• Hva er bakgrunnen for konflikten i Colombia?
• Hva er FARC?
• Hvorfor er det så vanskelig å skape fred?
• Hvilken rolle har Norge spilt i fredsarbeidet?

I 2022 vant Gustavo Petro presidentvalget i Colombia med løfter om «total fred» og et mer sosialt rettferdig Colombia. 

Han ville fullføre det man hadde satt i gang da en fredsavtale ble signert mellom FARC-geriljaen (se faktaboks) og regjeringen i 2016, som skulle gjøre slutt på over 50 år med borgerkrig.

Likevel er det fremdeles ikke fredelig i Colombia. Nesten 1500 aktivister og politikere er drept etter at fredsavtalen ble undertegnet. Mange unge opplever vold og trusler som en del av hverdagen. 

HØR VÅR PODKAST HER: 

Derfor støtter årets Operasjon Dagsverk ungdom i Colombia. Sammen med SAIH og lokale ungdomsorganisasjoner skal OD-prosjektet:

1.     Støtte ungdomsorganisasjoner som gir alternativer til vold

2.     Bygge nettverk og holde kurs for unge slik at de blir sterkere rustet til å stå imot rekruttering

3.     Gi ungdom kunnskap og ferdigheter til å påvirke myndighetene

Colombia har dessverre en lang historie med vold. I denne artikkelen lærer du om bakgrunnen for konflikten, fredsarbeidet, inkludert Norges rolle, og hvordan situasjonen i Colombia er i dag.

 

Bakgrunnen for konflikten

Etter uavhengigheten fra Spania i 1810, klarte Colombia aldri å samle makten i ett sentrum og etablere statlige institusjoner, som politi og domstoler, over hele landet. Store landbruksområder ble styrt av mektige jordeiere, mens internasjonale selskaper styrte kystområder hvor de drev plantasjer. Småbønder, urfolk og afrocolombianere levde i fattigdom.

Ulike deler av eliten kjempet om regjeringsmakten, og utover i landet ble makten delt mellom økonomiske eliter og væpnede grupperinger. I 1948 brøt det ut borgerkrig etter at presidentkandidaten Jorge Elicér Gaitan ble drept på åpen gate. 

De ti årene som fulgte, blir ofte bare kalt «volden» (La violencia).

Under «volden» ble situasjonen for småbønder ytterligere forverret. Det gjorde at de etablerte selvforsvarsgrupper. 

Med utgangspunkt i disse gruppene, og under innflytelse av marxistiske ideer, ble geriljagruppen Folkets revolusjonshær (FARC), etablert i 1966. 

En annen gerilja, Den nasjonale frigjøringshæren (ELN), ble dannet av intellektuelle og religiøse ledere i 1964.

Den colombianske regjeringen var ikke veldig begeistret over væpnede grupper rundt om i landet, og fikk hjelp av USA til å kjempe mot geriljaene. Dette var under den kalde krigen, så amerikanerne så kampen mot marxistiske FARC og ELN som et ledd i nedkjempelsen av kommunismen i Latin-Amerika.

På 1980-tallet begynte kokainhandelen fra Colombia til USA å øke. Den ga grobunn for mektige narkokarteller. 

I tillegg etablerte jordeiere og andre mektige grupperinger egne sikkerhetsstyrker, såkalte paramilitære grupper. Dette gjorde at konflikten spredte seg til nye områder, og volden eksploderte. 

I 1999 registrerte man over 2000 terrorangrep, 3000 kidnappinger og en mordrate på 60 per 100.000 innbyggere. Til sammenligning var det 0,5 drap per 100.000 innbyggere i Norge i fjor (2022).

Ved årtusenskiftet talte FARC-geriljaen 18.000 menn og kvinner. 

USA satte inn «Plan Colombia» – et i hovedsak militært bistandsprogram over ti år, på nesten 10 milliarder dollar totalt, for å knekke narkohandelen og geriljaen. 

Et mislykket forsøk på forhandling mellom regjeringen og geriljaen (Caguan-prosessen) brøt sammen i 2002. Etter det ble den konservative Alvaro Uribe valgt som president. I hans periode (2002-2010) ble kampen mot geriljaen trappet opp. Det førte til at FARC be svekket, men også at mange uskyldige ble drept.

 

Fredsavtalen og Norges rolle

Samtidig forsøkte blant andre Norge å få partene tilbake til forhandlingsbordet. I oktober 2012 begynte nye forhandlinger mellom president Juan Manuel Santos og FARC. 

Norge og Cuba var tilretteleggere og garantister for prosessen, i tillegg til at Chile og Venezuela støttet opp. Etter fire år med forhandlinger, kom partene til en avtale 24. juni 2016.

