Naturressurser og klima

Trailblazers in a Warming World? The Agency of African Actors in Climate, Peace, and Security

En økende mengde forskning viser hvordan klimaendringer, kombinert med andre faktorer, kan øke risikoen for voldelige konflikter. Dette har særlig blitt påpekt i afrikanske sammenhenger. Denne artikkelen undersøker hvordan afrikanske aktører påvirker internasjonale agendaer knyttet til klima, fred og sikkerhet, med fokus på tre tilfeller: (1) FNs sikkerhetsråd, (2) Den afrikanske union og (3) COP27. Analysen viser at denne påvirkningen har omfattet diplomati, diskursiv innovasjon, epistemisk engasjement og politisk koordinering. Vi argumenterer for at Afrikas økende geopolitiske betydning gjør det mulig for afrikanske aktører å føre en alliansefri utenrikspolitikk på egne premisser.

How do donors integrate climate policy and development cooperation? An analysis of the development aid policies of 42 donor countries

Denne artikkelen vurderer hvordan giverland integrerer klimatiltak i sin utvikling- og bistandspolitikk. Et analytisk rammeverk utvikles for å systematisk sammenligne bistandspolitikk langs tre dimensjoner: hierarkiet av politiske målsettinger, typer tiltak som giverlandene iverksetter og koblinger til internasjonale klimaforhandlinger. Ved å analysere utviklingspolitikken til 42 givere, finner vi at kun tre har omstrukturert sine bistandsordninger for å fullstendig integrere klimahensyn. Istedenfor behandler giverland klimaendringer som et tematisk prioriteringsområde. Dette inkluderer flere givere som for øyeblikket ikke er forpliktet til å yte klimafinansiering under FNs klimakonvensjon (UNFCCC). Videre fremhever fem store giverland heller bruken av ulike utenrikspolitiske virkemidler for å støtte klimatiltak i utviklingsland. I artikkelen identifiserer vi særlig hvordan andre utviklingsmål (fattigdom, kjønn) integreres med klimamål. Bare to giverland skiller tydelig mellom utviklingsbistand og klimafinansering. Luxembourg uttrykker at deres klimafinansieringsløfte kommer i tillegg til utviklingsbistand, mens New Zealand har en separat strategi for klimafinansiering hvor tildelingen av midler er basert på effektivitetskriterier for reduksjon av klimautslipp.

The urgent need for social science and humanities knowledge for climate action in Europe

Ecosystems and Ordering: A Dataset

Denne artikkelen undersøker hvordan globale økosystemer styres, og presenterer et datasett om samarbeidsinitiativer tilknyttet 221 grenseoverskridende økosystemer. Dette utvalget ble valgt fra en liste på 1525 “meta-økosystemer” fra World Wide Fund for Nature (WWF) og et team av forskere (terrestriske økosystemer, [6]; ferskvannsøkosystemer, [2]; og marine økosystemer, [9]). De 221 økosystemene ble valgt fordi de deles av fire eller flere naboland. Med utgangspunkt i denne analyseenheten, undersøkte vi samarbeidsbasert grenseoverskridende styring forankret i hvert økosystem og kategoriserte disse basert på nivå og type samarbeid. I utarbeidelsen av datasettet var kodemetoden designet for også å fange opp tilfeller av manglende samarbeid: når vår søkeprotokoll ikke identifiserte noen initiativer for et økosystem, ble økosystemet kodet som en “null-variabel.” Når vi fant initiativer knyttet til økosystemene, klassifiserte kodingsmetoden samarbeidsinitiativer langs to dimensjoner: samarbeidets geografiske omfang og samarbeidets innholdsmessige omfang. Datasettet presenterer økosystem-forankrede samarbeidsinitiativer, samt bredere initiativer som kan adressere økosystemrelaterte spørsmål, for systematisk å belyse i hvilken grad og i hvilken form økosystemer addresseres i grenseoverskridende styringsarbeid. Datasettet muliggjør videre studier av mønstre innen økosystemstyring, og legger til rette for analyse av årsaker til og konsekvenser av samarbeid, ettersom det enkelt kan integreres med både økosystem- og statlige data. Datasettet presenteres i to .csv-filer og er behandlet med R-programvare for å kunne visualisere dataene.

Climate Obstruction in Poland: A Governmental–Industrial Complex

Polen er kjent for sin klimaskepisisme og benekting gjennom 1990- og 2000-tallet. Til tross for en rask utbygging av fornybare energikilder de siste årene, er Polen fortsatt Europas mest kullavhengige økonomi. Siden 2004 har påfølgende regjeringer bremsing av EU’s mer ambisiøse klimamål og avkarboniseringstiltak vært et kjennetegn. Det finnes nylige tegn på endrede samfunnsholdninger, men landet er alene blant EU-landene om å mangle et mål om netto nullutslipp eller en dato for utfasing av kullkraft. Denne situasjonen er skapt og videreført av en koalisjon av statlige institusjoner, etater, statseide energiselskaper og forsyningsselskaper, som utgjør et statlig-industrielt kompleks (GIC). Selv om GIC har moderert sitt språk og sine politiske tiltak, fortsetter det å fremme "sølvkule"-teknologier som "ren" kullkraft og nye kjernekraftverk. Polens forpliktelse til en rettferdig og gradvis energiomstilling er en klimabløff, en del av en overordnet strategi for å utsette nødvendige tiltak.

Contesting just transitions: Climate delay and the contradictions of labour environmentalism

Begrepet «rettferdig omstilling» (JT) er et forsøk på å forene klima- og energimål med de materielle bekymringene til industriarbeidere, lokalsamfunn i frontlinjen og marginaliserte grupper. Til tross for potensialet for å kombinere sosial og miljømessig rettferdighet, er det økende bekymring for at begrepet i praksis blir brukt som en form for «klimaforsinkelse»: et problem som er mer tvetydig enn åpen nektelse, da det involverer flere og motstridende aktører, praksiser og diskurser. Ved å bruke et historisk materialistisk rammeverk, som tar hensyn både til energikapital og kapital-arbeidsrelasjoner, viser vi hvordan JT er sårbart for krefter og relasjoner som fremmer klimaforsinkelse både innenfor fossile kapital og klimakapitalens hegemoni. Vi gjennomgår dette gjennom et engasjement med litteraturen om klimamotstand og teorien om arbeidsmiljøisme: den politiske engasjementen til fagforeningsmedlemmer og arbeidere med miljøspørsmål. Etter hvert som spenninger i arbeiderbevegelsen kommer til overflaten i møte med omveltningene i det fossile kapitalhegemoni, vurderer vi i hvilken grad (organisert) arbeid – som en intern differensiert og motstridende bevegelse – deltar i klimaødeleggelser gjennom en «praxis for forsinkelse». Fagforeninger og industriarbeidere er ofte involvert i å motstå eller undergrave overganger, men dette er betydelig relatert til deres strukturelle maktforhold i forhold til det fossile hegemoniet. Det er verdt å merke seg at JT-forhandlinger selv er strukturelt forankret i den fossile kapitaløkonomien. De generelle preferansene til fagforeningene for sosial rettferdighet fremfor miljørettferdighet kan være utbredt, men er verken universelle eller uunngåelige; JT er et åpent og omstridt politisk område, og arbeidsmiljøkampene er fortsatt avgjørende for å bygge rettferdige energifremtider.