Illustrasjon: Politicalcartoons.com

Den britiske statsministeren Gordon Brown på besøk hos president Bush i Washington.

Storbritannia: Utenrikspolitisk veiskille?

Publisert: 13. Jan 2008

«Dette er en ny regjering med nye prioriteringer,» understreket Gordon Brown da han overtok som britisk statsminister etter Tony Blair høsten 2007. Et halvt år senere er observatørene fremdeles i tenkeboksen når det gjelder retningen på Brownregjeringens utenrikspolitikk. Ikke minst synes britisk utenrikspolitikk å bli bestemt av langt flere faktorer enn statsministeren alene.

  • Hva har vært de viktigste hovedlinjene i britisk utenrikspolitikk siden andre verdenskrig?
  • Hvilke sentrale dilemmaer står Storbritannia overfor i utenrikspolitikken?
  • Hvilke utenrikspolitiske endringer har Gordon Brown gjennomført i sine første måneder som statsminister?

2: En fortid som ledende stormakt

Storbritannias fortid som imperium og ubestridt verdensener er helt nødvendig å ta i betraktning om vi skal forstå landets utenrikspolitikk de siste seksti årene. Ved begynnelsen av 1900-tallet var Storbritannia en ledende verdensmakt ut fra de aller fleste målestokker: økonomisk, eknologisk, militært og politisk så vel som territorielt og befolkningsmessig. På sitt største omfattet det britiske imperiet så mye som en femdel av verdens landområder og befolkning – et imponerende faktum som blant annet ga opphav til den berømte frasen om at «solen aldri går ned over det britiske imperiet».

3: Grunnpilaren FN

De dyrekjøpte erfaringene fra første og andre verdenskrig levnet liten tvil om behovet for et organ som kunne regulere staters atferd og stanse fredsbrytere. I 1945 ble derfor FN etablert for å «opprettholde internasjonal fred og sikkerhet». Storbritannia var en av initiativtakerne til FN-pakten, og siden den gang har organisasjonen hatt en sentral stilling i britisk utenrikspolitikk. Det er i dag et sentralt britisk mål å støtte «det effektive systemet for multilateralt samarbeid – tuftet på folkeretten» som FN utgjør og å bidra best mulig til FNs arbeid.

4: Europa og EU – det evige britiske dilemma

Om Storbritannias forhold til FN ikke alltid er problemfritt, framstår det likevel som mindre komplisert og ambivalent enn forholdet til Europa og EU. Storbritannias beliggenhet utenfor det europeiske fastlandet, dets koloniale fortid og rollen som USAs «utvalgte allierte» har bidratt til å nøre opp under ideer om britisk «eksepsjonalisme» og «annerledeshet». Dette har skapt problemer for samarbeidet med Europa.

Winston Churchill satte i sin tid ord på dette da han påpekte at Storbritannia var «with Europe but not of it» (med Europa, men ikke en del av det). Dette standpunktet kom ikke minst til uttrykk da det europeiske økonomiske fellesskapet (EF) ble etablert i 1957. Mens Frankrike, Tyskland, Italia og de tre BeNeLux-landene inngikk avtaler om gjensidig økonomisk samarbeid for å sikre fred og samhandling i Europa, valgte Storbritannia å stå utenfor fellesskapet. En av landets fremste bekymringer var at USA ville oppfatte opprettelsen av EF som et signal om at supermaktens nærvær i Europa ikke lenger var påkrevd og at den følgelig burde trekke seg tilbake. Da Storbritannia noen år senere likevel valgte å søke om medlemskap, var det derfor først etter nøye konsultasjon med USA. Én begrunnelse var at det var bedre å kunne påvirke EFs utvikling innenfra, enn å stå utenfor uten innflytelse.

Hvor mange og hvilke land er medlem av det britiske samveldet?

