«Dette skjer kanskje én måned hvert 20. år», sa utenriksminister Anniken Huitfeldt i Stortinget da hun redegjorde for Norges presidentskap i FNs sikkerhetsråd.

1.  januar tok Norge over presidentskapet i FNs sikkerhetsråd i en måned. I forkant av dette hadde store deler av det norske utenriksdepartementet forberedt og planlagt programmet for denne måneden i lang tid i forveien, og både statsministeren og utenriksministeren reiste til New York, hvor FN har sitt hovedkvarter.

Av de to årene Norge skal være med i Sikkerhetsrådet, er denne måneden den aller viktigste måneden. Men hvorfor det?

Mange har stilt spørsmål ved at Norge har valgt å søke en posisjon som innvalgt medlem i Sikkerhetsrådet. Forskning viser dog at et medlemskap i FNs sikkerhetsråd gir unik tilgang til å være med på å påvirke situasjoner som har med internasjonal fred og sikkerhet å gjøre.

• Les også: Sikkerhetsrådet: Bør Norge få plass?

Sikkerhetsrådet består av 15 medlemsland. Fem av disse er permanente medlemmer med vetorett (Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA). Det betyr at dersom ett av disse landene er uenige, så kan de blokkere et forslag. De ti siste er medlemsland som velges av andre FN-medlemmer til å sitte i to år av gangen.

Alle de 15 medlemslandene bytter på å ha ansvaret for presidentskapet i FNs sikkerhetsråd. Dette foregår gjennom en rotasjonsordning som styres av den alfabetiske rekkefølgen på landenes engelske navn. Hver president sitter i en kalendermåned av gangen.

Hvorfor er det verdt å få med seg at Norge er president i januar? Sikkerhetsrådet er det høyeste beslutningsorganet om fred og sikkerhet som finnes internasjonalt. Som president lager man månedsprogrammet og leder møtene, det vil si at man er ordstyrer.

I januar 2022 var det altså ambassadøren ved Norges FN-delegasjon, Mona Juul, som ledet møtene i verdens viktigste organ for internasjonal fred og sikkerhet, og de aller viktigste møtene denne måneden ble ledet av utenriksminister Anniken Huitfeldt og statsminister Jonas Gahr Støre.

Norge hadde også anledning til å kalle inn til ekstraordinære møter hvis det var nødvendig. For eksempel dersom det skulle oppstå en konflikt eller en internasjonal krise. 

Presidenten representerer også Sikkerhetsrådet i dialog med andre deler av FN-systemet, og utad gjennom blant annet det som kalles presidentuttalelse og presseuttalelse. Dette er formelle uttalelser om rådets syn på forskjellige spørsmål.

Etter resolusjon, er en presidentuttalelse den viktigste beslutningen Sikkerhetsrådet fatter. Presidentuttalelsene må godkjennes av alle medlemslandene gjennom enstemmighet, men de er ikke bindende under internasjonal lov slik som resolusjonene er. Sammenlignet med resolusjoner er de derfor ansett som svakere, men samtidig derfor også lettere å skape enstemmighet om.

Når et land har presidentskapet får det en ekstra god anledning til å sette egne utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser på agendaen. Derfor setter ofte medlemsland inn alt de har av ressurser for å få mest mulig ut av denne måneden.

Norge valgte å arrangere tre såkalte signaturmøter, ett om fredsdiplomati, ett om sikkerheten for kvinner i fredsprosesser og ett om beskyttelse av sivile i urban krigføring.

Disse signaturmøtene ble gitt ekstra fokus og status ved at de ble løftet opp på politisk nivå og ledet av statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Anniken Huitfeldt. La oss ta en nærmere titt på disse møtene.

Fredsdiplomati:

Norges første signaturmøte ble holdt den 13. januar under tittelen Security Council President’s Retreat on Preventive Diplomacy and Mediation. «Retreat»-formatet er et nytt og innovativt grep i Sikkerhetsrådet. Signaturmøtet ble avholdt like utenfor New York for å gi rådsmedlemmene en mulighet til å sette av tid til å reflektere over muligheter og utfordringer når det gjelder fredsdiplomati i fremvoksende kriser og konflikter.

