Wall Street i New York, selve finanshovedgaten i verden.

Finanskrise - årsaker, virkninger og tiltak

Publisert: 27. Nov 2008

En finanskrise pågår og situasjonen er dramatisk. Krisen har forlengst nådd ut over finansmarkedene og til realøkonomien i mange land. Forklaringer på hvorfor det er blitt en krise spriker, og forskjellige faktorer vektlegges ulikt. Da er det ikke til å undres over at også tiltakene får varierende tilslutning. I denne utgaven av Hvor hender det?, som er en fortsettelse av nr. 21, En finanskrise i emning, prøver vi å trekke fram et bredt sett av forklaringsfaktorer. Forhåpentligvis vil det kunne inspirere leserne til mer dyptgående informasjonsinnhenting.

  • Hvordan kan krisen forklares?
  • Hva kan bli effektene av krisen?
  • Hvilke tiltak blir krisen møtt med?
  • Hvordan kan krisen påvirke storpolitikken?

2: Overvurderte finansielle nyvinninger

Så vel utlånere og investorer som opinionen har problemer med å forstå rekkevidden av teknologiske nyvinninger. I ettertid kan vi si at de alle har vist en tendens til å overreagere og overvurdere effekten av nyvinninger.

Markante økninger i prisen på verdipapirer har ofte falt sammen med en framvekst av en utbredt tanke om at vi beveger oss inn i en «ny æra» der betydningen av en ny teknologi blir lovprist. Henvisning til en ny æra brukes deretter for å rettferdiggjøre og kunne hevde at tradisjonelle måter for verdifastsetting og kredittvurdering er utdatert.

Mange vil si at det i løpet av de siste ti årene er blitt gjort framskritt (bedre verdisikring, økt forutsigbarhet) i evnen til å håndere finansrisiko. Spørsmålet er likevel om betydningen av disse nye finansinstrumentene er blitt overvurdert. Har tiltroen til framveksten av internett, nyere data- og informasjonsteknologi og nettbaserte forretningsmodeller vært for stor? Har aktørene likevel ikke vurdert risikoen godt nok?

Blant annet uttalte daværende sentralbanksjef i USA Allan Greenspan i 2005 at bank- og finanssektoren var blitt «fundamentalt endret av framskritt i informasjonsteknologi». Dette satte utlånerne i stand til «svært effektivt å vurdere risikoen ved hver enkelt lånesøknad». Det ble påpekt i 2007 at den raske økningen i utlån til lite kredittverdige husholdninger i stor grad ble drevet av utlånernes «utbredte bruk at statistiske vurderingsmodeller». I ettertid kan det synes som om entusiasmen for ny teknologi og troen på at vi hadde gått inn i en «ny æra» var overdrevet.

Den samme Greenspan uttalte i 2008 at «han tok feil når han konsekvent motsatte seg regulering av en bestemt type finansinstrumenter (derivater)». Han sa seg også sjokkert over «de alvorlige manglene ved det frie markedet som finanskrisen har avslørt». Samtidig var det Greenspan som fastsatte den ekstremt lave renten i USA i årene etter den såkalte dotcom-boblen i 2000–2001.

Hvis det var slik at mange banker pga. nyere teknologi og bedre modeller trodde seg bedre i stand til å vurdere risiko enn ettertiden har vist at de var og er, ga de også en del utlån med større risiko enn de burde ha gjort. For lett tilgang til kreditt synes i stor grad å ha medvirket til at prisen på fast eiendom, boliger og verdipapirer steg kraftig gjennom perioden.

Hvor stor var handelen med finansderivater i 2007 i forhold til verdens bruttoprodukt samme år?

