Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk

Asia og de mange havkonfliktene

Publisert: 5. nov. 2012

Hvorfor er det så mange akutte konflikter om grensedragning i havområder i Asia akkurat nå? I europeiske øyne framstår en del av dem som nærmest uforståelige, og dramatikken rundt dem påkaller forundring. De stridende partene ser ut til å mangle evne til å dempe konfliktene – for ikke å snakke om å finne løsninger på dem. I tillegg glimrer fredsmeklere med sitt fravær. 
 

2: Historisk rivalisering

Utgangspunktet for mange av konfliktene er historiske motsetninger som leder til strid om suvereniteten over øygrupper til havs og grenser til lands. Når Japan og Kina kjemper om eiendomsretten til øygruppen Senkaku/Diaoyu i Østkinahavet, bygger partene kravene sine på dramatisk ulik forståelse av historien. Kina hevder at deres rettigheter kan begrunnes helt tilbake til Ming-dynastiet på 1300-tallet (historiske rettigheter). Japan framhever at landet har hatt herredømme over øygruppen siden krigsseieren over Kina i 1895, bare avbrutt av USA okkupasjon etter den andre verdenskrig.

Dessuten framhever japanerne at øygruppen var folketom i 1895 (terra nullius). I internasjonal rett finnes det ingen allment aksepterte holdepunkter for hvor langt tilbake i historien en part kan gå for å legitimere et territorielt krav. Hvilke dramatiske konsekvenser vil det ikke få dersom suverenitet og grenser skulle endres ut fra verdensbildet for hundre år siden? Også Kina og India har ligget i strid i årevis om grensedragningen mellom de to landene; de har til og med utkjempet en krig som følge av dette. Ulike historiefortolkninger spiller en viktig rolle forsterket av den tidligere kolonimaktens «tilfeldige» grensedragninger.

HHD12_20KartAsia

I Asia − i motsetning til i Europa − er konfliktlinjene fra den andre verdenskrig ikke bare historie, men en levende politisk realitet. Japan har ifølge Kina og Sør-Korea ikke uforbeholdent bedt om unnskyldning for overgrepene under den japanske okkupasjonen av Korea fra 1910 til 1945 og Kina fra 1937 til 1945. Dette ligger som et viktig historisk bakteppe for stridighetene i Østkinahavet mellom Japan og Kina og mellom Sør-Korea og Japan om øygruppen Dokdo/Takeshima (kinesisk/japansk navn).

Angrep på Japans manglende oppgjør med sin fortid vekker gjenklang i befolkningene i Kina og Sør-Korea. De grusomme erfaringene under okkupasjonen sitter fremdeles dypt i folks minne.

Samtidig gjør sterke nasjonalistiske krefter i Japan situasjonen enda verre ved å fornekte dokumenterte japanske krigsforbrytelser. I tillegg skal det i nær framtid være henholdsvis presidentvalg i Sør-Korea og parlamentsvalg i Japan, og Kina vil få nytt lederskap i november. Ingen av dagens ledere i de tre landene tør da ta sjansen på å framstå som «svake» eller ettergivende i påstått viktige spørsmål for nasjonal suverenitet. Da er det tryggere å appellere til nasjonalisme og historisk hat mot Japan.

I Kina har dessuten kommunistpartiet ikke lenger noen troverdig ideologi å spille på. Det benytter nasjonalisme som en slags erstatning og alternativ måte å skaffe seg støtte på. Men noen ganger kan nasjonalismen ta overhånd. Det skjedde nylig da kinesiske demonstranter gikk løs på japansk politikk og eiendom under øystriden. Dette resulterte i at de kinesiske myndighetene mistet kontrollen over protestene selv om det var de samme ledere som hadde inspirert og delvis arrangert demonstrasjonene.

De kinesiske styresmaktene tjener altså på at sosiale og politiske motsetninger innad i Kina blir «avsporet» gjennom protester overfor folk utenfra – men ikke for sterkt eller for voldelig! I Asia spiller også hensynet til prestisje og frykten for å «tape ansikt» en betydelig større rolle  i politikken enn i vår del av verden.

