Climate change and peacebuilding: sub-themes of an emerging research agenda
Klimaendringer har dype effekter på global sikkerhet og fredsbygging. Mens eksisterende forskning hovedsakelig har fokusert på sammenhengen mellom klimaendringer og konflikt, har den i stor grad oversett det komplekse samspillet mellom klimaendringer, konfliktrammede stater og fredsbygging. Klimaendringer forverrer eksisterende sårbarheter i konfliktrammede samfunn ved å legge til stress i levebrødet og påvirke mat-, vann- og energisikkerheten negativt. Dette er spesielt bekymringsfullt ettersom klimaendringene ofte merkes mest akutt i omgivelser der offentlige institusjoner allerede ikke klarer å møte befolkningens behov. Følgelig kan klimaendringer bidra til å forverre situasjonen og hindre evnen til å opprettholde, forsterke og bygge fred. Selv om utøvere i fredsbyggingsfeltet har begynt å reagere på effektene av klimaendringer, har akademisk forskning ikke i tilstrekkelig grad adressert spørsmålet om hvordan klimaendringer påvirker fredsbygging og hvordan fredsbyggingsstrategier kan reagere effektivt. For å fylle dette gapet er det nødvendig med en tverrfaglig tilnærming som trekker fra klimasikkerhet, miljøfredsbygging, miljøstudier og freds- og konfliktstudier for å utvikle en forskningsagenda som omfatter skjæringspunktene mellom klimaendringer og fredsbygging. Ved å erkjenne viktigheten av klimaendringer i fredsbyggingsarbeid, tar denne forskningsagendaen sikte på å gi kritisk innsikt og veilede fremtidige studier.
Slik vil Ukraina-krigen påverke norsk energi
Building peace through a sustainable environment
Hvorfor bør vi koble miljø sammen med fred og konflikt? Er det muligheter for samarbeid om klima og miljøspørsmål i en verden med økt geopolitisk...
The Political Economy of Global Climate Action: Where Does the West Go Next After COP28?
Denne rapporten gir en kritisk og ærlig undersøkelse av landskapet for global klimainnsats. Gjeldende tiltak er utilstrekkelige, selv midt i påfølgende FN-klimakonferanser som bygger på suksessene fra Parisavtalen i 2015. Den argumenterer for at den gradvise fremgangen som så langt er oppnådd, er utilstrekkelig for å adressere den eskalerende klimakrisen. Utfordringer med innenrikspolitisk økonomi og mangel på global styring er i stor grad å klandre. Vi identifiserer flere relaterte barrierer for effektiv klimainnsats, inkludert mismatchede tidsrammer, delt offentlig og privat ansvar, kompleksiteten av globale utfordringer, og problemer med global kollektiv handling og fordeling av byrder. Rapporten utforsker de distribusjonelle kostnadene ved klimapolitikk, og legger vekt på effektene av populisme på klimainnsats (og omvendt), samt behovet for en rettferdig overgang. Utfordringer med global styring kan tilskrives grensene for eksisterende multilaterale institusjoner og det vedvarende vanskelige geopolitiske og makroøkonomiske utsikter. Vi avslutter med å tilby et sett av spesifikke politikkanbefalinger, som spenner over bedriftsskattlegging, offentlig investering, mekanismer for langsiktig forpliktelse, grensesnittet mellom klimainnsats og energisikkerhet, bedriftsansvar, og imperativet for en rettferdig, likeverdig og deltakende overgang. De foreslåtte strategiene kan bidra til å oppnå tidskonsistent, avgjørende og systemisk handling som takler den presserende klimakrisen, bygget på politiske insentiver og disincentiver. Dette systematiske perspektivet – fokusert på politisk økonomi og begrensninger i global styring – må anvendes på alle klimainnsatspolitikker for å ligge foran kurven i det globale og innenrikspolitiske miljøet vi befinner oss i.