Problemene knyttet til britisk medlemskap sluttet imidlertid ikke her. I årene etter la den franske presidenten Charles de Gaulle ned veto mot britisk medlemskap to ganger. Begrunnelsen var at Storbritannia som medlem ville fungere som «bremsekloss » på fellesskapets videre utvikling. Først i 1973 ble Storbritannia endelig tatt inn i EF-varmen. Da hadde de Gaulle for lengst gått bort. Muligens hadde de Gaulle også rett i sine antakelser: I løpet av sine snart 35 år som EF/EU-medlem har Storbritannia gjentatte ganger blitt beskrevet som en «nølende», «skeptisk» og «besværlig » partner for de andre medlemslandene. Ikke minst ser vi den britiske skepsisen i spørsmål knyttet til den europeiske pengeunionen og utviklingen av en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Den frittalende Margaret Thatcher (britisk statsminister 1978–1987) la aldri skjul på sin mistro til det europeiske integrasjonsprosjektet. Skepsisen kan kanskje best oppsummeres i hennes fyndige «Nei, nei, nei!» på spørsmålet om å gjøre EF mer beslutningsdyktig og effektivt på bekostning av medlemslandene. Flere år etter sin avgang som statsminister beskrev Thatcher etableringen av EU som «den største dumheten i moderne historie» og omtalte Storbritannias medlemskap som «et politisk feilgrep av historiske dimensjoner».

Med Thatchers etterfølgere, John Major, Tony Blair og Gordon Brown, er Storbritannias relasjon til EU riktignok blitt noe mindre betent, men fremdeles betraktes den britiske befolkningen som en av de mest europaskeptiske i EU. Heller ikke britiske aviser har særlig mye til overs for EU. Da Blair signerte EUs forfatningstraktat i 2004, ble han av hissige kommentatorer beskyldt for å ha «solgt seg ut til EU» og ha «begått den verste blunderen i hele sin karriere».

5: USA - det spesielle forholdet

Storbritannias kompliserte forhold til sine partnere i EU og Europa må utvilsomt ses i sammenheng med landets rolle som USAs nærmeste europeiske allierte. Ikke bare har USA og Storbritannia tette bånd gjennom felles politiske og økonomiske interesser, men de to landene har i stor grad også felles historie, kultur og språk. Winston Churchill var den første til å lansere ideen om et «special relationship» mellom USA og Storbritannia, da han i en tale slo fast at «verken sikker forebygging av krig, ei heller framvekst av internasjonale organisasjoner» ville kunne oppnås uten denne «broderlige alliansen mellom de engelsktalende folk».

Siden den gang har frasen «the special relationship» blitt gjentatt til det kjedsommelige i taler, bøker og avisartikler på begge sider av Atlanteren. I hovedsak brukes begrepet om forholdet mellom de to landene Storbritannia og USA, men det benyttes også til å beskrive vennskap mellom ulike britiske og amerikanske statsledere. Churchill og Franklin D. Roosevelt skal etter sigende ha hatt en svært god personlig kjemi. Andre eksempler inkluderer Harold McMillan og John F. Kennedy, Margaret Thatcher og Ronald Reagan, og Tony Blair og Bill Clinton. Som følge av Irakkrigen ble dessuten forholdet mellom Blair og George W. Bush viet mye spalteplass og oppmerksomhet, og da ytterst sjelden i positiv forstand. De sterkeste kritikerne beskyldte Blair for å overvurdere sin betydning i Washington og opptre som Bush sin «puddel» snarere enn som en likeverdig alliert.

London Bridge.

6: Ny utenrikspolitisk kurs?

Tony Blair og hans Nye Labour overtok i 1997 et Storbritannia med et svært godt utgangspunkt for å spille en viktig rolle på den internasjonale arena. Den britiske økonomien var omsider friskmeldt etter at landet i flere år hadde vært utpekt som «Europas syke mann», og landet befant seg i en unik posisjon med tanke på å øve innflytelse på USA og EU og i FN. Gjennom sine ti år som statsminister markerte da også Blair seg i aller høyeste grad som en politiker av internasjonalt kaliber.

