Foto: Kirkens Nødhjelp/Endre Vestvik

Hva betyr det at Dr. Denis Mukwege og Nadia Murad fikk fredsprisen for sitt arbeid mot seksuelle overgrep i krig?

Nobels fredspris 2018: Voldtekt som våpen i krig

Publisert: 09. Oct 2018

Fredsprisen til doktor Denis Mukwege og menneskerettsforkjemper Nadia Murad markerer en ny forståelse av seksuelle overgrep i krig. Denne prisen kan føre til at færre blir utsatt for denne typen brutale handlinger.

  • Hvordan er seksuell vold i konflikt blitt ansett tidligere?
  • Hva er det viktigste som må på plass for at man skal bekjempe dette?
  • Hva er de største utfordringene i dag?
  • Hvem er Mukwege og Murad?

Både Denis Mukwege og Nadia Murad jobber for å bekjempe seksuelle overgrep i krig og konflikt. Det er ikke lenge siden denne formen for vold i krig ikke var noe politiske ledere og verdenssamfunnet var spesielt opptatt av. Man trodde at seksuelle overgrep ikke hadde noen politisk betydning, og man tenkte at dette var en konsekvens av krigens brutalitet og soldaters manglende kontroll på egen aggresjon og seksualitet. Nå stiller dette seg annerledes. Nobels Fredspris 2018 tvinger oss til å forstå denne formen for krigsvold, og prisen gir tyngde til de som ønsker å bekjempe dette.

Bildet viser Denis Mukwege og Nadia MuradFoto: European Parliament CC BY-NC-ND 2.0/Public Domain

2: Straffefrihet

Seksuelle overgrep i krig har funnet sted så lenge det har vært væpnede konflikter. I kunst og litteratur brukes ofte voldtekt som et bilde på krigens brualitet. Men at denne formen for vold inngår som en strategisk del av krigføringen, altså at voldtekt kan brukes som våpen, har det vært mindre forståelse for. Krigen i Bosnia (1992 – 1995) og folkemordet i Rwanda (1994) endret imidlertid på dette.

Det var flere ting som gjorde at oppmerksomheten og forståelsen av denne formen for vold endret seg i takt med disse konfliktene. Mens konfliktene pågikk, dokumenterte anerkjente internasjonale organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch om omfattende og systematisk bruk av seksuelle overgrep. De hevdet at denne formen for vold hadde en klar politisk hensikt i konfliktene. Seksuelle overgrep ble brukt for å utrydde folkegrupper, drive dem på flukt og terrorisere dem så brutalt at de aldri ville vende tilbake. Organisasjonene framholdt også at det var viktig at man straffeforfulgte de som begikk disse handlingene, eller ledere som ikke stanset soldater som forgrep seg. Fram til konfliktene på 1990-tallet hadde så godt som ingen fått straff for å begå seksuelle overgrep i krig. Det hadde rådet nærmest total straffefrihet til tross for omfattende dokumentasjon av overgrep begått blant annet av både tyske og allierte styrker under andre verdenskrig og av japanske soldater under Stillehavskrigene. Denne straffefriheten ble ikke lenger tolerert. Voldtekt i krig ble altså ikke lenger forstått som en privat handling. Det ble heller ikke ansett som at menn ikke kunne kontrollere sine seksuelle drifter. Tvert imot ble det etablert en forståelse av at denne formen for vold også kunne være et militært og politisk maktmiddel – et effektivt og billig våpen.

Tidligere var det en annerledes forståelse av forholdet mellom menn og kvinners roller i samfunnet, og kvinners krigserfaringer var ikke relevante. Men med konfliktene på 90-tallet kom på et tidspunkt hvor kvinner hadde inntatt ledende roller i politikk og samfunnsliv. I tillegg var borgerkrigene på denne tiden dominert av at volden utspilte seg mellom befolkningsgrupper i samme stat, og seksuelle overgrep viste seg å være en effektiv måte å utøve både etnisk rensing og folkemord, slik som i Bosnia og Rwanda. Disse erfaringene satte ikke bare voldtekt i krig på den internasjonale dagsordenen, men også kvinners krigserfaringer generelt.

