Foto: Scanpix

Nyvalgt president i Liberia, Ellen Johnson Sirleaf. Hva heter de innfelte – nåværende og tidligere – kvinnelige statslederne?

Hvem styrer verden?

Publisert: 01. May 2006

Det vakte stor oppsikt da Michelle Bachelet og Ellen Johnson Sirleaf nylig ble valgt til presidenter i Chile og Liberia. Det ble snakket om «gjennombrudd» og «revolusjon». Grunnen var først og fremst at de var kvinner. Dessuten ble de valgt på en bemerkelsesverdig måte. Verdens land styres først og fremst av menn. Selv om kvinnene utgjør halvparten av befolkningen, er det ikke mange kvinner i parlamentene og regjeringene rundt om. Men bildet veksler fra land til land.

  • Hvorfor domineres politikken stort sett av menn?
  • Hvilken rolle spiller kvinnene?
  • Hvorfor varierer kvinneinnslaget mellom land og regioner?
  • Hva skal til for å få kvinner med i politikken?

2: Hva sier tallene?

Da den andre verdenskrigen sluttet i 1945, var det ikke mange selvstendige nasjonalstater, og de som fantes, hadde nesten bare menn i styrende organer. Kvinnene utgjorde 3 prosent av parlamentsmedlemmene. Muligens fantes 2–3 kvinnelige ministre i alt verden over (statistikken er usikker), men ingen kvinnelige statsledere.

I tiårene etter 1945 har frigjøring av koloniene og sammenbrudd i tidligere kommunistiske land økt antallet selvstendige stater. Kvinnene har etter hvert kommet mer med i politikken, men andelen i styre og stell har ikke steget like mye som antall stater. Kvinnene utgjorde bare 16 prosent av parlamentsmedlemmene i 185 stater i 2005. Det var 14 prosent kvinnelige ministre og i alt 8 kvinnelige statsledere (se ramme s.2).

3: Hvorfor dominerer menn politikken?

Fordelingen av oppgaver og makt i samfunnet har røtter langt tilbake. Folks levekår og næringsveier, kultur, språk og religion, sosiale strukturer og tradisjoner har vært svært forskjellige og er det til dels ennå. Selv om forholdene har endret seg dramatisk i mange land i de siste tiårene – jf. industrialisering og modernisering – har fortiden satt sine spor.

Menns og kvinners roller varierer betydelig mellom landene. Biologi er viktig, men sosiale og kulturelle forhold spiller i høy grad inn. Derfor skifter arbeidsdelingen mellom kjønnene, og i noen samfunn har kvinnene en høyere stilling enn i andre. Store deler av verden er imidlertid kjennetegnet av sosiale systemer der menn dominerer over kvinner. Det vil si at trekk og aktiviteter definert som maskuline, blir verdsatt høyere enn dem som defineres som feminine, menn har mer overordnete posisjoner og større politisk makt enn kvinner. Ikke i noe land har kvinner samme politiske status, deltaking og innflytelse som menn.

Kvinner engasjerer seg politisk i lokale aksjoner og sosiale bevegelser, mens den formelle politikken med politiske partier, parlament og regjering i alt vesentlig er forbeholdt menn. Dette gjelder uansett landenes kultur, økonomiske system og politiske regime. Men sosiale og kulturelle forhold er foranderlige, og kvinner har med tiden kommet mer med i formell politikk. Dette er først og fremst resultat av en internasjonal kvinnebevegelse som har krevd likestilling.

FN-pakten fastslår at kvinner og menn har like rettigheter. Men fart i sakene ble det først da den andre kvinnesaksbølgen brøt fram på 1960-tallet. Dette gjorde at perioden 1976–85 ble FNs kvinnetiår og det ble organisert en rekke internasjonale kvinnekonferanser, i 1975 (Mexico), 1980 (København), 1985 (Nairobi) og 1995 (Beijing). Her sluttet verdens regjeringer seg til kravet om likestilling, endring av menns og kvinners tradisjonelle roller, styrking av kvinnenes stilling og utvidelse av deres rolle til å omfatte alle sider av det sosiale, økonomiske, politiske og kulturelle liv.

Konvensjonen mot kvinnediskriminering ble vedtatt i 1979 og fikk etter hvert tilslutning fra mer enn 90 prosent av verdens stater, selv om en del reserverte seg spesielt når det gjaldt ekteskap og familie. Et flertall land iverksatte tiltak for å fremme likestilling, blant annet i det politiske liv. Det ble lagt vekt på at kvinner utgjorde en ressurs for utviklingen, og menneskerettighetene fikk stadig større betydning. Kvinneandelen økte i besluttende organer på det politiske området – først parlamentene (med unntak av Øst-Europa), dernest regjeringene, men utviklingen gikk sakte og varierte fra region til region.