3: Flere forklaringsfaktorer

I tillegg til allerede nevnte: risikospredning, subprime, overdreven tillit til ny teknologi og nye instrumenter, og lite gjennomsiktige og komplekse finansverktøy er også et sett av andre forklaringsfaktorer som går igjen i ordskiftet om finanskrisen:

  •  Belønningssystemene i deler av finansnæringen har hatt for kort tidshorisont (nærmeste kvartal eller år) og har dermed invitert til overdreven salgsaktivitet og risikotaking. Bonus- og opsjonsordninger med kort tidshorisont ga sterke insentiver for å «trade» og ta risiko. Om du tjener mange millioner nå, gjør det ikke så mye om du i neste omgang får sparken for feilinvesteringer eller omgåelse av regelverk. Enkelte toppledere hadde årsinntekt opp mot 500 mill. kroner.
  •  Overdrevent gunstige bonusordninger har nørt oppunder enkelte aktørers grådighet – både i toppledelser og blant meklere.
  •  Deregulering – mindre regulering og tilsyn, en tro på at markedet hadde evne til selvregulering og markedsdisiplin – en evne det i ettertid kan settes spørsmålstegn ved. Når bankene også ble fri til å låne ut mange ganger sin egenkapital og sine reserver, ga det et ekstra puff til boblespiralen.
  • De nye finansinstrumentenes tiltakende kompleksitet derivater, hedge osv – bidro til å gjøre risikoen vanskeligere for investorer å forstå. Meningen med derivater var bl.a. å redusere risikoen på framtidige salg (for eksempel av råvarer eller annet) eller verdiutvikling (en valuta). Det kan være en bondes salg av en kornavling eller en eksportbedrifts ønske om å forutsi forholdet mellom krone og dollar et halvt år inn i framtiden.

    De siste tiårene har omsetningen  av ulike derivater vokst til mange ganger verdens samlede bruttonasjonalprodukt. I dette ligger ikke bare aktørers ønske om forutsigbarhet og risikospredning, men også spekulasjon og grådighet. Uansett har noen derivater – især såkalte kredittderivater – bidratt til å gjøre markedene mer uoversiktlige. Noen mener det her ligger en egen kjempeboble, atskilt fra subprimelånene, men også som en forsterker av finanskrisen. En av verdens rikeste, Warren Buffet har omtalt derivater som «finansielle masseødeleggelsesvåpen».

  •  Noen vil si at den ofte uoversiktlige selskapsstrukturen bidro til å redusere gjennomsiktighet og mulighetene for innsyn i regnskaper både for investorer, tilsynsmyndigheter og andre. Organiseringen av selskaper i en rekke underselskaper gjør det – sammen med krysseierskap – vanskelig å få oversikt over hvor «sunt» et investeringsobjekt – et selskap eller en bedrift – egentlig er.
  •  Økt ugjennomtrengelighet – regnskaper og årsrapporter ble vanskelige å overskue. 75 % av alle hedgefondene hadde adresse i skatteparadiser.
  •  Skyggebanksystemer – på siden av det vanlige banksystemet kunne bilselgere, bartendere osv. drive utlånsvirksomhet. Viktigere var det at flere banker opprettet datterselskap i skatteparadiser. Der kom de blant annet unna hjemlandets myndigheter, tilsyn og krav om egendekning ved utlån.
  •  Flere mener at de såkalte ratingbyråene (verdisettingsbyråer) – som har spesialisert seg på å vurdere risikoen knyttet til banker, investeringsobjekter og verdipapirer – innimellom undervurderte denne. Objekter ble derfor oppfattet som langt mindre risikable enn de faktisk var. I ordskiftet er det reist spørsmålstegn ved hvordan byråer kunne ha høyeste verdisetting (AAA) – altså høy kredittverdighet – like før en virksomhet gikk konkurs (bl.a. Lehman). Kritikk for sammenblanding av roller og interessekonflikt – vanskelig å gi nedsatt rating til en som betaler deg for verdisetting – er del av ordskiftet.
Kilde: Manière de voir / Le Monde diplomatique

Utviklingskurve for aksjeindeksen Dow Jones

Vektleggingen av de forskjellige forklaringsfaktorene vil variere mellom forskere og mellom andre analytikere. Med forskjellig vektlegging vil medisineringen – tiltakene – lett kunne sprike, eventuelt bare kunne samles om et minste felles multiplum. Uansett: For å gjenopprette tilliten og motvirke negative realøkonomiske effekter forsøker myndighetene i mange land nå å bidra med ulike tiltak – både nasjonalt og internasjonalt samarbeid.

4: Realøkonomiske effekter

Den manglende tilliten og usikkerheten i markedene blir hyppig konkretisert når aksjeindeksene (Dow Jones, Nasdaq, DAX, Oslo Børs osv) på verdens børser den ene dagen faller som en stein, mens de neste dag går i været som en rakett. Et spørsmål blir da i hvilken grad dette slår over i realøkonomien.

