Private militære firmaer

PMF er organisasjoner som tilbyr samme type tjenester som staters nasjonale militære styrker. De har gjerne også utrustning, organisering og operasjonsmønster som bygger på militær teknikk og taktikk. Slike aktører organiseres som foretak (privat selskap), og det er derfor naturlig å omtale dem som firmaer. Hovedmotivet for disse selskapene og deres ansatte er å tjene penger. Det er vanlig å plassere PMFene i kategorier, avhengig av hvilken type tjenester de leverer:

• Militære støttefunksjoner. Dette er tjenester som i all hovedsak dreier seg om å understøtte militære feltoperasjoner, oftest logistikk. Det omfatter alt fra forpleining, transport og vedlikehold helt fram til «fronten».
• Militære konsulenttjenester. Dette innebærer alt fra rådgivning i militære spørsmål, trening og utdanning av militært personell, til faktisk deltakelse i planleggingen og gjennomføringen av operasjoner.
• Militære kampenheter. Dette innebærer deltakelse i direkte kamphandlinger. Enten med hele kombinerte kampenheter (bataljonsstridsgruppe/brigade), eller med eksperter integrert i regulære styrker (våpenbetjening, piloter etc.).
• Væpnet sikkerhet. Dette er selskaper som i første rekke har en defensiv rolle, men som opererer med samme taktikk og utrustning som kampenheter. Også disse kommer hyppig i trefninger med parter i konflikten.

Mange PMF opererer på tvers av disse kategoriene. Det vil si at de kan ta på seg kontrakter som omfatter hele spekteret, og da ofte i sammenheng som en «pakkeløsning». Eksempelvis kan et firma som transporterer forsyninger, også stille sin egen sikkerhetsstyrke til å eskortere slike transporter og til å holde vakt ved lagre.

Det er ikke noe nytt  eller historisk unikt at private selskaper løser militære oppgaver. Et raskt historisk tilbakeblikk viser at det å leie inn utenforstående til å kjempe i kriger er like gammelt som krig i seg selv. Bruk av profesjonelle leiehærer har faktisk langt på vei vært den dominerende formen for væpnet maktbruk i Europa fra seinmiddelalderen og fram til Napoleonskrigene.

Med utviklingen av den moderne staten og framveksten av massehærer basert på verneplikt ble befolkning, statsmakt og forsvar knyttet sammen i en treenighet som gjorde leiehærene overflødige.

Etter en periode på nærmere 200 år hvor private militære aktører bare i svært beskjeden grad satte sitt preg på konfliktbildet, ser vi fra begynnelsen av 1990-tallet en kraftig vekst i bransjen. Denne utviklingen settes ofte i sammenheng med den kalde krigens slutt og virkningene det fikk på sikkerhetssituasjonen både lokalt og internasjonalt. Vi fikk da nyere utviklingstrekk som:

