I disse dager markeres ettårsdagen for Russlands angrep på Ukraina, men vi må ikke glemme at dette var den andre invasjonen:

Den første skjedde i februar 2014, da russiske styrker tok kontroll over Krym-halvøya, invaderte deler av Øst-Ukraina og forsøkte å skape vold og uro en rekke steder i de sørlige og østlige delene av landet. Etter hvert stoppet frontlinjene opp, og Russland tok kontroll over Krym og deler av de ukrainske fylkene Luhansk og Dontesk. I 2022 gikk så Russland til angrep igjen. Hvorfor gjorde de dette?

Bakgrunnen for krigen

Høsten 2013 skulle den daværende ukrainske presidenten, Viktor Janukovitsj, skrive under en avtale med EU. Gjennom den skulle Ukraina kunne handle mer med Europa, gradvis modernisere økonomien og gjøre styresettet mer demokratisk.

Styresmaktene i Russland ønsket ikke at Ukraina skulle få tettere bånd til EU og Europa. De så trolig et demokratisk og vestlig orientert Ukraina som en direkte trussel mot Vladimir Putins stadig mer autoritære regime i Moskva. Derfor presset de Janukovitsj til å trekke seg fra avtalen med EU i siste liten.

Befolkningen i Ukraina reagerte sterkt på presidentens kuvending og tok til gatene i voldsomme protester. Paroler med «Ukraina er Europa» fylte gatene. Demonstrasjonene ble så omfattende og voldsnivået så høyt at parlamentet i februar 2014 avsatte president Janukovitsj – som rømte til Moskva.

Maktendringen i Kyiv skapte uro i Moskva. Så mye at de besluttet å bruke militærmakt for å legge press på de ukrainske myndighetene. Som nevnt over, tok Russland kontroll over Krym-halvøya, noe som ble sett som svært vellykket fra Moskvas side, mens forsøket på å skape uro i større deler av landet mislyktes. Konflikten i Øst-Ukraina og på Krym var likevel en stor byrde for regjeringene og presidentene som ble valgt i Ukraina de følgende årene, og tok mye politisk energi. Slik sett lyktes Moskva ganske godt med i det minste å bremse Ukrainas arbeid med å bli mer demokratisk og moderne.

Hør podkastversjonen av denne artikkelen her:

 

Russland angriper

Slik var situasjonen mer eller mindre uforandret helt frem til høsten 2021. Da skjedde noe uvanlig: Amerikanske myndigheter gikk offentlig ut med etterretningsinformasjon, som normalt er strengt hemmelig, om at Russland plasserte store militærstyrker langs grensen til Ukraina. Vestlige ledere ble mer og mer bekymret.

• Les også: Hva er greia med Ukraina?

Mange vestlige ledere og eksperter klødde seg i hodet. Hva i all verden trodde Moskva de skulle kunne oppnå ved å angripe Ukraina igjen? Det ga ikke mening i det hele tatt, da ukrainerne ganske sikkert ville kjempe mot en invasjon med alle midler.

Likevel var det det som skjedde 24. februar 2022. Russland angrep Ukraina fra nord, øst og syd samtidig, og rykket raskt fremover. Planen var trolig å ta de store byene, og særlig hovedstaden Kyiv, for å lamme de ukrainske styrkene. Eksperter sier at det var nære på at de faktisk klarte å ta hovedstaden. Hadde det skjedd, ville nok mye sett annerledes ut i dag.

Ukraina kjemper imot

Men Russland feilet, og de russiske styrkene gikk på store tap tidlig i krigen. Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, fremsto raskt som en handlekraftig leder, som samlet folket og soldatene i motstandskampen.

Russerne ble presset tilbake fra Kyiv-området, og fokuserte i stedet på de østlige delene av Ukraina. Tilbaketrekningen avslørte at de russiske styrkene hadde begått grove krigsforbrytelser mot sivilbefolkningen i områdene de hadde okkupert.

• Les også: Fra skyttergravskrig til urban krigføring

TV-bildene fra de frigjorte landsbyene forferdet TV-seerne og bidro til at vestlig våpenstøtte til Ukraina økte betraktelig. USA og Europa hadde allerede fra første stund reagert kraftig på invasjonen, innført tidenes mest omfattende sanksjoner mot Russland og gitt Ukraina våpen til å forsvare seg med. Men nå ble våpenhjelpen trappet betydelig opp.

Det ukrainske forsvaret imponerte og påførte raskt Russland store tap. De fleste analytikerne ble overrasket over hvor dårlig det russiske militæret fungerte: Planene var svake og urealistiske, utstyret var dårlig vedlikeholdt, det var mye korrupsjon og lav moral blant soldatene.

I september gjenerobret Ukraina store områder rundt landets nest største by, Khrakiv i nordøst. I november ble de russiske styrkene tvunget til retrett i et tilsvarende stort område rundt byen Kherson i sørøst. Siden kom vinteren som i stor grad har stoppet utviklingen ved frontlinjene. Gjørmen gjør det vanskelig å flytt tunge militære kjøretøy utenom veiene. Men kampene har vært svært intense: Det meldes om 500 til 2000 drepte hver dag.

 

 

Hva skjer videre?

Når våren kommer og bakken tørker opp, forventer de fleste at både Russland og Ukraina vil forsøke seg på nye offensiver. Russland har flest mest soldater og mest ammunisjon, men er mindre flinke til å bruke dette i vellykkede angrep. Ukrainerne er i ferd med å bygge opp et forsvar med stadig flere og mer avanserte vestlige våpen. Samtidig er det vanskeligere å gjenerobre territorier enn å forsvare de man har. En forsvarer kan ligge nedgravd i godt beskyttede stillinger, mens en angriper må bevege seg i åpent terreng der man lettere kan bli truffet.

