant annet Norge. Men i 1973 ble altså landet likevel medlem av EU, etter å ha tvilt seg fram til å søke om medlemskap. I mellomtiden var Storbritannias søknad blitt avvist to ganger etter at Frankrikes president Charles de Gaulle la ned veto mot britisk inntreden.

I 1975, to år etter innmeldelsen, ble det avholdt folkeavstemning i Storbritannia om hvorvidt landet skulle forbli i EF. Den gangen stemte et solid flertall – 67,23 prosent – for fortsatt medlemskap. Den hjemlige debatten stilnet likevel aldri, og skepsisen i befolkningen har vært jevnt økende.

5: En del av et større bilde

Hjemlige forklaringer er altså viktige for å forstå utfallet av den britiske folkeavstemningen. Men resultatet kan også forstås i et større perspektiv – som en respons på hendelser i internasjonal politikk. Da Cameron først lanserte ideen om en folkeavstemning i januar 2013, var det den internasjonale finanskrisen som preget debatten i Storbritannia, med usikkerhet knyttet til Hellas’ gjeldssituasjon, og til Storbritannias egen økonomi.

Fra 2015 hadde imidlertid flyktningspørsmålet kommet øverst på dagsordenen, samtidig som debatten rundt arbeidsmigrasjon fra EU var i ferd med å blusse opp i Storbritannia som følge av økt arbeidsledighet. Spørsmålet om nasjonal sikkerhet og grenser ble også viktig, ikke minst i kjølvannet av flere terrorangrep i europeiske storbyer.

Også den  institusjonelle utviklingen  i EU er en viktig del av bakteppet for å forstå utfallet av den britiske EU-avstemningen. Kritikken av EU som et udemokratisk prosjekt, med for stor avstand mellom befolkning og beslutningstakere og byråkrater i Brussel, er verken ny eller unik for Storbritannia. Spørsmålet om demokrati og selvstyre var for eksempel en av flere viktige faktorer da franske og nederlandske velgere stemte nei til EUs foreslåtte grunnlov i 2005. Etter at utfallet av den britiske folkeavstemningen ble klart, har høyrepopulistiske partier i EU-land som Frankrike, Italia og Nederland vært ute og foreslått lignende avstemninger i sine egne land.

Kart: Nilfanion/Creative commons/CC BY-SA 3.0

Avstemningsresultat etter stemmekrets. Blått er Leave, gulbrunt er Remain. Jo mørkere farge, desto sterkere flertall.

6: Økonomiske og politiske konsekvenser

Fram mot folkeavstemningen var det mange som hadde meninger om hvordan en eventuell Brexit ville påvirke den britiske og den internasjonale økonomien, og hva det ville bety for EU som politisk prosjekt dersom Storbritannia meldte seg ut. Fremdeles er det for tidlig å si hva de langsiktige økonomiske konsekvensene av Brexit vil være.

Kort tid etter at avstemningsresultatet forelå, falt det britiske pundet. Nylig slo statsminister May fast at den britiske økonomien vil svekkes av Brexit, men hun sa også at utslagene hittil har vært mindre dramatiske enn mange spådde. Flere tall antyder det samme: resultatet av folkeavstemningen har foreløpig ikke skapt noen vesentlig økonomisk tilbakegang i Storbritannia.

Det har også vært en del spenning knyttet til hva det vil bety for EU at Storbritannia, unionens nest største økonomi, går ut. Dette er imidlertid fortsatt et åpent spørsmål - de langsiktige konsekvensene for britisk økonomivil i stor grad avhenge av hva slagsframtidig tilknytningsavtale Storbritannia får med EU.

De politiske ringvirkningene av Brexit er det også for tidlig å si noe bastant om. De umiddelbare signalene fra Brussel, og fra toneangivende EU-land som Tyskland og Frankrike, var at man hadde håpet på et annet resultat, men at man nå måtte gjøre det beste ut av situasjonen. Det er etablert en felles posisjon blant EU-landene om at man verken vil ha samtaler eller uformelle «sonderinger» på politisk toppnivå før Storbritannia formelt har startet utmeldingsprosessen.

Storbritannia vil ikke ta del i EU-diskusjoner hvor Brexit er et tema, og har også frasagt seg det roterende formannskapet i EU – som landet etter planen skulle hatt våren 2017. Men selv om Brexit preger den politiske dagsordenen og nyhetsdekningen både i Storbritannia og EU, ser mye ut til å være «business as usual». USAs president Barack Obama har forsikret om at «det spesielle forholdet» til Storbritannia vil vedvare også etter Brexit. Da May nylig deltok på G20-møtet i Kina, var det likevel en del usikkerhet knyttet til Storbritannias relasjoner med andre land etter Brexit, ikke minst på handelsfeltet.

7: Veien videre – for Storbritannia, EU og Norge

Storbritannia har ennå ikke formelt sett meldt seg ut av EU – dvs. ennå ikke aktivert artikkel 50 i Lisboatraktaten, som beskriver en utmeldingsprosess. Mye spekulasjon har vært knyttet til spørsmålet om Storbritannias framtidige tilknytning til EU.

EØS-avtalen, som knytter EFTA-landene Norge, Liechtenstein og Island til EU, har vært nevnt som en mulig modell , men her er det utfordringer knyttet til at Storbritannia ønsker fritak fra det indre markeds prinsipp om «fri bevegelse av personer».

Sveits’ tilknytningsmodell, som i korte trekk består av en rekke  bilaterale avtaler med EU, har vært nevnt som en annen modell. En britisk gjeninntreden i EFTA, uten nødvendigvis å gå inn i EØS, har også vært nevnt som et mulig spor.

Canadas avtale med EU er enda et eksempel som vekker interesse i kommentarfeltene. Theresa May har imidlertid vært klar på at hun ønsker en skreddersydd løsning for Storbritannia snarere enn å kopiere en eksisterende tilknytningsmodell. Hun har også konsekvent avvist alle antydninger om at Storbritannia vil forsøke å reversere folkeavstemningsresultatet, trekke ut utmeldingsprosessen, ikke melde seg ut i det hele tatt, eller forsøke å finne «bakveier» for å kunne bli værende i EU.

Fra EUs side blir det avvist at Brexit er et skudd for baugen for det europeiske integrasjonsprosjektet. Det vises til at EU har kommet seg gjennom en rekke tidligere kriser, at Storbritannia ikke var med fra begynnelsen og at  integrasjon på noen områder vil kunne bli enklere uten den tradisjonelle bremseklossen Storbritannia.

Tegning som antyder en dominoeffekt av Brexit Tegning: politicalcartoons.com

Det tønneformede bygget er EU-kommisjonens sete i Brussel

Det har så langt vært uklart hvilke praktiske konsekvenser Brexit vil få for Norge. På den ene siden vil det at Storbritannia blir et utenforland, kunne gjøre det vanskeligere å nå gjennom med norske synspunkter i Brussel. Det er heller ikke gitt at Norge og Storbritannia alltid vil ha sammenfallende interesser, for eksempel i spørsmål om fisk. På den annen side vil Storbritannias uttreden i noen sammenhenger kunne styrke tredjelands samlede posisjon overfor EU.

Med Storbritannia på laget vil «utenforlandene» få en kraftigere stemme. Brexit vil også kunne åpne opp muligheter for mer omfattende bilateralt samarbeid mellom Norge og Storbritannia. Samarbeidet er allerede nært og dyptgående på politikkområder som energi, forsvar, og handel, og kanskje vil Storbritannias nye status som «utenforland» kunne skape mer britisk interesse for Norge og den nordeuropeiske dimensjonen.