•  Nedbemanning: Militære styrker ble i mange land kraftig nedbemannet. Dette frigjorde et stort antall personell med militær kompetanse, som nå ble tilgjengelig for det private markedet.
•  Økt antall konflikter: Det stabiliserende lokket som rivaliseringen mellom de to supermaktene opprettholdt, ble fjernet, og latente konflikter blusset opp igjen. Det kom derfor til en kraftig økning i det globale konfliktnivået fram til midten av 1990-tallet.
•  Statskollaps: Mange regimer viste seg svært sårbare for opprør når støtten fra en av supermaktene forsvant. Interne konflikter med statskollaps som resultat preget derfor verdensbildet ved overgangen til 2000-tallet.
•  Økt optimisme i FN: En generell optimisme når det gjaldt mulighetene for å løse konflikter, resulterte i at FN engasjerte seg i en rekke interne konflikter på begynnelsen av 1990-tallet. Det viste seg imidlertid at evnen til å stable effektive militære styrker på beina ikke var i samsvar med viljen, og oppgaver ble derfor overført til regionale aktører, blant annet NATO.
•  Økt engasjement for NATO og USA: For å klare oppgavene ble det nødvendig å sette bort såkalte logistiske funksjoner (forpleining, transport…), vakthold på baser, støtte til militær trening og utdanning til private selskaper. På denne måten klarte man å bevare kampkraften til tross for reduksjon i de militære organisasjonene.
•  Bortsetting av offentlige tjenester: Trenden med bortsetting av offentlige tjenester til private er i tråd med den nyliberalistiske idé om markedsstyrt effektivitet som slo igjennom for fullt i offentlig sektor på 1980-tallet, ofte kjent som New Public Management (NPM). Murens fall og opphøret av den kalde krigen ga de militærpolitiske betingelsene for at også forsvarssektoren kunne omfattes av NPM-reformer.
•  Økt globalisering: Det globale markedets verdier går på tvers av stater, konflikter og nasjonale interesser og krever derfor i økt grad beskyttelse mot ulike trusler. Private bedrifter (transnasjonale selskaper, industribedrifter osv.) som opererer i konfliktfylte områder, kan i liten grad basere seg på støtte fra sin opphavsnasjons sikkerhetsapparat. Både politiske og kapasitetsmessige faktorer kan ligge til grunn for dette. For å beskytte sine verdier og eiendommer blir derfor private selskaper nødt til å kjøpe sikkerhet/beskyttelse i markedet.
•  Internasjonal terrorisme: Angrepet på USA 11. september 2001 og den påfølgende krigen mot terror illustrerte Vestens sårbarhet og bekreftet et behov for økt fokus på sikkerhet.

Selv om PMF opererer nær sagt over hele verden, er det ikke noe sted hvor omfanget av deres engasjement er større enn i Irak. Det har vært eksplosiv økning både i antall personell og firmaer som er involvert i landet. I 2003–2004 var det omkring 20 000 personer ansatt i ulike PMF i Irak, som tok seg av alt fra vakt og sikring til avhør av fanger. I 2007 hadde tallet vokst til 180 000 – 20 000 flere enn det totale antallet amerikanske soldater i Irak.

Dette tallet inkluderer selskaper innenfor alle kategorier PMF. Av selskaper som opererer i «den spisse enden» med væpnede oppgaver i Irak, er det i overkant av 48 000 personer fordelt på om lag 180 selskaper (Private Security Company Association of Iraq).

I Afghanistan er omfanget langt fra så stort som i Irak, men også der har det funnet sted en sterk økning på det private sikkerhetsmarkedet etter Taliban-regimets fall i 2001. Selv om det er knyttet en viss usikkerhet til tallene, er det identifisert 90 selskaper med mellom 18 500 og 28 000 ansatte innenfor «den spisse enden» av PMF. Mange av de samme selskapene som opererer i Irak, er også engasjert i Afghanistan.

Selv om det også i Irak er en tendens til at irakere i økende grad er med på å bemanne selskapene, så skiller markedet i Afghanistan seg ut ved at hele 44 % av firmaene er afghansk eid og drevet. Selv om flere selskaper med utenlandsk eierskap og bemanning opererer der, er det svært vanlig å ha med afghanske partnere på eiersiden og et stort innslag av lokalt ansatte.

Normalt blir en stats militære styrker tett og direkte politisk kontrollert, og politiske føringer vil relativt raskt føre til at det tas grep i militære avdelinger. Når en tredjepart i form av et PMF blir hyret inn for å løse militære oppgaver, blir den politiske kontrollen mindre direkte. Bruk av PMF innebærer på sett og vis at deler av militærmakten underlegges forretningsverdenens regler og logikk. Kontrakter, tilbud og etterspørsel blir da faktorer som i sterk grad vil påvirke militærmaktens muligheter.

