Lanseringsseminar for nytt nummer av Internasjonal Politikk: Syria etter Assad
I det nye fokusnummeret «Syria etter Assad» i Internasjonal Politikk undersøker en rekke bidragsytere flere sentrale spørsmål etter regimeskiftet. Merk at arrangementet finner sted hos Cappelen Damm.
Recognition and Japan’s Post-coup Diplomacy in Myanmar and Afghanistan
Hvordan forholder Japan seg diplomatisk til land etter statskupp? Offisielt opprettholder landet ikke diplomatiske forbindelser. Uoffisielt fører Japan likevel et aktivt diplomati overfor land som har vært gjennom statskupp. Denne artikkelen undersøker ulike former for anerkjennelse og hvordan Japan håndterer sitt diplomati med land der illiberale militærregjeringer har grepet makten med vold. Etter militærregjeringens kupp i Myanmar i 2021 har Japan tilpasset politikken sin i omfang, bredde og innhold for å forbli engasjert i dette strategisk viktige området. På samme måte har Japan, etter at Taliban gjenvant makten i Afghanistan i 2021, lagt om bidragene sine til humanitær bistand, politiske prosesser og økonomisk infrastruktur. I begge tilfellene har Japan formet forbindelsene sine etter kuppet samtidig som stormaktsrivaliseringen tiltar på den ene siden, og den innenrikspolitiske dagsordenen for bistand og sikkerhet er i endring på den andre. Japan har utviklet sin egen særegne form for diplomati etter statskupp, med en «pragmatisk» tilnærming til engasjement og underforståtte former for anerkjennelse.
Recognition and Japan’s Post-coup Diplomacy in Myanmar and Afghanistan
Hvordan forholder Japan seg diplomatisk til land etter statskupp? Offisielt opprettholder landet ikke diplomatiske forbindelser. Uoffisielt fører Japan likevel et aktivt diplomati overfor land som har vært gjennom statskupp. Denne artikkelen undersøker ulike former for anerkjennelse og hvordan Japan håndterer sitt diplomati med land der illiberale militærregjeringer har grepet makten med vold. Etter militærregjeringens kupp i Myanmar i 2021 har Japan tilpasset politikken sin i omfang, bredde og innhold for å forbli engasjert i dette strategisk viktige området. På samme måte har Japan, etter at Taliban gjenvant makten i Afghanistan i 2021, lagt om bidragene sine til humanitær bistand, politiske prosesser og økonomisk infrastruktur. I begge tilfellene har Japan formet forbindelsene sine etter kuppet samtidig som stormaktsrivaliseringen tiltar på den ene siden, og den innenrikspolitiske dagsordenen for bistand og sikkerhet er i endring på den andre. Japan har utviklet sin egen særegne form for diplomati etter statskupp, med en «pragmatisk» tilnærming til engasjement og underforståtte former for anerkjennelse.
From synergy to subsidy – The cultural problem of public–private partnerships in international development
Dette kapittelet handler om kulturproblemet i offentlig-private samarbeid (OPS). Politikken for OPS i internasjonal utvikling fører sammen aktører som tenker ulikt og som har ulike måter å arbeide på, i håp om å skape synergi mellom dem. I praksis skaper møtet mellom offentlige og private aktører situasjoner der forskjellene mellom aktørene blir tydeligere, og kulturproblemet i OPS vokser. Kapittelet bygger på datainnsamling i Verdensbanken og en studie fra Etiopia av et OPS-prosjekt mellom en frivillig organisasjon og et multinasjonalt selskap. Studien viser hvordan kulturproblemet slår ut i praksis: den private aktøren trakk seg fra partnerskapet og fellesprosjektet. Det som skulle bli et synergiprosjekt, endte som offentlig finansiering av private interesser. Mer generelt viser kapittelet at OPS-agendaen krever at aktørene plasseres i bås som enten offentlige eller private, samtidig som den vil viske ut skillet mellom dem. Dette kapittelet er en del av boken 'The Politics of Public–Private Partnerships and International Development'.
Unravelling the Ps in public–private partnerships for development
Med FNs lansering av Agenda 2030 ble offentlig-private samarbeid (OPS) formalisert som et mål og et virkemiddel for å gjennomføre FNs bærekraftsmål. En etablert, politikkorientert forskningsagenda har lenge ønsket å skape mening i "jungelen" av OPS ved å identifisere kritiske suksessfaktorer og kroniske svakheter. Likevel begrenser den instrumentalistiske evalueringen av OPS denne agendaens teoretiske horisont. Dette kapittelet er en del av boken 'The Politics of Public–Private Partnerships and International Development'.
Tracing the travels of a development model
Med et historisk blikk på Etiopias globale OPS-agenda undersøker dette bokkapittelet hvordan dagens manifestasjon i Etiopia bærer preg av OPS-modellens brokete historiske og politiske utviklingsbane. Det å spore OPS-modellens "reise" (ved analyser av Kinas og Storbritannias OPS-bølger) kan både bidra til å forklare hvordan Etiopia i utgangspunktet endte opp med å ta i bruk modellen, og til å forstå den særegne formen denne tilpasningen har fått. Dette kapittelet er en del av boken 'The Politics of Public–Private Partnerships and International Development'.
The Politics of Public–Private Partnerships and International Development – Insights from Ethiopia
Med lanseringen av Agenda 2030 ble offentlig-privat samarbeid (OPS) løftet fram som et viktig virkemiddel for å realisere FNs bærekraftsmål og for å skaffe mer bærekraftig utviklingsfinansiering i det globale sør. Denne boken utforsker OPS nedenfra, med utgangspunkt i omfattende empirisk forskning i Etiopia, for å belyse mangfoldet av praksiser, ordninger og motsetninger som OPS-agendaen muliggjør, frambringer og tilslører.
Fashionably or fatally late? exploring NDC procrastination in the UNFCCC
Parisavtalen bygger på at alle land jevnlig oppdaterer sine klimamål og viser hvordan de skal kutte utslipp. Etter den globale gjennomgangen av klimainnsatsen i 2023 skulle alle land sende inn nye klimaplaner innen februar 2025. Likevel gjorde bare 16 av 198 land dette innen fristen. Selv flere måneder senere hadde bare 64 land levert, noe som dekker rundt 30 prosent av verdens utslipp. Denne studien undersøker hvorfor så mange land utsetter arbeidet med å levere klimaplanene sine, et fenomen vi kaller «NDC-prokrastinering». Basert på 23 landstudier, rapporter og observasjoner fra klimaforhandlingene i Bonn finner vi fire hovedforklaringer. Mange land mangler penger, kapasitet eller fagkompetanse. Andre sliter med utilstrekkelige utslippsdata eller kompliserte beregninger. Politiske forhold som valg, regjeringsskifter, krig og økende motstand mot klimapolitikk kan også forsinke arbeidet. I tillegg velger enkelte land å vente av strategiske eller taktiske grunner. Forsinkelsene viser at klimaplanene tas på alvor og krever omfattende arbeid. Samtidig reiser den utbredte mangelen på levering spørsmål om hvor robust det internasjonale klimasamarbeidet er. Studien peker på en grunnleggende utfordring: Hvordan kan land både lage detaljerte og realistiske planer og samtidig øke klimaambisjonene raskt nok til å møte klimakrisen?