The failure to decarbonize the global energy education system: Carbon lock-in and stranded skill sets
Den globale energiomstillingen medfører en omrokkering av yrker og arbeidsmarkeder, som igjen er avhengig av tilgang på arbeidskraft med riktig utdanning og kompetanse. Denne studien undersøker hvor raskt høyere utdanning, globalt sett, skifter fokus fra fossil energi til fornybar energi i sitt undervisningsinnhold. Artikkelen er basert på en gjennomgang av 18 400 universiteter, hvorav 6142 universiteter i 196 land tilbyr energispesifikke utdanninger. Studien sammenligner forekomsten av utdanningsprogram rettet mot fossil og fornybar energi. Funnene viser at omstillingen til fornybar energi globalt ikke gjenspeiles i endringer i høyere utdanning. Universiteter fortsetter å prioritere kull- og petroleumsstudier. I 2019 hadde 546 universiteter fakulteter og/eller studieprogrammer dedikert til fossil energi, mens kun 247 universiteter hadde fakulteter og/eller studieprogrammer i fornybar energi. Så mange som 68% av verdens energirelaterte utdanninger var rettet mot fossil energi, og kun 32% fokuserte på fornybar energi. Dette vil si at universiteter ikke klarer å imøtekomme den økende etterspørselen etter arbeidskraft innen ren energi. Med den nåværende endringstakten vil energirelaterte utdanninger først være 100% dedikert til fornybar energi i år 2107. Ettersom en karriere varer rundt 30 til 40 år, oppstår det en risiko for langsiktig karbon «lock-in» og utdatert kompetanse gjennom (feil)utdanning. Resultatene indikerer også at utviklingsland henger etter industriland på dette området, til tross for at de har et større behov for fagpersoner innen fornybar energi. Sammen med manglende kapital, underutviklede reguleringsrammeverk for fornybar energi og inngrodde interesser i fossil energi, kan misforholdet mellom energirelatert utdanning og behovene til fornybar energisektor hindre energiomstillingen i mange utviklingsland.
Gir inntrykk av «business as usual» i Arktis
Climate and Russia - Does the world need nuclear power?
Økende temperaturer på kloden må begrenses til godt under en to-graders økning. Det blir derfor svært viktig å gjøre energiproduksjonen karbonnøytral så hurtig som mulig. Er atomkraft det som skal til for å oppnå dette målet? I denne dokumentaren fra DW, snakker Forsker 1 på NUPI, Kacper Szulecki, om atomkraft.
Norway’s Climate Policy: Don’t Think of the Elephant!
All Norwegian governments in the twenty-first century, left and right, have made climate action an important element of their diplomacy and domestic policy, while recently some political parties have even made climate neutrality and decarbonisation the core of their electoral campaign messages. Norway has played the role of an advocate for international climate action, for instance of rainforest protection. Moreover, government incentives such as tax levies have been instrumental in the spectacular expansion of electric vehicles. However, despite the self-promoted image of a climate policy champion abroad, Norway’s efforts to cut domestic greenhouse gas emissions have been modest since signing the Kyoto Protocol in December 1997. Norway is exporting oil and gas that cause massive emissions, but the significance of the fossil fuel sector for the country makes it difficult to find alternatives and seriously consider rapid phase out. That said, a debate on the future of the oil and gas sector is ongoing. Whilst Norway’s point of departure in an imminent transition is rather favourable, the lack of progress is due to insufficient political leadership and vision. Norwegian decision makers need to be bold in their choice of whether the transition’s main goal should be managing decline in the oil and gas sector or managing climate-related economic risks. Meanwhile, in the wake of Russia’s invasion of Ukraine and the EU’s decision for a drastic reduction in dependence on Russian fossil fuels, the lifetime of Norway’s oil and gas production could well be extended by a decade or more. It is not unreasonable to expect that the last molecule of fossil methane burned in Europe before it switches to hydrogen and biogas—is going to come from Norway.
Handbook on European Union Climate Change Policy and Politics
Through detailed and wide-ranging analysis, the Handbook on European Union Climate Change Policy and Politics provides a critical assessment of current and emerging challenges facing the EU in committing to and delivering increasingly ambitious climate policy objectives. Highlighting the importance of topics such as finance and investment, litigation, ‘hard to abate’ sectors and negative emissions, it offers an up-to-date exploration of the complexities of climate politics and policy making.