Performing Statehood through Crises: Citizens, Strangers, Territory
This article applies the growing International Relations literature on state performance and performativity to the question of how practitioners categorize different kinds of crises. The aim is to add value to the crisis literature by paying more attention to how performances are staged for multiple audiences, how statehood is produced as a collective (as opposed to an individual) body, and how and why one and the same state actor performs statehood in different ways. Drawing on interviews and participant observation, we discuss how one state apparatus, the Norwegian Ministry of Foreign Affairs (MFA), performs statehood during different types of crisis. The MFA has institutionalized crisis management in three very different ways, depending on whether it defines the crisis as a security crisis, a humanitarian crisis, or a civilian crisis. Different crises have different audiences, are performed in different repertoires, and produce three different aspects of the state that we name, respectively, caretaking, do-gooding, and sovereignty. Bringing the performativity literature to the study of crises gives us a better understanding of the statecraft that goes into using crises as opportunities to make visible and strengthen the state as a presence in national and global social life. Conversely, our focus on the specificity of various state performances highlights how the performance literature stands to gain from differentiating more clearly between the straightforward performing of practices, on the one hand, and the performing of state identity by means of the same practices, on the other.
Why the Nordic states maintain differentiated foreign policies
Nordic governments frequently broadcast their ambition to do more together on the international stage. In this blog post, Kristin Haugevik and Ole Jacob Sending explain why we still shouldn’t expect to see any profound increase in joint Nordic foreign policy positions and actions – and especially not when it comes to relations with greater powers.
Living with the Taliban?
How do local communities experience the Taliban vis a vis questions of security? What did the police reform look like before the Taliban takeover, and will there be a role for the police under Taliban?
EUs grønne giv – implikasjoner for norsk europapolitikk
EU lanserte mot slutten av 2019 European Green Deal. Dette er en klimastrategi for å nå målene i Parisavtalen, men også en økonomisk vekststrategi, og forventes å definere EUs sentrale prioriteringer i årene fremover. Hvordan vil dette påvirke Norge, og norsk europapolitikk? En ny NUPI-rapport, forsøker å gi svar. Norge er tett koblet til EU via EØS avtalen og en lang rekke andre avtaler, herunder Klimaavtalen som definerer rammene for norsk klimapolitikk frem mot 2030. Når EU endrer sine mål og sin virkemåte, så vil dette også påvirke Norge i stor grad. Noen sentrale observasjoner i rapporten er at: • Det er en spenning i Norge mellom energipolitikken i form av fortsatt olje- og gassproduksjon, på den ene siden, og ambisiøse klimamål, på den andre. EUs grønne giv løfter klimapolitikken til politikkens elitedivisjon og kan gjøre det mer krevende å håndtere denne spenningen. Tradisjonelle allierte i EU - som Sverige og Danmark - har f.eks et annet syn på gass som del av løsningen enn det Norge har. • Grønn Giv innebærer at EU utvikler nye regler med potensielt stor betydning for Norge, men det forvaltningsmessige oppsettet for vurdering og håndtering av nye EU regler i Norge er ikke tilpasset en slik økning i volumet på nye regler. • Grønn giv er "sektorovergripende" og trekker EU Kommisjonen i retning av større integrasjon på tvers av ulike saksfelt. Norsk forvaltning er imidlertid definert av et sektor-prinsipp. Dette innebærer en betydelig økning av behovet for koordinering på tvers av ulike departementer og etater i Norge. • Fordi Norge står utenfor EU, har Norge størst mulighet til å påvirke innretting på nye regler og tiltak tidlig i prosessen, gjennom deltakelse i ekspertgrupper i en forberedende fase. Tempoet og omfanget av nye regler som nå utarbeides gjør dette arbeidet krevende. • Grønn giv innebærer en serie med endringer som potensielt griper inn i eksisterende konfliktlinjer i norsk politikk knyttet til EØS og suverenitetsavståelse. • Det er behov for økt kunnskap og dialog mellom forvaltningen, næringslivet, akademia og sivilt samfunn om hvilke muligheter og utfordringer EUs grønne giv innebærer. Et "grønn giv forum" kan være nyttig for å sikre at ulike norske aktører utnytter de muligheter som ligger i EUs grønne giv. • Grønn giv viser at EØS avtalen har sine begrensninger som det sentrale tilkoblingspunktet til EU. En mer institusjonalisert dialog på øverste politiske nivå mellom Norge og EU vil kunne bidra til å bøte på disse utfordringene. Rapporten er finansiert av Utenriksdepartementet.
The 2021 Parliamentary Elections as a Window into Russian Politics
The 2021 September State Duma elections are occurring in an atmosphere of rising repressions against political opposition activists in Russia. Popular anti-Kremlin candidates are not allowed to run. Can elections still play a role in the legitimation strategy of the regime when the popular choice is so limited?
What role does technology play in violent extremism and terrorism?
Extremist actors have been some of the earliest adopters of the Internet and recognised its potential as a communications and mobilisation tool. While a growing body of evidence suggests that the Internet is a key facilitator of violent extremism, research in this area has rarely incorporated former extremists’ experiences with the Internet when they were involved in violent extremism.
Education Activism in the Syrian Civil War:Resisting by Persisting
This article analyzes education activists’ resilience in emergencies, building on life story interviews with Syrians who engaged in civil society initiatives for schooling in the aftermath of the 2011 uprising. It investigates the meaning that education acquires under extreme adversity and how it inspires individuals to act. Finding that these activists think of education as a means to resist authoritarianism and transform society, the article brings the change agendas of local education actors to the fore. It concludes that resilience can be the extension of political purpose. The article conceptualizes education as a vehicle of resistance, foregrounding how temporal projections enable individuals to maintain belief in their capability to enact changes. The activists make connections between their own experiences in school, thoughts about the future, and the reasons they mobilize for education. Working with time is a potent enabler when, objectively, the situation is deteriorating.