Han spilte en sentral rolle da begrep som «humanitær intervensjon » og en «etisk dimensjon i utenrikspolitikken» ble introdusert i den internasjonale debatten. Sammen med NATOs uautoriserte (uten FN-mandat) inngripen i Kosovo i 1999 utfordret disse konseptene folkerettens og FNs tradisjonelle vektlegging av staters suverenitet. Blair satte seg også som mål å «bringe Storbritannia nærmere Europa». Mange mener han lyktes med dette i utenriks- og sikkerhetspolitikken, men ikke i spørsmålet om euro-samarbeidet. Et av Blairs hyppigst gjentatte argumenter var at Storbritannia ikke måtte velge mellom USA og Europa, men tvert imot kunne nyte godt av begge deler. Likevel ble han, som Irak-eksempelet viser, beskyldt for alltid å falle ned på USA-siden når han ble tvunget til å velge. Flere analytikere mener da også at nettopp Irakkrigen ble Blairs politiske bane. Da han i 2007 varslet sin avgang, var det lite å spore av den anerkjennelsen han ble møtt med for ti år siden.

På bakgrunn av dette var det derfor helt nødvendig at Gordon Brown (Blairs finansminister) i sin tiltredelseserklæring i 2007 varslet nye utenrikspolitiske prioriteringer. Brown – som representerer samme parti som Blair, ble valgt inn i parlamentet samme år og har sittet like lenge i regjering – ville vanskelig kunne bygge opp igjen velgernes tillit til partiet og regjeringen uten å markere en kursendring fra den upopulære Blair. Dessuten var det viktig for ham å markere sin egen plattform.

Illustrasjon: politicalcartoons.com

Tony Blair var Storbritannias statsminister i 10 år. Hvorfor ble Tony Blair så upopulær mot slutten av sin lange periode som statsminister?

Det første tegnet på et skifte kom da Brown utnevnte to ministere med en etter sigende mer reservert holdning til USA. Utenriksminister David Miliband skal ha vært en sterk kritiker av Irakkrigen innad i Blair-regjeringen. Og den nyutnevnte ministeren for Afrika, Asia og FN, Mark Malloch Brown, uttalte kort tid etter utnevnelsen at det var usannsynlig at Storbritannia og USA ville fortsette å «henge sammen i hoften» med Brown som statsminister.

Selv ga Brown næring til liknende spekulasjoner da han valgte å ha offisielle møter med EUs president José Socrates og sine franske og tyske kollegaer Nicolas Sarkozy og Angela Merkel før han reiste til Washington for å ha samtaler med George W. Bush. Flere medier bet seg dessuten merke i at Brown under pressekonferansen med Bush framsto som langt mindre entusiastisk og smilende enn Blair i sin tid gjorde i samme situasjon.

Browns gjentatte framheving av den pågående tilbaketrekkingen av britiske styrker fra Irak tolkes også som et ønske om å markere avstand fra Blairs utenrikspolitiske kurs. Samtidig er det viktig å påpeke at tilbaketrekkingsprosessen ble startet av Blair i 2007, og således ikke representerer et faktisk skifte i politikk.

Heller ikke i Storbritannias europapolitikk ser det ut til å være store endringer på gang. De siste månedene har Brown, i likhet med sine forgjengere, fått erfare den gjennomgripende britiske EU-skepsisen. I prosessen med å reforhandle EUs nedstemte forfatningstraktat (nå Lisboa-traktaten) argumenterte Brown for at en britisk folkeavstemning ikke ville være nødvendig. Han mente alle britiske forbehold var ivaretatt. Kritikken han ble møtt med fra opposisjonen, i britiske medier og i form av dalende oppslutning på meningsmålingene, tyder imidlertid på at den nye statsministeren står overfor en fortsatt tøff og omfattende EU-debatt på hjemmebane. Brown var da også den eneste statslederen som ikke var til stede da Lisboatraktaten ble formelt undertegnet i desember 2007. Enkelte karakteriserte fraværet som et «sterkt politisk signal» og andre som en «diplomatisk fadese».

Selv om Gordon Brown har varslet nye prioriteringer i utenrikspolitikken, tyder mye på at hovedlinjene og debattene i britisk politikk i hovedsak forblir de samme. I tiden som kommer, må Brown derfor antas å møte mange av de samme politiske utfordringene som sine forgjengere, ikke minst når det gjelder Storbritannias forhold til FN, Europa og USA.