3: FNs håndtering av voldtekt i krig

Dokumentasjonen av at seksuelle overgrep ble brukt som våpen i krig, mobiliserte ulike organisasjoner og engasjerte politiske ledere til å presse FN til å anerkjenne denne problematikken. Resultatet var resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet i FNs sikkerhetsråd. Denne resolusjonen, som ble vedtatt i år 2000, var banebrytende fordi det var første gang FN erklærte at kvinners erfaringer i krig er avgjørende for forståelsen av internasjonal fred og sikkerhet. Resolusjonen påpekte to viktige ting:

  1. At kvinner må delta i fredsprosesser på alle nivå. Altfor lenge har det vært altfor mange menn som har dominert på dette feltet.
  2. At kvinner har et annerledes beskyttelsesbehov i krig og konflikt enn menn fordi de er mer utsatt for spesielle typer vold, slik som seksualisert vold.

Resolusjon 1325 har blitt etterfulgt av en lang rekke resolusjoner som fokuserer på seksuelle overgrep i krig. Noe av det viktigste for FN i denne sammenhengen har vært å bekjempe straffefriheten fordi dette blir ansett som den beste muligheten for å få en slutt på denne formen for overgrep. FN har også igangsatt andre mer offensive metoder for å bekjempe voldtekt i krig. Yale-professor Elisabeth Wood poengterer at «rape is not inevitable in war». Med dette mener hun at seksualisert vold i krig er mulig å utrydde.

Det er viktig å understreke hvilken enorm endring i forståelse dette representerer. Da konfliktene i Bosnia og Rwanda fant sted, forsto man ikke ikke at seksuelle overgrep kunne brukes som krigsvåpen. Denne innsikten vokste fram gjennom rapporteringer og dokumentasjon mens konfliktene pågikk. I dag legger derimot internasjonale aktører til grunn at seksuelle overgrep kan brukes strategisk i en konfliktsituasjon. Dette var et stort skritt på veien mot å bekjempe og hindre denne våpenbruken.

Foto: Kirkens Nødhjelp/Kristin Morseth

Keisersnitt blir her utført på Panzi-sykehuset i Bukavu i Den demokratiske republikken Kongo. Det er her fredsprisvinner Dr. Denis Mukwege behandler og redder pasienter som er blitt ødelagt av seksuelle overgrep. 

4: Dette vet vi

Selv om det er umulig å ha fullstendig oversikt over omfanget av seksuelle overgrep i krig, blir det forsket på, rapportert og dokumentert mye. Vi har her trukket fram noen viktige punkter:

  • Seksuelle overgrep rammer både menn og kvinner. Seksuelle overgrep rammer ikke bare kvinner selv om det er god grunn til å tro at kvinner utgjør majoriteten av ofrene. Dokumentasjon fra fengsel og avhørssituasjoner viser at også menn blir utsatt for denne formen for overgrep. Tradisjonelt har hjelperesponsen til overlevende av seksuelle overgrep i krig vært rettet mot kvinner og barn, og menn har dermed blitt systematisk oversett. Det kan også være et større tabu for menn å rapportere om slike overgrep enn andre typer vold. Ifølge FN er det dessuten 60 land som ikke har lovbestemmelser som beskytter menn mot seksuelle overgrep, så deres rettsvern mot dette står svakt i store deles av verden.
  • Seksuelle overgrep begått av terror- og ekstremistgrupper ser ut til å øke. Flere rapporterer at seksuelle overgrep mot kvinner og jenter (samt gutter og menn, men i mindre rapportert omfang) blir brukt som en rekrutteringsstrategi til terror- og ekstremistgrupper. Dette blir brukt blant annet for å holde befolkninger i okkuperte områder i sjakk på, for å sende mennesker på flukt og for å skaffe etterretningsinformasjon gjennom tvangsgifte av kvinner. I tillegg er disse overgrepene ofte en del av en overordnet ideologi og verdisett basert på diskriminering av kvinner og seksuelle minoriteter. Denne formen for vold blir dermed ikke bare noe som skjer i kampens hete, men en integrert del av en terrorideologi hvor kjønnsroller skal rammes. IS sine omfattende overgrep mot jesidiene i Irak og Syria samt Boko Harams angrep på unge skolejenter nordøst i Nigeria, er eksempler på dette. Nobelprisvinner Nadia Murad er et offer og en overlevende av denne nye typen seksuelle overgrep.
  • Barn unnfanget av seksuelle overgrep blir oversett. Det er ingen som kjenner omfanget av barn unnfanget i voldtekt. Seksuelle overgrep i krig og konflikt er ikke bare en voldshandling som skjer der og da – barn blir til. Noen ganger er det nettopp dette som er hensikten. Det er vanskelig å identifisere disse barna, men det er imidlertid god grunn til å tro at barn unnfanget gjennom krigsvold vil være særlig utsatt i sine lokalsamfunn. De kan også utgjøre en ytterligere belastning for sine voldsutsatte mødre, som igjen kan føre til ytterligere stigmatisering av barna.
  • Seksuelle overgrep slutter ikke når konflikten er over. Forskning har vist at når en konflikt er over, opphører  ikke nødvendigvis den seksuelle volden mot kvinner. En undersøkelse gjort av forskere ved The Peace Research Institute Oslo (PRIO) om bruk av seksuelle overgrep i aktiv konflikter i perioden 1989-2009 viser at det er ulike grupper som tar i bruk av denne formen for vold og disse slutter ikke nødvendigvis å forgripe seg seksuelt når konflikten er over. PRIO-forskerne fant ut at det fem år etter at konfliktene var over, var det i størst grad statlige aktører som utførte overgrepene. Dersom seksuelle overgrep ikke stanser når krigen er over, blir gjenoppbygging og forsoning enda vanskeligere.

5: Utfordringer i dag

Det siste året har vært preget av både massive medieoppslag og dokumentasjon av seksuelle overgrep mot rohingya-ene i Myanmar, og FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) karakteriserer det som etnisk rensing. Overgrep mot jesidiene og andre religiøse minoriteter i Irak og Syria har også blitt grundig dokumentert, og det er denne gruppen fredsprisvinner Nadia Murad tilhører.

I en rapport til FNs sikkerhetsråd fra mars i 2018, uttrykkes det stor bekymring for praksisen at overgripere gifter seg med ofrene for å unngå straffeforfølgelse, og det vises til 37 land som gir amnesti i slike tilfeller. Dette skjer blant annet i de aktive konfliktene i Afghanistan, Den sentralafrikanske republikk, Columbia, Den demokratiske republikken Kongo, Irak, Libya, Mali, Myanmar, Somalia, Sør-Sudan, Sudan (Darfur), Syria og Jemen. Det bildet som tegner seg er at denne formen for vold på ingen måte er svekket. Den fremdeles er en integrert del av krig, konflikt og terror.



6: Fredsprisen kan bidra til å avverge overgrep

Denis Mukwege er lege på Panzi-sykehuset i den østlige delen av Den demokratiske republikken Kongo. Han har jobbet med å gi helsehjelp til kvinner som har vært utsatte for seksuelle overgrep av ulike væpnete grupper. Han sier at det han ser med sine pasienter er som et folkemord. De kvinnene han har innom sykehuset hans ofte er så ødelagte både fysisk og psykisk at de frykter de ikke kan få egne barn i fremtiden.

Nadia Murad har selv overlevd overgrep som pasientene til Mukwege blir behandlet for, men hun har nektet å skamme seg eller tie om det hun har opplevd. Hun ble holdt som sexslave av IS i flere måneder, og har slektninger, venner og bekjente som har opplevd og opplever det samme. Hun vil gi disse menneskene et ansikt og presse internasjonale aktører til å gjøre noe med dette forferdelige problemet.

Å snakke om seksuelle overgrep er viktig fordi det er straffbare handlinger, både i fred og i krig. Men det kan være vanskelig å rapportere, finne de rette ordene og fortelle om hva som har skjedd. De to fredsprisvinnerne i 2018 er derfor svært viktige fordi de får oss til å snakke om disse tingene. Og bare ved å gjøre det kan flere overgripere få sin straff og kanskje – forhåpentligvis – vil det hindre flere fra å bli overgripere i fremtiden.