Møtet ble åpnet av FNs generalsekretær Antonio Guterres, og det ble holdt samtaler med parter i ulike konflikter.

Gjennom dette signaturmøtet fikk Norge anledning til å samle Sikkerhetsrådets oppmerksomhet rundt en tematikk som står sterkt i norske utenrikspolitiske tradisjoner, nemlig fredsdiplomati.

Kvinner, fred og sikkerhet:

Signaturmøte nummer to ble holdt den 18. januar som et åpent møte i Sikkerhetsrådet og ble ledet av utenriksminister Anniken Huitfeldt. Målet var å gjøre FN bedre i stand til å forebygge og håndtere vold, trusler og represalier mot kvinner i alle deler av fredsprosesser.

Dette har de siste årene blitt et stadig mer aktuelt spørsmål. FN-rapporter viser at vold mot kvinneorganisasjoner og aktivister som arbeider for kvinners rettigheter øker. Dette inkluderer trusler mot de kvinnene som rådet selv har invitert for å dele sine erfaringer og ekspertise. Det var første gangen Sikkerhetsrådet diskuterte akkurat dette spørsmålet når det gjelder arbeidet med kvinner, fred og sikkerhet.

Selv om kvinner, fred og sikkerhet har vært godt innarbeidet i Sikkerhetsrådets arbeid siden 2000, da resolusjon 1325 ble vedtatt, har andre medlemsland utfordret tematikken i nyere tid. For norske myndigheter var det derfor viktig å prioritere dette under sitt presidentskap.

Urban krigføring:

Norges tredje og siste signaturmøte under presidentskapet ble avholdt den 25. januar og ledet av statsminister Jonas Gahr Støre. Møtet hadde tittelen War in Cities: Protection of Civilians in Urban Settings.

Bakgrunnen for møtet er at man har sett en utvikling der væpnet konflikt i økende grad utkjempes i byer eller tettbygde strøk, samtidig som flere mennesker flytter til byer. Det betyr at stadig flere sivile berøres av krig.

Byer er spesielt utsatt for ødeleggelser og sivilbefolkningen der er spesielt sårbar under væpnet konflikt fordi de er så tett befolket. I tillegg er denne befolkningen svært avhengig av kritisk infrastruktur. Primærbehov som mat, vann, elektrisitet og hygiene blir raskt en akutt mangelvare. Formålet med Norges signaturmøte om urban krigføring var å gjøre Sikkerhetsrådet bedre i stand til å håndtere utfordringer med å beskytte sivilbefolkningen og kritisk infrastruktur i byer. I tillegg belyste Norge en ny side av et tema som i flere tiår har vært en viktig prioritering i norsk utenrikspolitikk.

Andre temaer som Norge har jobbet med under presidentskapet i januar har vært å få på plass en resolusjon mot piratvirksomhet i Guineabukta og bidra til økt maritim sikkerhet i området. Den 13. januar begynte Norge, sammen med Ghana, forhandlingene med de andre rådsmedlemmene for å lage et utkast til en slik resolusjon. Utkastet skal senere behandles i Sikkerhetsrådet. Mens han var i New York ledet også Støre et møte i Sikkerhetsrådet som diskuterte forlengelsen av mandatet til FN-operasjonen UNAMA i Afghanistan – altså hvorvidt fredsoperasjonen i Afghanistan skal fortsette

Hvor mye innflytelse har egentlig valgte medlemsland, som Norge, i verdens mektigste organ?