3: Havretten mangler svar

FNs havrettstraktat skulle kunne være et godt utgangspunktt for å løse konfliktene i Østkina- og Sørkinahavet. Alle landene i området har nemlig sluttet seg til avtalen. Men i det store mylderet av småøyer, klipper og skjær i disse havområdene er det ikke lett å skulle anvende Havrettstraktatens prinsipper.  Bare spørsmålet om hvilke av de ubebodde småøyene som har «krav» på en egen kontinentalsokkel og økonomisk sone, vil være omstridt. Havrettstraktaten gir nemlig ikke slike rettigheter til ubebodde klipper som ikke kan understøtte menneskelig bosetting og økonomisk aktivitet.

Japan påstår at øygruppen har rett til økonomisk sone og egen sokkel. Kina har ikke offisielt tatt standpunkt til dette. Å bli enige om grunnlinjer som basis for sokkeldeling og grenser for økonomiske soner, blir da ytterst komplisert. Hvordan skal så disse prinsippene veies mot «historiske» rettigheter som særlig Kina legger stor vekt på? I dagens opphetede klima er det heller ikke lett å se for seg midlertidige avtaler i påvente av langsiktige løsninger.

4: Forhandlinger i lås

Kina og Japan ble for mange år siden enige om å legge suverenitetsspørsmålene i Østkinahavet på is og isteden forhandle om felles ressursutnyttelse. Og de lovende utsiktene til å finne olje og gass i området opptar begge land, som er verdens henholdsvis nest og tredje største importør av råolje. Etter tallrike resultatløse møter er partene like langt og uten å kunne enes om hvilke territorier som skal omfattes. Den prinsipielle enigheten kunne heller ikke forhindre den akutte konflikten som oppsto om Senkaku/Diaoyu-øygruppen etter at den japanske staten kjøpte tre av øyene fra en privat eier som hadde eid dem siden 1970-tallet.

HHD12_20KinaJapan

Hvordan vil du tolke tegningen? Tegning: politicalcartoons.com

Med oppkjøpet forsøkte egentlig den japanske statsministeren Yoshihiko Noda å komme den nasjonalistiske guvernøren i Tokyo, Shintaro Ishihara, i forkjøpet. Ishihara hadde nemlig startet en privat pengeinnsamling for å kjøpe øyene til Tokyo by. Planen var å bygge anlegg der for sterkere å markere japansk herredømme i striden med Kina.

Men istedenfor å se på den japanske regjeringens inngripen som et konfliktdempende tiltak, valgte de kinesiske lederne å tolke oppkjøpet som en dramatisk endring av gjeldende rettstilstand. Sett utenfra er det vanskelig å skjønne at Beijing kunne være mer tjent med at guvernør Ishiharas planer skulle bli gjennomført. Salget ville jo uansett ha funnet sted.

5: Sørkinahavet

Også i Sørkinahavet dreier konfliktene seg om suverenitetskrav som kan gi adgang til lovende gass- og oljeforekomster og rikt fiske. Her står striden først og fremst om herredømmet over Spratly-øyene. Kina gjør krav på nesten hele området, mens Filippinene, Vietnam, Malaysia og Brunei krever rett til deler av øyriket. Taiwan hevder suverenitet over enkelte øyer, men ser ikke ut til å ha like omfattende krav som Kina her. I Østkinahavet har Taiwan og Kina samme  posisjon.

Kinas standpunkter i Diaoyu/Senkaku-spørsmålet kan antakelig begrunnes i havretten, spesielt siden øygruppen ligger så nær Taiwan. Derimot er Kinas krav i Sørkinahavet ekstreme. Til dels strekker de seg opp i «fjæresteinene» til enkelte sørøstasiatiske land. Igjen påkaller Kina «historiske rettigheter» som grunnlag for sine standpunkter. Landet har blant annet offentliggjort en «ni punkts-grense» som skal markere hvor delelinjene etter kinesisk syn bør gå. Både Kina og enkelte av de asiatiske konkurrentene har samtidig sikret seg fotfeste på en eller flere holmer og skjær i Spratly- øygruppen. Dette forsterker spenningen ytterligere og leder til stadige konfrontasjoner.

I tillegg finnes det ytterligere noen øygrupper som det strides om. Kina og Filippinene har i lengre tid kjempet om herredømme over Scarborough-skjæret som nærmest bare er en samling rev og klipper i den nordlige delen av Sørkinahavet, som Filippinene kaller Vestfilippinerhavet. Her har det gjennom flere måneder kommet til sammenstøt i et havområde som ifølge Manila ligger godt innenfor filippinsk økonomisk sone og 1200 km fra nærmeste kinesiske landområde. 