4: Forskjellige land

Det politiske landskapet veksler svært fra land til land og over tid. Autoritære og demokratiske regimer har avløst hverandre etter 1945 og selv der det tilsynelatende eksisterer «demokrati», kan dette fungere på ulike vis. Når kvinner har inntatt politiske posisjoner, har dette skjedd på forskjellige måter. I Asia og Latin-Amerika har kvinner i mektige familier iblant fått topposisjoner uten vesentlig deltaking av kvinner i det politiske liv.

Den første kvinnen som ble valgt til statsminister, var Sirimavo Bandaranaike på Sri Lanka i 1960. Hun stilte opp etter at mannen – en ledende politiker – ble myrdet. Hun ble først kalt «den gråtende enke», men kom til å spille en sentral rolle i førti år, og datteren Chandrika Kumaratunga tok over etter henne. Verdens andre kvinnelige statsminister var også en mektig politiker. Indira Gandhi gikk i fotsporene til sin far, uavhengighetslederen Jawaharlal Nehru, men ble mer enn en familiearvtaker da hun ble statsminister i 1966 og preget både indisk og internasjonal politikk til hun ble myrdet i 1984.

I 1974 ble Isabel Peron president i Argentina. Hun overtok etter mannen sin, men det gikk ikke lang tid før hun ble kastet. Det politiske livet virker ikke på samme måte i industriland og i land i Afrika sør for Sahara. Her spiller familien vanligvis en mindre rolle, mens personlige kvalifikasjoner står sentralt. Til tross for at politikken var et mannsdomene, greide enkelte kvinner å klatre til topps.

Golda Meir ble statsminister i Israel i 1969, Margaret Thatcher i Storbritannia i 1979 og Milka Planinc i Jugoslavia i 1982. Særlig de to første utøvde betydelig makt, men som kvinner var de enslige svaler i det politiske lederskap. I Afrika ble den første kvinnelige statslederen utnevnt i 1975, da Elisabeth Domitien ble statsminister i Den sentralafrikanske republikk. Det har vært vanskelig å få en bred oppmarsj av kvinner i politikken, men i den grad det har skjedd, har de nordiske lan- dene gått i bresjen.

5: Norden leder an

Fra 1970-tallet økte kvinnenes politiske aktivitet markant, og representasjonen i styrende organer steg så vel lokalt som nasjonalt. I 2005 var kvinneandelen i de nordiske parlamentene og regjeringene gjennomsnittlig kommet opp i om lag 40 prosent. Norge fikk verdens første «kvinneregjering» med en kvinneandel på 44 prosent i 1986, mens Sverige i 1999 hadde flere kvinnelige enn mannlige ministre. Da Vigdis Finnbogadottir ble valgt til president i Island i 1980, var det med bred kvinnestøtte og hun satt i 16 år.

Gro Harlem Brundtland var statsminister i tre perioder i årene 1981–1996. Før 1989 – da Muren falt – markerte østeuropeiske land seg med en høy kvinneandel i parlamentene. Men parlamentene spilte en beskjeden rolle i de kommunistiske landene. Makten lå først og fremst i kommunistpartiet, og det var langt mellom kvinnene i partiledelse og regjering. Da regimene ble endret på 1990-tallet, sank kvinneandelen i parlamentene, men enkelte kvinner oppnådde likevel politiske topposisjoner.

6: Hva skal til?

Forskere har forsøkt å finne ut hva som bidrar til at kvinner deltar i den formelle politikken. De har konstatert at ulike sosioøkonomiske, kulturelle og politiske forhold spiller inn. Disse varierer med tid og sted. Disse må spille sammen – eller i hvert fall ikke trekke for mye i forskjellig retning – for å gi resultat. For å få kvinnelige politikere på nasjonalt nivå må det finnes kvinner med relevante kvalifikasjoner. Samtidig må holdningene være slik at kvinnene blir motivert for å delta i politikk og blir akseptert som aktører. Dessuten må det politiske systemet gi kvinner mulighet for å slippe til.

Vestlige industriland skiller seg ut når det gjelder kvinners politiske deltaking. De har en høyere kvinneandel blant politikere enn andre land. De har også et høyt sosioøkonomisk utviklingsnivå med omfattende utdanning og yrkesaktivitet for kvinner. Modernisering og den andre kvinnesaksbølgen gjorde at folk fikk mer sekulære (verdslige) verdier, kjønnsrollene ble radikalt endret og holdningene til kvinners politiske aktivitet mer positive. Landene hadde liberale demokratier med politiske rettigheter for kvinner, og representasjonen i styrende organer steg.

Men ikke alle land nådde samme nivå. Mens de nordiske landene lå på topp, hang andre etter, blant dem USA og Japan. USA har blant annet et valgsystem  som er ugunstig for kvinner. Det var en omfattende sosioøkonomisk utvikling også i østlige industriland, der kvinner gjerne fikk utdanning og deltok i arbeidslivet. Men samtidig ble tradisjonelle oppfatninger om menns overlegenhet og kvinnenes ansvar for hjem og familie understreket, og kvinnene var gjerne dobbeltarbeidende.

