Henrik Thune

Veien videre

Frykten for de andres frihet. Om Tahrir, vesten og norske intellektuelle

Krig mot Irak : Foreligger det et FN-mandat for bruk av militærmakt?

Foreligger det i dag et folkerettslig grunnlag for bruk av militærmakt mot Irak? Spørsmålet står sentralt i den pågående striden i, og rundt, FNs sikkerhetsråd. Dette notatet gjennomgår historikken omkring Sikkerhetsrådets håndtering av Irak-spørsmålet siden Iraks invasjon av Kuwait i august 1990 og er oppdatert fram til ultimo februar 2003. Notatet konkluderer med at verken resolusjonene fra 1990 og 1991 (særlig S/RES/678 og 687) eller S/RES/1441 fra 2002 gir slik eksplisitt autoritet. Under forutsetning av at Sikkerhetsrådet ikke vedtar en ny resolusjon som eksplisitt autoriserer bruk av militærmakt, vil en invasjon av Irak knyttet til spørsmålet om masseødeleggelsesvåpen ikke være i samsvar med FN-paktens krav til legitim bruk av militærmakt. Det britisk-amerikansk-spanske utkastet til resolusjon som ble framlagt 24. februar 2003 vil, dersom det skulle bli vedtatt, innebære at det konstateres at Irak ikke oppfyller de forpliktelsene landet er pålagt i så vel våpenhvile-resolusjonen (S/Res 687) som de som følger av resolusjon 1441 fra november 2002, der det trues med «serious consequences». Et slikt vedtak kan medføre at våpenhvilen etter resolusjon 687 bortfaller, og at Sikkerhetsrådet konstaterer at Irak ikke har benyttet den «siste mulighet» landet ble tilbudt i resolusjon 1441. Men dette gir ikke medlemsstatene rett til å bruke makt – til dette trengs det en særlig autorisasjon.

Norway as an Allied Activist - Prestige and Pennance through Peace

According to a standard view, popular among Norwegian commentators and historians, Norway’s foreign relations after World War II are like a pendulum swinging from side to side, between national interests and national values, between the will to secure the state and its territory and the will to represent a global cosmopolitan spirituality. This notion of a Norwegian foreign policy pendulum coincides with the traditional realism-idealism dichotomy within the study of international relations. The formula has become a dominant theoretical ingredient in most current analyses of Norwegian foreign policy, and is a favoured perspective from which politicians celebrate Norway’s post-cold war role on the international scene. And that role, at least as far as the selfperception takes it, is that of being an exponent of international «activism» and «engagement». The first section of this report addresses the question how to approach Nor-wegian foreign policy analytically. The authors suggest that neither the perspective of the essentialists highlighting more or less permanent national interests, nor the geopolitical and systemic focus of the structuralists present fully credible explanations. Instead they argue that present Norwegian foreign policy is about the creation, maintenance and enhancement of a role or an identity whose main function is to gain recognition, attention and contact in order to maximize international influence. In the second part, the authors point at the importance of consensus in Norwegian policy and identify three basic positions in the Norwegian foreign policy discourse. They suggest that pragmatic idealism, a school of thought capable of exploring the analytical approach sketched above, is the dominant factor. In the third part, the authors focus on some fundamental experiences that have formed the Norwegian image of self in relation to the world. They propose that this heritage represents strong inherent and latent tensions in Norwegian politics.

Conflicting global orders: The principle of non-intervention and human rights

Fra Westfalen til Kosovo