Fredsavtalen var veldig omfattende og skulle ta mange hensyn. Den skulle både lage en plan for å få slutt på krigen ved at FARC skulle legge ned våpnene, og gi FARC-soldatene mulighet for å ta del i det sivile livet, inkludert i politikken. Men avtalen måtte også sikre rettferdighet for ofrene for konflikten – både familiene til de om lag 220.000 som var blitt drept, de 8 millionene som var drevet på flukt og alle som på andre måter hadde fått livene ødelagt.

Samtidig måtte avtalen gjøre noe med det som var utgangspunktet for konflikten: skjeve maktforhold og fattigdom på landsbygda, samt fravær av statlige tjenester som politi, skole og helse. Og ikke minst måtte den gi småbønder noe annet å leve av enn å dyrke kokablader, som brukes i kokainproduksjon.

Både FARC, paramilitære, og brutale narkokarteller hadde tjent godt på kokain-inntektene. Fredsavtalen skulle både ta et oppgjør med fortiden og legge grunnlaget for en ny fremtid. Det skulle ikke bli lett.

Det første tegnet på at det skulle bli vanskelig kom da fredsavtalen ble lagt frem for en folkeavstemming 2. oktober i 2016. Da sa et knapt flertall av colombianerne nei. 

En av grunnene var at noen fryktet at den forhatte FARC-geriljaen skulle få for mye makt, siden de skulle få lage et politisk parti og få plass i kongressen. Noen mente at den spesielle domstolen (JEP), som var etablert for å ta et rettslig oppgjør med både militære, paramilitære og geriljaledere, ikke ville være streng nok, og at geriljaledere ville slippe unna. Det be også spredt usannheter, blant annet om hvordan avtalen ville tvinge fram radikal likestilling.

Resultatet var at avtalen måtte reforhandles. Den nye avtalen som til slutt ble godkjent i november 2016 var endret på viktige punkter. Det viktigste var at lovendringene som avtalen innebar, ikke ville kunne godkjennes som en pakke, men at alle måtte legges frem for kongressen. Det gjorde at det tok langt tid å få alle deler av avtalen godkjent.

Året etter begynte valgkampen før presidentvalget i 2018. Det vant Iván Duque, som i likhet med sin læremester, tidligere president Alvaro Uribe, var kritisk til hele fredsavtalen.

 

Fire år i limbo: fredsprosessen under Iván Duque

Resultatet var at fredsavtalen bare ble delvis iverksatt. FARC la ned våpnene som lovet og stiftet et politisk parti. Tusenvis av soldater begynte på et vanlig liv. 

Noen av de skyldige ble dømt i rettsapparatet, og i de områdene i landet som hadde vært hardest rammet av volden, begynte en ny optimisme.

Men Duque var ikke særlig interessert i fredsprosessen. Kongressen satt ikke av på langt nær så mye penger som man trengte til utviklingsprosjekter på landsbygda, ei heller integreringsprosjekter for tidligere FARC-soldater. 

Resultatet var at kokadyrkningen økte, og en liten gruppe FARC-soldater tok opp våpnene igjen. Det ble også skapt et såkalt maktvakuum i områder der FARC tidligere hadde hatt kontrollen. Der konkurrerte kriminelle og paramilitære grupper, ELN-geriljaen og militæret om makten.

Samtidig opplevde Colombia en voldsom bølge av migrasjon fra det kriserammede nabolandet Venezuela. Fra 2015 og frem til i dag er det kommet rundt 2,8 millioner venezuelanere til Colombia. Blant de mange fattige venezuelanerne på jakt etter et levebrød, var det også kriminelle grupper, som skapte ny uro, særlig i grenseområdene.

President Duques viktigste mål var å skape økonomisk vekst, og han ivret for nye investeringer i gruvedrift og eksportlandbruk, som produksjon av soya og palmeolje. Det fortsatte å skape store konflikter. Drapene på såkalte «sosiale ledere» økte. De sosiale lederne inkluderte blant annet lokalpolitikere, miljøaktivister og ledere for organisasjoner av afrocolombianere, urfolk og småbønder.

Misnøyen økte og det brøt ut store demonstrasjoner i november 2019 med krav om beskyttelse av sosiale ledere, iverksetting av hele fredsavtalen og en ny fordelingspolitikk. Demonstrasjonene ble stoppet av koronapandemien, men pandemien forverret også ytterligere levekårene for mange fattige. Da de strengeste covid 19-tiltakene ble opphevet, kom en bølge av enda større demonstrasjoner mellom april 2021 og juli 2022. De begynte i Cali, hovedstaden i fylket Valle del Cauca, som var et av konfliktområdene under krigen. Etter hvert dreide protestene seg mer og mer om å stoppe sikkerhetsstyrkene – ESMAD – sin voldsbruk.

