Foto: Ahmad Al-Rubaye/AFP/NTB

Frankrikes president Emmanuel Macron er blitt gjenstand for mange demonstrasjoner i muslimske land på grunn av hans tydelige forsvar av ytringsfrihet og Muhammed-karikaturer i kjølvannet av drapet på læreren Samuel Paty. 

Ytringsfrihet og Muhammed-karikaturer

Publisert: 21. Dec 2020

Å vise, eller ikke vise – det er spørsmålet. Lærere over hele verden står nå overfor et vanskelig dilemma etter at en fransk lærer ble halshugget for å ha vist frem en karikatur av profeten Muhammed i undervisningen.

  • Hvorfor har vi ytringsfrihet?
  • Hvilke begrensninger har ytringsfriheten?
  • Hvordan bør lærere undervise i ytringsfrihet?
  • Må man vise fram karikaturene?

I 2020 var det 15 år siden den danske avisen Jyllands-Posten trykket tolv tegninger av profeten Muhammed. Bakgrunnen var at en forfatter hadde problemer med å finne en tegner til en barnebok om profetens liv: Tre hadde takket nei, fordi de var engstelige for hvordan enkelte muslimer ville reagere.

Islamsk lære forbyr avbildning av levende vesener generelt, og profeten spesielt. Publiseringen foranlediget det som er blitt hetende «Karikaturstriden». Det ble opptøyer i store deler av den muslimske verden etter at Jyllands-Posten publiserte karikaturene. Over 150 mennesker mistet livet som følge av dem.

Det er i år også fem år siden islamistiske terrorister drepte tolv og såret elleve medarbeidere i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo. Grunnen var at magasinet, blant sine karikaturer av ulike religiøse ledere, også hadde karikert Muhammed.

via GIPHY

I 2020 fikk karikaturdebatten ny aktualitet, denne gangen i en ny kontekst. Snarere enn å dreie seg om avisers eller satiremagasiners publisering av karikaturer, handler diskusjonen nå om hva lærere kan og bør videreformidle i sin ordinære undervisning i skolen.

2: Selvstendighet via forståelse

«Formålet med å undervise et barn er å gjøre det i stand til å klare seg uten sin lærer», skrev den amerikanske forfatteren og filosofen Elbert Hubbard. Lærere har et stort ansvar; de skal forberede barn og ungdom på den verden de etter hvert skal ut i, som unge voksne.

Dette ansvaret tok den franske geografi- og historielæreren Samuel Paty på alvor. Da han viste frem karikaturtegningene av profeten Muhammed fra Charlie Hebdo var det i en time om ytringsfrihet som han holdt for sine ungdomsskoleelever.

Paty gjorde fremvisningen av tegningene – som virker støtende for enkelte – på en måte som viste forståelse, respekt og empati for alle elevene. Han lot de som ville ble ille berørt av tegningene gå ut under fremvisningen. Det hjalp ikke.

Paty ble halshugget i det som er blitt kalt et terrorangrep. Hvorfor? Fordi han forsøkte å forberede sine elever på den verden de skulle ut i – ved hjelp av skånsomt fremsatte ytringer.



3: Opplæringsansvar og frykt

I kjølvannet av drapet på Samuel Paty har vi også i Norge diskutert problemstillingen: Hvordan skal lærere undervise om det som skjedde? Om karikaturstridene mer generelt? Hva skal de utsette elevene sine for? Bør de vise frem karikaturtegninger av profeten i undervisningen?

Enkelte lærere har tatt til orde for at de ikke vil støte sine elever ved å vise frem karikaturtegningene, andre har fremholdt at slik fremvisning er riktig og viktig.

En undersøkelse gjort av Utdanningsforbundet viser at én av tre lærere er redde for å vise akkurat disse karikaturene i undervisningen. Slik frykt er forståelig. PST skjerpet i kjølvannet av drapet på Paty sin trusselvurdering av ekstrem islamisme.

Utviklingen i Frankrike kan gjøre at ekstreme islamister utenfor Norge henvender seg til trosfeller her, med oppfordringer om å hevne krenkelser av islam. Ut over vanlige symbolmål, mener PST at også de som formidler menneskerettigheter og ytringsfrihet – altså lærere, journalister eller akademikere, kan rammes.



Det går fint an å undervise om ytringsfrihet eller drapet i Frankrike uten å vise frem karikaturene. Lar man det være av pedagogiske grunner – for eksempel at man snakker muntlig fremfor å bruke bilder, eller mener at slik fremvisning ikke bidrar til god læring, er ingen skade skjedd. Men hvis man endrer et undervisningsopplegg man før drapet mente var godt pedagogisk velbegrunnet, basert på frykt for konsekvensene, er det verre. Fryktstyring av ytringer er et demokratisk problem.

Grunnlovens § 109 fastslår at enhver har rett til utdanning, og at «[o]pplæringen skal ivareta den enkeltes evner og behov og fremme respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene». Opplæring i demokrati, rettsstat og menneskerettigheter er det eneste grunnlovsfestede læringskravet i Norge.

Slik opplæring er avgjørende for både forståelsen av hvorfor reglene er som de er i Norge, og for å bevare legitimiteten til og respekten for de grunnleggende verdiene som den norske rettsstaten er bygget på.