De autoritære kommunistpartiene ga heller ikke kvinnene særlig stimulans til politisk aktivitet. Holdningene til likestilling og kvinner i politikk påvirker både kvinnenes motivasjon for å engasjere seg og hvorvidt engasjement blir møtt med støtte eller motstand. Religiøse doktriner understreker gjerne tradisjonelle kvinneroller. Kvinnerepresentasjonen i styrende organer er gjennomgående større i kristne (katolske/ protestantiske) land enn i muslimske og land med andre religioner. Dessuten bidrar venstreorienterte politiske partier til å styrke representasjonen.

7: Arabiske land henger etter

Kvinner har med årene fått politiske rettigheter i nesten alle land, men de arabiske landene henger etter. I to land (De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia) mangler kvinner fortsatt stemmerett i 2006, og i Kuwait fikk de det først i 2005. I tillegg er regionen kjennetegnet av autoritære regimer med svake demokratiske institusjoner. Analfabetisme er utbredt, spesielt blant kvinner, og det er begrenset ytringsfrihet. Religiøse familielover understreker man- nens overordnete stilling, og kvinner utsettes for tallrike former for diskriminering. De arabiske landene har også bunnrekord når det gjelder kvinneandelen i parlament og regjering med henholdsvis 6 og 7 prosent i 2005.

Demokratisering fører ikke uten videre til at antall kvinner i styrende organer stiger. Holdningen overfor kvinnelige ledere er viktig, og kvinnenes sjanser til å få verv øker jo lenger de har hatt politiske rettigheter. Det er avgjørende for å bli valgt inn i parlamentet at et land har kvinnevennlige valgordninger (for eksempel forholdstallsvalg i motsetning til flertallsvalg). Når det gjelder regjeringen, har antall kvinner i parlamentet betydning og regjeringens politiske farge.

8: Flere kvinner på topp

Fra 1945 til 2006 (per 1. mai) har i alt 72 kvinner sittet i en politisk topposisjon på nasjonalt nivå. Til sammen har 51 land, eller vel en firedel av verdens land, hatt en eller flere kvinnelige statsledere, og disse landene finner vi spredt over hele kloden. Antall kvinnelige statsledere har særlig økt de siste femten årene. Grunnene til dette er flere, men de politiske endringene har særlig betydning: Noen kvinnelige stats- og regjeringssjefer er blitt utnevnt under autoritære (militære eller kommunistiske) regimer, men det store flertallet har kommet til makten i demokratiske regimer.

Demokratiseringsprosesser i de siste 10–15 år har ikke bare foregått i tidligere kommunistiske land, men også i utviklingsland. Det er blitt langt færre autoritære regimer. Demokratiske styreformer har spredt seg fra å omfatte om lag halvparten til å omfatte tre firedeler av verdens land. Omtrent like mange land fikk liberale og gryende demokratier, og antall kvinnelige ledere økte i begge.

En grunn til økningen er at flere land har tatt i bruk ordninger med kjønnskvotering for å øke kvinnerepresentasjonen i politikken. Noen utviklingsland har dermed gjort dramatiske sprang framover og utfordrer den lederstillingen de nordiske landene har hatt. Statsledernes betydning varierer etter hvorvidt et land er parlamentarisk styrt eller presidentstyrt. Med parlamentarisk styre er det statsministeren som utøver den politiske makt, i det andre tilfellet er det presidenten.

En rekke av de kvinnelige statslederne fikk stillinger med betydelig makt som de utøvde over lengre tid, men mange fungerte bare i kortere perioder og i mindre viktige verv. Det siste var situasjonen blant annet i Afrika sør for Sahara. Det var derfor et gjennombrudd da Ellen Johnson Sirleaf ble valgt til president i et afrikansk land med presidentstyre. Michelle Bachelet er bemerkelsesverdig ved at hun i et latinamerikansk land ble valgt ut fra egne kvalifikasjoner, ikke familietilknytning.

9: Veien videre

For å øke likestillingen i politikken må det finnes en aktiv internasjonal kvinnebevegelse som kontinuerlig fremmer krav om endring. Dessuten har FN og regjeringene en viktig rolle å spille. Særlig i utviklingsland er en fortsatt styrking av kvinners utdanning og yrkesdeltaking vesentlig. I tillegg bør det politiske systemet bli mer kvinnevennlig i de fleste land. Likestilling og kvinners deltaking må stå sentralt i utviklingen av demokrati og godt styresett. De politiske partiene må bli mindre preget av tradisjonelle mannsholdninger og lukkete arbeidsformer, og valgordningene må åpne for valg av kvinner.