I realøkonomien er alle produksjonsfaktorer fremdeles til stede; mengden realkapital er den samme. Det har ikke skjedd noen store endringer i tilgjengelig arbeidskraft, arbeidskraften er omtrent like godt skolert og vår evne til å utnytte kapital og arbeidskraft til å produsere goder folk etterspør, synes uendret.

Likevel kan effekten av finanskrisen få dramatiske og selvforsterkende konsekvenser for produksjon og sysselsetting både på kort og lang sikt: På kort sikt kan det plutselig bli dyrere, for ikke å si umulig, å få lån. Mange bedrifter er avhengig av kortsiktig kreditt både for den daglige driften og for å betale for handel. Mange bedrifter vil derfor måtte redusere produksjonen og enkelte legge ned som følge av manglende kreditt. Til tross for at bedriftene i utgangspunktet var «sunne».

Egentlig ser vi allerede realøkonomiske konsekvenser av finanskrisen: Mange land har gått inn i en økonomisk nedgang (resesjon). Både USA, eurolandene og Japan melder om dette; andre står på randen til å gjøre det samme. I USA har 1 million arbeidsplasser gått tapt i siste halvår, i Kina enda flere og også i Norge ser vi lavere aktivitet i en rekke bransjer (bygg, båt, bil, møbel, eiendomsmekling). Hvordan påvirkes den enkelte, familier og lokalsamfunn av de nye tidene?

Det er nettopp dette realøkonomisk krise handler om. Hvordan?

5: Tiltak

I en tid med dårlig stemning, liten tillit og kredittørke – der banker har strammet kraftig inn på utlån – er det av ytterste viktighet å gjenskape tillit i markedene. Regjeringen i mange land har derfor – enkeltvis og som del av et internasjonalt samarbeid – bestemt seg for å gå inn med redningspakker i form av garantier for innskudd, lån og delvis nasjonalisering av banker – statlig overtaking. I USA 700 mrd. dollar, Tyskland 500 mrd. euro, andre euroland 900 mrd. euro, Norge 350 + 50 mrd. kroner osv. Bare dersom det går riktig dårlig i realøkonomien, vil statene være nødt til å gå inn med skattebetalernes penger.

Men siden landene verken er like hardt rammet eller rammet på samme måte, er det heller ikke enkelt å få til et kraftfullt mellomstatlig samarbeid. Noen land ønsker mindre regulering av finansmarkedene enn andre. Fordi de er mer avhengige av sin finansindustri enn andre? Kan det tenkes at USA (New York) og Storbritannia (London) med sine store finansindustrier er mindre giret på omfattende reguleringer enn andre land? Håpet er likevel å få inn tilstrekkelig olje i maskineriet slik at tillit gjenoppstår og kredittgivning kommer godt i gang igjen.

Vi vet at tillit brytes mye raskere ned enn den bygges opp. Det er vanskeligere å få hjulene i gang igjen dersom de realøkonomiske konsekvensene blir omfattende. På lang sikt risikerer vi langsommere økonomisk vekst i hele verden. En annen stor fare er at enkelte land kan tenkes å prøve å beskytte seg mot den økonomiske krisen ved å innføre mer restriktiv handelspolitikk (beskytte seg mot deler av importen – proteksjonisme) og mindre aktiv konkurransepolitikk.

Kurve for verdens økonomiske vekst, 1950-2006.

6: En mulig trøst

I en krisetid som denne kan det være fornuftig å forsøke å løfte blikket og se de lange linjene. Figur 1 og 2 viser utviklingen i verdiskaping per innbygger i Norge og USA siden 1900. Figur 3 viser den samlede verdiskapingen i hele verden siden 1950. Det mest slående ved figurene er hvor robust veksten har vært og hvor små svingningene har vært. I dette perspektivet er selv depresjonen i USA nærmest umerkelig.

På den annen side: Dersom vi kunne sette oss tilbake til 1930-tallet, ville vi nok blitt slått av hvor markant fallet i verdiskapingen var og at det føltes som en uendelig krisetid før landet var tilbake på trendnivå. Slik er det kan hende også i dag: Vi kan komme til å fortape oss i dagens drama og miste av syne langtidstrenden. På den annen side – vil mange si – det er nå vi lever, og hva hjelper det da å vite at veksten sannsynligvis er «tilbake på sporet».