 Vietnam og dets gamle allierte fra Vietnamkrigen Kina har flere territorialkonflikter gående med flere alvorlige episoder i senere tid. I det stille ser de to landene likevel ut til å arbeide seg fram til en løsning på striden om den 1400 km. lange felles landegrensen. I prinsippet er de enige om å trekke delelinjen for kontinentalsokkelen i Tonkinbukta etter midtlinjeprinsippet. Men når detgjelder Spratly-øyene og den tosidige kampen om de såkalte Paracel-øyene, er konflikten akutt.

HHD12_20Nasjonalister

I tillegg til gjentatte episoder har begge stater innført rettslige regimer som gjør vondt verre. Vietnam har innført en nasjonal maritim lov som omfatter landets territorielle krav til Paracel- og Spratly-øygruppene. Posisjonen blir understøttet av regelmessige kampflypatruljer. Kina har på sin side etablert en ny administrativ «by» som skal styre begge øygruppene og tar nå skritt til å forsterke nærværet militært.

Minst like provoserende er det at den statlige oljegiganten, China National Offshore Oil Corporation, har kunngjort at den er klar til å motta anbud på prøveblokker nær Vietnam. Noen av blokkene er utleid av Hanoi til internasjonale selskaper. Endelig strides Japan og Sør-Korea om øygruppen Takeshima/Dokdo. Denne striden er også så intens at det er skapt et iskaldt diplomatisk klima dem imellom. USA som er nær alliert med begge og har store militære styrker stasjonert i landene, forsøker å roe gemyttene − foreløpig uten stor suksess. Bitterheten i konflikten blir forsterket av Japans langvarige okkupasjon av Sør-Korea og de grove overgrepene denne innebar.

I konfliktene om øygruppene i Sørkinahavet ble ASEAN-landene og Kina i 2002 enige om å forhandle fram en traktat om «kjøreregler» («Code of Conduct») (Sammenslutningen av sørøstasiatiske stater). Denne skal forhindre blant annet farlige og voldelige sammenstøt på og rundt øyene. ASEAN-landene har i den senere tid presset på for å få fortgang i disse forhandlingene, men Kina er fortsatt lite imøtekommende. Egentlig ønsker Kina å forhandle tosidig med de enkelte østasiatiske landene om suvereniteten til disse øyene. I slike forhandlinger vil Kina i kraft av sin størrelse stille med overlegen styrke.

6: Hvor er fredsmeklerne?

Finnes det så ingen fredsmeklere å påkalle? I Asia eksisterer det ikke noe kollektivt sikkerhetssystem slik vi finner det i Europa. De enkelte landenes sikkerhetsinteresser blir ivaretatt gjennom et flettverk av tosidige avtaler, garantier og allianser. Der er USA som oftest toneangivende. For tiden blir det rustet kraftig opp i Asia, og ved utgangen av året vil forsvarsutgiftene i Asia overgå Europas.

Allerede i 2005 gikk Kina forbi Japan i størrelsen på forsvarsbudsjettet i Asia. Og veksten i militærutgifter har vært formidabel siden den gang. Samtidig har Kinas voksende makt og innflytelse gjort asiatiske naboer engstelige for framtiden. I stigende grad ønsker de derfor igjen amerikansk politisk og militær motvekt. Derfor møtte USA støtte da landet nylig kunngjorde at Asia og stillehavsområdet vil bli den sentrale verdensdelen for amerikansk militært nærvær i årene framover. ASEAN er først og fremst en tilrettelegger for diplomatiske møter og initiativ, men er uten reell kollektiv makt.

HHD12_20Øyer

I tillegg er en del av medlemslandene uenige både om konkrete suverenitetskrav i Sørkinahavet og om forholdet til Kina. Derfor har også de sørøstasiatiske landene satset på en storstilt militær opprustning. Denne innebærer en samlet økning i forsvarsutgiftene på 42 prosent siden 2002 og fram til 2011. Selv om det er frykten for Kina som har ledet dem, er det deres sterke økonomiske vekst som har tillatt en slik utgiftsøkning.

USA på sin side forsøker ad diplomatisk vei å dempe motsetningene på tross av sitt eget kompliserte forhold til Kina. Men i sum er det likevel ingen grunn til å tro at noen reddende «fredsengel» skal dukke opp og løse de mange konfliktene som for tiden rir Asia. Det er derfor fortsatt opp til de enkelte partene å forhindre at krig bryter ut.