 Det er begrenset av fire ting:

1. For det første består Sikkerhetsrådet av 15 medlemmer hvorav fem har vetorett. Det vil si at valgte medlemsland alltid må ha støtte fra vetomaktene, eller i hvert fall unngå at de bruker vetoretten mot sine initiativ i rådet. En løsning dersom det er uenighet, men vetomaktene likevel ikke ønsker å blokkere vedtaket, er at de avstår fra å stemme.
2. For det andre har disse fem medlemslandene også et permanent medlemskap. Det vil si at de har flere ansatte som også kjenner arbeidsformen og sakene bedre enn de som kun er valgt for to år av gangen.
3. For det tredje er de faste og de valgte medlemslandene ulikt investert i de forskjellige sakene. Med det mener vi at de faste medlemmene får flere sjanser over lengre tid til å mene noe om sakene. I forskningen kaller vi dem repeat players, fordi de alltid er tilstede når sakene kommer opp i rådet. De valgte landene, på sin side, får ofte bare én mulighet før medlemskapet er over, og kalles derfor one-shotters. Det handler derfor om å få gjort så mye som mulig ut av perioden man har fått.
4. I tillegg påvirkes også Sikkerhetsrådet av stormaktspolitikk. Det vil si at dersom forholdet mellom Frankrike, Kina, Russland, UK og USA er anstrengt på grunn av temperaturen i internasjonal politikk, kan dette også påvirke beslutningsprosessene i Sikkerhetsrådet. For eksempel så vi under den kalde krigen at veldig mange forslag i Sikkerhetsrådet ble blokkert av vetoretten. Etter at den kalde krigen var over, var plutselig Sikkerhetsrådet mye mer effektivt og kunne vedta mange flere resolusjoner. Et mer aktuelt eksempel er hvordan Sikkerhetsrådet lenge nølte med å diskutere situasjonen i Ukraina, men på Norges siste dag som president kom situasjonen på dagsordenen ved hjelp av blant annet USA.

Forholdet mellom vetomaktene har ikke vært så bra det siste tiåret – dette er i stor grad påvirket av konfliktsituasjonen i Syria, Russlands annektering av Krim, digitale påvirkningskampanjer som for eksempel mot valget i USA i 2016 og handelskrig mellom Kina og USA. Men vetomaktene styrer ikke alt.

• Les også: Forholdet Russland-USA: Forakt og fascinasjon

De valgte medlemslandene har mye å hente på å være med i FNs sikkerhetsråd, og det er flere åpenbare veier til innflytelse: For det første kan vi gjennom presidentskapet påvirke Sikkerhetsrådets agenda og organisere signaturmøter. Og for det andre kan vi få innflytelse gjennom arbeidsgrupper, ekspertgrupper, sanksjonskomiteer, spesielt i de tilfeller der Norge er noe som kalles penneholder.

Som penneholder sitter et land (eller en gruppe) med initiativet i alle saker som omhandler en bestemt situasjon, konflikt eller tematikk. Det vil i praksis si at disse leder Sikkerhetsrådets behandling av den aktuelle situasjonen. I tillegg skriver man utkast til resolusjoner om temaet.

Norge er penneholder for situasjonen i Afghanistan og den humanitære situasjonen i Syria. Norge har også ansvaret for saksmappene som handler om barn i væpnet konflikt, sanksjonskomiteen for Nord Korea, samt ISIL og Al Qaida. I tillegg deler vi også ansvaret med Kenya for ekspertgruppen på klima og sikkerhet.

Så hvorfor er presidentskapet i FNs sikkerhetsråd en så big deal? Muligheten til en valgt plass for Norge i FNs sikkerhetsråd kommer sjeldent.

Alle de valgte medlemslandene har presidentskapet minst én gang i løpet av sin periode, men det er hva du gjør ut av det, som er det viktigste.

Da gjelder det å sette alle kluter til og gripe den unike muligheten til å løfte frem norske hovedprioriteringer på verdensagendaen, påvirke det globale arbeidet for å sikre internasjonal fred og sikkerhet – og bidra til å gjøre FNs sikkerhetsråd enda litt bedre til å ivareta sitt mandat.

Sikkerhetsrådet er aldri er bedre enn summen av medlemslandene sine.