4: Ytringsfrihetens begrunnelser og begrensninger

Ytringsfrihet handler ikke bare om min rett til å si det jeg mener, den handler også om min – og din, og alles – rett til å la seg informere om det andre mener og sier. For demokratiet vårt kan ikke styres ovenfra. Det er noe vi må bygge nedenfra, hver og en av oss, hver dag. Og skal vi klare det, må vi både få ytre oss fritt om det vi vil, og få vite hva de rundt oss mener. Hvordan kan vi ellers heie synspunkter frem – eller mobilisere mot dem?

Ytringsfriheten er ikke absolutt. Demokratiet vårt har trukket opp noen yttergrenser for den, i lovs form: Det er ikke lov å true hverandre på en måte som kan skape alvorlig frykt. Eller å utlevere private opplysninger om andre, eller ærekrenke dem på en måte som kan skade deres omdømme. Eller å sjikanere noen grovt, eller fremsette menneskeverdundergravende ytringer mot personer med minoritetsbakgrunn.  



Men ytringsfriheten beskytter ytringer som sjokkerer, sårer eller opprører oss. Det er nødvendig at den er så vid, for at vi skal kunne danne oss som mennesker, for at vi skal komme nærmere sannheten, og for at vi skal kunne ha en vedvarende åpen og opplyst demokratisk samtale.

Dette gjelder ikke bare her hjemme. I Norges strategi for ytringsfrihet i utenrikspolitikken (2016-2018) heter det at «ingen skal risikere trakassering, forfølgelse og angrep på grunn av sine ytringer, og alle skal ha rett til å uttrykke seg fritt uten frykt for represalier. Virkeligheten er annerledes mange steder. Det kan ha store personlige omkostninger å ytre seg i det offentlige rom. Vern og fremme av ytringsfriheten innebærer derfor i praksis også å stå opp for ytrere, uavhengig av uttrykksform».

Frankrikes president Emmanuel Macron er blitt hardt presset av blant annet Tyrkia og flere andre muslimske land, men han forsvarer hardnakket ytringsfriheten i Frankrike og lærernes rett til å vise karikaturer. I tråd med det nevnte strategien i norsk utenrikspolitikk, uttrykte Norges statsminister Erna Solberg sin støtte til Macron

5: Hva er lov?

Maktkritikk og religionskritikk ligger i kjernen av ytringsfrihetsvernet. Grov personhetssjikane er forbudt. Men det å kritisere, provosere eller endog hate praksiser – politiske eller religiøse – er lov. Vår demokratiske sivilisasjon har oppstått nettopp gjennom slik kritikk – av konger, av kirken, av repressive politikere.

Skolen skal møte elever med tillit, respekt og krav. Den skal gi dem utfordringer som fremmer dannelse og lærelyst. Krenkelse av personer er aldri et mål i seg selv. For de fleste lærere er det helt selvsagt.

Å formidle et tema på en så respektfull og anstendig måte som mulig, er noe vi alle bør tilstrebe. Men fordi vi mennesker kan ha helt ulike, subjektive oppfatning av hva som er krenkende akkurat for oss, har lærerne en tilnærmet umulig oppgave dersom de skal undervise uten at noen blir negativt følelsesmessig påvirket overhodet.

Noen blir støtt av å se karikaturer av en profet de holder hellig. Andre av å se bilder av jøder i konsentrasjonsleire. Eller av Mao eller Mussolini. For noen kan det være vondt å snakke om sykdom eller selvmord, for andre, dypt religiøse, å høre om Darwins utviklingslære. Skulle undervisningen styres av et ønske om ikke å støte noen, ville mange av dagens læringsmål være vanskelige å innfri.



Komikeren Stephen Fry ble i 2017 etterforsket av irsk politi for blasfemi etter å ha gitt intervjuet over. 

6: Lærernes ansvar for å gjøre det umulige mulig

Statens organer, som for eksempel skolen, har et grunnlovfestet ansvar for å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlighet. Opplæring i skolen skal være et supplement til opplæringen barn og ungdom får hjemme. Den skal gi elevene historisk og kulturell innsikt og forankring.

Opplæring i ytringsfrihet og demokrati handler ikke bare om å lære elever hvilke begrunnelser og begrensninger ytringsfriheten har, juridisk eller moralsk. Skal unge mennesker rustes til å bli ansvarlige samfunnsborgere, må de på sin vei lære å tåle kunnskap, innsikter og ytringer de kan synes er vanskelige og vonde. Hvis vi skal fungere som demokrati, må vi alle vedvarende forholde oss til hverandre, til skarp uenighet og helt opprørende og annerledes syn på ulike samfunnsspørsmål – med ord.

Ytringsfriheten bevares ikke ved å stå i en grunnlov eller ved å læres én gang.

Skal man virkelig forstå ytringsfrihet, altså hvordan den er nødvendig for sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse, må den brukes – på retta og på vranga – hver dag.

via GIPHY

Derfor er nok en av de vanskelige oppgavene lærere har, å utsette elever for ytringer som kan oppleves som støtende for enkelte. Og forklare hvorfor det er slik at vi må tåle enkelte ytringer, selv om de fremstår helt håpløse. Og selv om det er vanskelig å se hvordan akkurat de ytringene vi selv opprøres av, egentlig fører verden videre.

Skolen er den eneste felles arenaen vi har, der vi sammen kan lære, ikke bare modig å si hva vi mener, men også å høre alt det flotte, rare, uforståelige og fæle de andre mener. Det er der vi har muligheten til å trene på å ta til motmæle mot det vi reagerer mot med ord. Bare gjennom slik trening, kan vi realisere ytringsfrihetens formål.