Det private militære markedet er lukrativt; de store PMF omsetter for hundrevis av millioner dollar i året. Tette bånd mellom slike PMF, andre multinasjonale selskaper og politikere gjør at de er i stand til å påvirke politiske beslutninger gjennom nettverk og lobbyvirksomhet. Siden deres forretningsvirksomhet er avhengig av krig og konflikt, er det stor sannsynlighet for at de bruker sin påvirkningskraft til økt militær innsats i pågående konflikter. De kan også presse på for at militære virkemidler og løsninger velges framfor andre i nye konflikter.

Utviklingen har nådd så langt at flere vestlige stater, særlig USA, har gjort seg avhengig av PMF. Disse selskapene bidrar med mange av de oppgavene som tidligere ble utført av statens egne soldater. Det vil derfor være svært vanskelig for eksempelvis USA å opprettholde sitt militære engasjement i Irak og Afghanistan uten innsatsen fra disse selskapene. Dette avhengighetsforholdet gjør at PMF kan sette opp prisene på sine tjenester og på den måten påvirke i hvilken grad en stat er i stand til å løse militære oppgaver.

Ved å bruke PMF holdes også en del av de ubehagelige sidene ved militærmakt på en armlengdes avstand fra politikerne. Tap i form av drepte og skadde blant PMF-ansatte får ikke de samme politiske konsekvensene som når statens egne soldater er offer. Denne avstanden kan gjøre det enklere å iverksette militære operasjoner av tvilsom legitimitet og legalitet. Slike mekanismer kan derfor bidra til å senke terskelen for å bruke militærmakt.

Selv om PMF primært jobber for stater, finner de også mange oppdragsgivere blant ikke-statlige organisasjoner (NGOer), mellomstatlige organisasjoner og større multinasjonale selskaper. I situasjoner der PMF løser oppdrag på vegne av andre private selskaper, oppstår en situasjon der militærmakten er totalt frakoblet politisk kontroll og styring.

PMF opererer i en  juridisk gråsone. De stilles i praksis utenfor internasjonal humanitær rett og nyter nærmest immunitet (her: straffrihet) når de utfører overgrep og kriminelle handlinger i tjenesten. Selskapsformen de etablerer, gjør at de unngår å bli omfattet av Genèvekonvensjonenes definisjon av leiesoldater. Og de omfattes heller ikke av FN-konvensjonen mot rekruttering, bruk, finansiering og opplæring av leiesoldater.

PMF betraktes heller ikke juridisk som en del av en stats væpnede styrker. Stater som benytter deres tjenester, har således ikke noe juridisk ansvar for de oppgaver de setter ut til PMF, eller for handlinger som PMF-personell utfører. Mange – også innenfor FN-systemet – setter likhetstegn mellom PMF og leiesoldatvirksomhet, blant dem FNs spesialrapportør på leiesoldatvirksomhet. Problemet synes å være at eksisterende lovverk er utilstrekkelig og at viljen til å gjøre noe med det, ikke har bred nok internasjonal støtte.

Dagens PMF legger svært stor vekt på å unngå leiesoldatstempelet. Etter deltakelse i omstridte kampoperasjoner i Afrika på 1990 tallet har det vært viktig for dagens PMF å holde seg unna offensive operasjoner. De kaller seg nå konsekvent Private Security Companies (PSC) og har på mange måter gjennomført en «rebranding» – endret profil og pusset opp sitt omdømme. De viktigste årsakene til dette er at markedet synes større og bredere dersom de markedsfører seg som PSC. Et selskap som får leiesoldatstempelet, utelukker seg fra det legitime markedet og vil finne det vanskelig å få offentlige kontrakter.

PMF (og PSC) og deres virkemåte bidrar til å  viske ut skillet mellom militære styrker, politi og sivile. Varierende grad av uniformering hos de ulike PMF gjør dem vanskelig å identifisere både for militært personell og sivile. En viktig funksjon ved militære styrkers uniformering er at det skal være lett å skille militære fra sivile, og at det skal være enkelt å identifisere hvem som er hvem på slagmarken. PMF er i ferd med å viske ut dette skillet.

