Karsten Friis

Nødhjelp i kriser er også politisk

Legitim uavhengighet

Comprehensive Approach. Challenges and opportunities in complex crisis management

Konstruktivisme og nasjonale interesser

Jeg har blitt utfordret av redaktørene til å bidra med et konstruktivistisk perspektiv på studiet av «nasjonale interesser» og «norske interesser» i utenrikspolitikken. Jeg antar at dette skyldes at redaktørene ønsker en respons på UDs Morten Aaslands artikkel i forrige nummer av Internasjonal Politikk, der han argumenterte for betydningen av nettopp interesser i studiet av norsk utenrikspolitikk. Hans artikkel var en kritikk av NUPIs rapport "Norske selvbilder og norsk utenrikspolitikk", og hovedbudskapet var at mens selvbilder er interessante bidrag i studiet av utenrikspolitikk, så må nasjonale interesser være et nøkkelfokus. Mens forfatterne av "Norske selvbilder" har ulik teoretisk tilnærming, er det mange som forbinder studiet av selvbilder og kollektive identiteter med nettopp konstruktivisme, og slik sett kan kritikken også tolkes som en kritikk av denne teoriretningen. La meg derfor, for debattens skyld, tolke ham dit hen og forsøke kort å vise konstruktivismens relevans for studiet også av nasjonale interesser. Jeg vil dog med en gang legge til at konstruktivismen, som alle andre teoriretninger og metoder, har visse begrensninger, og at det kan være sentrale problemstillinger som andre tilnærminger kan belyse bedre. Min grunnholdning når det gjelder samfunnsvitenskap er «å la de tusen blomster blomstre». Jo større teorimangfold og fl ere perspektiver, jo bedre for akademia, for resultatene og for de politiske debattene. La meg også understreke at siktemålet ikke er en debatt om rapporten "Norske selvbilder"; den kan sikkert forfatterne forsvare glimrende på egen hånd. Fokuset her er IP-teori.

Kosovo - mot ny krise?

The referendum in Montenegro: the EU's "postmodern diplomacy",

The Power of the Draft: A Century of Changing Legitimacy of Norway’s Armed Forces

The State, the People and the Armed Forces – a Genealogical Outline of the Legitimacy of the Armed Forces in Norway

The Norwegian armed forces in the early 21st century is in a phase of rapid change and transition. International missions are about to become its main task, whereas traditional domestic territorial defence is becoming less and less relevant. Is this transition purely a technical adjustment to a new security environment, or does it also entail more fundamental changes in the relationship between the armed forces, the state and the population? Could the military risk to lose its popular legitimacy? To grasp the current changes, it is important to understand the foundations of the relationship between the military, the state and the people. As well as how these relations have evolved over time. This is certainly not the first time in history the armed forces are facing fundamental changes. This article seeks to shed light on some of these developments in Norway over the last centuries. The evolvement of the conscript system will be used to illustrate some of these developments. I will argue that the Norwegian authorities to date have been reluctant in addressing the changes, applying what can be described as ‘yesterday’s explanations’ when legitimising military operations of today. If this trend of ignorance continues, the danger of a popular back-lash increases.

Forsvar og identitet: de norske friskusverdiene

(This article is in Norwegian): Dette kapitlet diskuterer forholdet mellom norsk nasjonal identitet og norsk forsvarspolitikk. Det argumenteres for at forsvarets legitimitet etter 2. verdenskrig har hvilt på et sett uuttalte verdier som var sentrale i ettertidens tolkning av, og fortellinger om, krigen i Norge. Disse krigsmytenes styrke ligger i deres fremstilling av historien i avpolitiserte og «naturlige» former. Mytene fremhever et sett verdier som ikke kan relativiseres, og som regnes som evige i norsk kultur. De er dermed sentrale verdier i norsk identitet generelt. Derfor har de vært viktige i ettertidens tolkning og legitimering av motstandskampen under krigen, men også for oppbygningen av det moderne forsvaret i Norge. Teoretisk forsøker artikkelen å vise det konstruktivistiske poenget at alt sosialt er historisk betinget. Det finnes intet essensielt, universelt og evig gitt i det sosiale. Selv de mest inngrodde «sannheter» har en historie, og er i stadig endring selv om vi ikke merker det. Imidlertid er nettopp en tilsynelatende inngrodd «sannhet» et eksempel på hvordan makten fungerer i moderne samfunn; den skaper og begrenser politiske handlingsrom.

From Liminars to Others: Securitization Through Myths