En viktig kilde til økt verdiskapning er teknisk-vitenskapelige framskritt som kommer gjennom forskning og utvikling. Andre bidrag kommer fra økt humankapital (økt kompetanse), bedre sosial organisering, økt grad av varebytte og spesialisering og forbedringer i markeders evne til å fordele kapital og arbeidskraft til produksjon av varer og tjenester som folk etterspør. Det siste er det vi gjerne omtaler som bank- og finanssektoren.

I dag deltar så å si alle land i alle verdenshjørner i den globale økonomien. En grunn til dette er at for første gang i historien fører de fleste land en rimelig fornuftig økonomisk politikk. Et eksempel på det siste er at hyperinflasjon i løpet av de siste årene (med ett unntak) er blitt «utryddet». Én grunn til denne forbedringen er større integrasjon i verdensøkonomien. Det foregår mer handel og investeringer over landegrensene enn tidligere.

Det siste hundreåret har vi altså opplevd en tilsynelatende robust og langvarig vekst i verdiskaping i verden. Denne veksten har kommet samtidig med at en vekst i internasjonale finansmarkeder har gjort handel mulig og gjort det mulig å finansiere prosjekter i utviklingsland som tidligere ble vurdert som for risikable. Bare siden 1990 har verdiskapingen i verden blitt doblet og verdenshandelen økt med 133 prosent.

Fig 1 og 2 viser vekstkurven for USA og Norge gjennom 100 år.

7: Geopolitiske og andre konsekvenser

Hvordan påvirker finanskrisen maktforholdet mellom de ledende landene? Mange vil si at USA allerede er svekket av krigene i Irak og Afghanistan. Landets internasjonale omdømme er heller ikke som det var for ti år siden. Finanskrisen bidrar etter alt å dømme til ytterligere å svekke hegemonimakten USA. Faktisk så mye at eksperter mer og mer ser en multipolar verden der supermakten USA inntil for kort tid siden dominerte sterkt. Men i lang tid ennå vil USA sannsynligvis være den ledende stormakten.

Klart er det likevel at president Obama vil ha et sterkt redusert økonomisk handlingsrom å spille på i de nærmeste årene som kommer. Uavhengig av finanskrisen ville USAs økonomiske dominans sannsynligvis blitt svekket uansett. Høy vekst (iallfall inntil nylig) i store land som Brasil, Russland, India og Kina ville ha medvirket til det.

Kina blir av mange sett som den store utfordreren. Men også Kina synes å bli svekket av finanskrisen. Ordretilgangen er ikke som den var for kort tid siden; fabrikker må opphøre og de indre sosiale spenningene bekymrer. På den andre siden har Kina i seinere tid brukt av sine store valutareserver til å kjøpe store mengder med verdipapirer utstedt av den amerikanske staten. Kina sprøyter dessuten inn 600 mrd dollar ekstra i sin økonomi. For å redde USA slik at den amerikanske staten kan trå til med redningspakker? Kanskje, men også for å berge seg selv og sikre seg fortsatt eksport og stabilitet. Slik fungerer den gjensidige avhengigheten mellom giganter.

I dag er det mange som ser ideologisk nyorientering i kjølvannet av finanskrisen. De mener å se en tilbakevending til mer statsbaserte løsninger, mer statlig regulering av markeder. Noen av de store spørsmålene i den forbindelsen er hvem som skal betale for de hjelpepakkene som er underveis. I hvilken grad skal stat og skattebetalere («Main street») eller finansinstitusjonene («Wall Street») selv betale? Skal gevinstene fra oppturen være privat og betalingen for nedturen offentlig? Hva kom ut av G20-møtet i Washington (15. nov. 2008) og hvor gikk skillelinjene på møtet?

Mange spør seg også hva som nå vil skje med fattigdomsbekjempelse og FNs tusenårsmål og arbeidet mot klimaendringer. Men mulighetsbildet er slett ikke helsvart. Men mulighetsbildet er slett ikke helsvart. Noen ser muligheter for en «forgrønnet» økonomi – blant annet at bilfabrikanter kan bli nødt til å legge om til «grønnere» biler.