På den ene siden finnes selskaper som bruker en tydelig uniformering med tydelige firmalogoer, til forveksling lik militære uniformer. På den andre siden finnes de som har et meget sivilt antrekk uten noen form for uniformering.

Denne utviskingen av synlige skiller mellom militære og sivile gjør det til en utfordring å vite hvem man forholder seg til. Det blir uklart om det er venn eller fiende, alliert eller nøytral, myndighetsperson eller sivilist.

Resultatet av dette er at det oppstår en rekke spente situasjoner mellom militære styrker og PMF. Misforståelser på grunn av uklar identitet har ved flere anledninger ført til at militære styrker har åpnet ild mot personell fra PMF, og omvendt. Manglende kommando- og kontrollrelasjoner mellom militære styrker og PMF forsterker spenningsforholdet og vanskeliggjør militær ledelse. PMF-nærvær oppleves derfor av mange militære som en betydelig sikkerhetsrisiko.

PMF påvirker også sikkerhetssituasjonen på en mer indirekte måte. De løser ofte statiske (stedbundne) oppdrag, ofte med mindre ildkraft og dårligere pansret beskyttelse enn tilsvarende militære enheter. De peker seg med andre ord ut som enkle mål for opprørere. PMF har derfor en tendens til å tiltrekke seg fiendens ild. Og det er derfor forbundet med større risiko å operere sammen med, eller i samme område som dem. Vellykte operasjoner for opprørerne vil sannsynligvis virke motiverende og rekrutterende. Det vil kunne øke antallet angrep og forverre det generelle trusselnivået.

Flere undersøkelser viser at lokalbefolkning og opprørere i liten grad skiller mellom militære styrker og PMF. Slik kan aktivitetene til PMF radikalt forandre lokalbefolkningens innstilling til militært personell. Mange oppdrag utføres av PMF uten at militære styrker har kjennskap til dem, eller kan påvirke hvordan oppdragene utføres. Lokalbefolkningens innstilling kan derfor gå fra vennlig til fiendtlig over natten på grunn av handlinger utført av PMF.

For militære styrker i dagens konflikter er det å  vinne befolkningens støtte ofte en hovedoppgave. Unødvendig brutal og aggressiv atferd virker således lite hensiktsmessig (kontraproduktivt) på lang sikt. PMF har ofte et annet og mer kortsiktig perspektiv på sine kontrakter. De får betalt for å løse et konkret oppdrag.

Samtidig er det mye som tyder på at personellet i PMF har en mer aggressiv måte å løse sine oppdrag på. De synes å ha en lavere terskel for å ty til vold. For PMF spiller det ingen rolle om de etterlater seg en rasende lokalbefolkning, det er snarere bra for framtidige forretninger. PMF-aktivitet kan på denne måten bidra til å eskalere (trappe opp) situasjoner og trekke militære styrker inn i operasjoner de ikke har planlagt for eller forutsett.

Til tross for en rekke uheldige konsekvenser ved PMF-virksomhet finnes det også positive sider. PMFene er ofte en forutsetning for at fredsstøtteoperasjoner kan drives i det omfang som er blitt gjort de siste tiår. Mangelen på adekvate/tradisjonelle militære eller politistyrker gjør det i enkelte konfliktområder umulig å drive konfliktløsning, nødhjelp, næringsvirksomhet eller journalistisk arbeid uten PMF til å ivareta sikkerheten.

Det store flertallet av PMF er seriøse og jobber for å bedre bransjens omdømme ved grundigere utvelgelse/sjekk og trening av sine mannskaper. De jobber også aktivt for å få til en bedre regulering av bransjen og forplikter seg til å følge internasjonal humanitær rett. PMF har vist seg å ha kort responstid
 og har vært effektive i sin oppdragsløsning. Under tilstrekkelig regulering vil kanskje slike selskaper kunne bidra til løsning på akutte kriser hvor FN ønsker å sette inn militærmakt for å gjenopprette fred og sikkerhet.