Deler av befolkningen begynte å føle at fredsavtalen verken hadde klart å gjøre noe med utgangspunktet for konflikten eller fjernet voldsaktører: Colombia var like mye et klassesamfunn som før. 

Fattigdommen økte fra å omfatte 35 prosent av befolkningen i 2016 til 43 prosent i 2021. Mange områder var fortsatt styrt av rike familier, og sikkerhetsstyrkene oppførte seg som om de fremdeles var i en væpnet konflikt.

 

Petros «totale fred» og politiske utfordringer

I denne spente situasjonen var det på nytt presidentvalg i Colombia i fjor. Venstrepolitikeren Gustavo Petro samlet mange folkelige bevegelser som hadde støttet opp under fredsavtalen: både kvinne-, urfolk-, bonde-, og studentbevegelser. Noen sympatiserte også med FARC og de politiske målene geriljaen hadde stått for.

Petros koalisjon vant valget i 2022, og ble kalt «den historiske pakten» siden den lovet å endre Colombia fundamentalt. 

Det skulle bli et fredeligere samfunn, men også konfrontere fremtidens utfordringer: Oljen skulle bli liggende og man ville stanse miljøskadelig gruvedrift. Petro ønsket også å avkriminalisere narkotika for å hindre at narkotikakarteller fikk så stor makt. For å skape en «total fred» ville han forhandle, ikke bare med den gjenværende ELN-geriljaen, men også med gjenger og narkotikakarteller.

Petro klarte å samle en stor koalisjon bak planen om «total fred», og fikk bred støtte i utlandet. Derfor klarte han å skaffe større finansiering til å iverksette fredsavtalen. 

Han klarte også å forhandle frem våpenhviler med lokale gjenger, og etter litt over et år klarte Petro å få til en våpenhvile med ELN-geriljaen. Sammenstøtene mellom regjeringsstyrker og væpnede grupper ble redusert med 48 prosent i løpet av Petros første år ved makten.

Samtidig økte volden i konfliktområdene, særlig på den karibiske kysten. Drapene på sosiale ledere har fortsatt, og ifølge organisasjonen Indepaz ble 300 mennesker drept i 94 regelrette massakrer i 2022, og det har fortsatt i 2023. 

Våpenhvilen Petro-regjeringen klarte å fremforhandle med den fryktede Gulf-klanen, brøt sammen i mars. I kongressen har også konservative politikere forsøkt å fjerne loven som ga Petro mandat til å forhandle frem en «total fred».

Samtidig er Petro-regjeringen svekket av en rekke skandaler. Først ble det avslørt at en av hans nærmeste medarbeidere hadde drevet med ulovlig avlytting. Så ble sønnen til presidenten, Nicolas Petro, fengslet for å ha mottatt store summer fra narkokarteller, og sønnens ekskone hevdet at ulovlige penger var samlet inn til farens valgkamp.

Veien videre

I oktober er det regionale og lokale valg i Colombia. Mange ser på disse som en «folkeavstemning» over Petros plan om «total fred». Opptakten har vært preget av trusler og vold. 

Ifølge myndighetene er det ekstrem fare for vold i 113 kommuner. Lokalpolitikere er truet av både ELN og ulike kriminelle organisasjoner. I mange områder frykter man at kandidater knyttet til familieklaner, kriminelle organisasjoner eller geriljaer skal komme til makten. Hittil i år er hundre sosiale ledere drept, hvorav 24 var med på å signere fredsavtalen.

Hvordan planene for total fred utvikler seg videre, avhenger ikke bare av hva som skjer internt, men også hva som skjer internasjonalt. Utviklingen i den internasjonale kokainhandelen har direkte konsekvenser for Colombia. Men det har også støtten regimet får. 

Petro samarbeider med landene rundt for å beskytte den viktige Amazonas-regnskogen, og har fått stor internasjonal støtte, ikke minst fra Norge. Colombia har også et velutviklet lovverk og rettssystem, og mange organisasjoner som jobber hardt for å forsvare både natur- og menneskerettigheter. 

For at de skal lykkes, så trenger de slik støtte som den Operasjon Dagsverk kan bidra med.

Her kan du lese noen tidligere Hvor hender det?-artikler som er skrevet i forbindelse med Operasjon Dagsverk: 

• 2022: Uganda på godt og vondt
• 2021: Arret etter apartheid
• 2019: Gruvedrift i Kongo
• 2018: Hvorfor er det ikke fred mellom Israel og palestinerne?