Hvordan vil Russlands invasjon av Ukraina ende? Vil Ukraina frigjøre de okkuperte landområdene, eller vil Russland klore seg fast og demonstrere overfor Ukraina og Vesten at rå maktbruk lønner seg?

Utfallet av krigen vil uansett sette dype spor i Europa  ̶ og verden  ̶  for generasjoner fremover.  Derfor kan vi si at denne krigen ikke bare foregår på slagmarken sør og øst i Ukraina. Den utkjempes også på tre andre fronter, som alle kan være avgjørende for krigens utfall.

De tre andre frontene

Den første fronten er det ukrainske folket. Den russiske strategien i vinter har vært å bombe byer, veier, vannforsyning og strømnett slik at den ukrainske befolkningen lider i vintermånedene. Tanken er trolig at ukrainerne i frustrasjon skal gi opp kampen, eller klandre egne myndigheter. Så langt er det lite som tyder på at denne strategien fungerer. Folk slutter fortsatt opp om kampen mot invasjonsmakten. Det er heller ingen tegn til ønske om fredsforhandlinger. Å begynne med fredssamtaler nå, hadde betydd at Ukraina ville måttet gi områder til Putin, og det vil verken det ukrainske lederskapet eller befolkningen i dag.

Den andre fronten er Vesten og vestlig samhold. Russland har forsøkt å splitte Vesten helt siden den første invasjonen i 2014. Påvirkningskampanjer, hacking, økonomisk press, drap og løgn har vært en del av virkemidlene. Tidligere har dette vært ganske vellykket for Russland, men siden krigen begynte i fjor har Europa og USA har vært mer samlet enn noen gang.

USA gjorde en betydelig innsats i 2021, både ved å varsle om det forestående angrepet og ved å sy sammen en felles sanksjonspakke med EU som rammet Russland kort tid etter at krigen begynte. Verdenshistoriens mest omfattende økonomiske og diplomatiske straffetiltak mot et land kommer ikke på plass av seg selv, men ble til gjennom omfattende samarbeid mellom USA og EU.

Russland har forsøkt å knuse dette samholdet, blant annet ved å kutte, true med å kutte og sabotere Europas tilgang til gass. Dette forsøket har vist seg å være svært mislykket, da Europa nå i stor grad har gjort seg uavhengig av russisk gass.

Samtidig er ikke det vestlige samholdet problemfritt. I mange land er det demonstrasjoner mot høye strøm- og gasspriser. Putins håp er at høye energipriser vil skape press fra folket, som igjen skal tvinge de politiske lederne til å ofre støtten til Ukraina.

Jo lenger krigen trekker ut, med høye energipriser og økonomisk nedgang, jo vanskeligere blir det for politiske ledere i Europa å holde sammen. Samtidig har de vist overraskende stort samhold så langt, og vestlige land har satt i stand store hjelpepakker for å gjøre de høye energiprisene mindre belastende.

Den tredje fronten er den russiske ledelsen i Moskva. Sanksjonene går kraftig utover russisk økonomi, som nå krymper. Putin får noe kritikk – selv om kritikken først og fremst kommer fra de som vil at Russland går enda hardere frem i Ukraina. Fra den russiske befolkningen er det knapt protester i gatene. For Putin vil det likevel være svært vanskelig å fremstille denne krigen som en suksess – til har den allerede kostet for mye. Men gangen fra økonomiske problemer og misfornøyd befolkning til politiske omveltninger er ofte lang og uforutsigbar. Det er ingenting som tyder på at Putins posisjon er truet, verken fra gata eller Kreml, festningen hvor den politiske eliten holder til. Så kan vi kanskje finne håp i den som engang sa at «autoritære regimer er stabile helt til de plutselig ikke er det lenger».

 

 

Viktigst av alt er slagmarken

Utfallet av Russlands blodige invasjon av Ukraina kan avgjøres på alle disse fire frontene – slagmarken, det ukrainske folkets motstand, Vestens samhold og den politiske ledelsen i Moskva.

Kollapser det ukrainske folkets motstandskraft og kampvilje, vil de tape på slagmarken også. Om det vestlige samholdet slår sprekker, vil det tjene Kreml og Ukraina kunne tape den livsviktige støtten. Og om Putin faller, vil det trolig også medføre at Russland taper krigen.

Samtidig er det som skjer på slagmarken fortsatt det viktigste, også for utfallet på de andre frontene. Taper Ukraina på den viktigste fronten, spiller det liten rolle om Vesten er samlet eller om den ukrainske kampviljen består. For å unngå dette, er fortsatt vestlig samhold og våpenstøtte – ikke minst i form av kraftige og langtrekkende våpen  ̶ helt avgjørende for utfallet av krigen.  

Avgjørende for Europas fremtid

Diskusjonen om hvorfor Russland valgte å angripe Ukraina for andre gang den 24. februar 2022, er langt fra avsluttet. Noen mener karantenetiden under koronaen gjorde at Putin utviklet stormannsgale tanker basert på en forskrudd historielesning. Andre legger vekt på regimets behov for en ytre trussel som de kan fokusere på når de sosiale og økonomiske forholdene for folk flest går nedover. Andre igjen, mener at vestlig politikk gjennom de senere år i for liten grad har tatt hensyn til russiske interesser.

Uansett hva analytikerne mener om bakgrunnen, er det knapt noen uenighet om at angrepet den 24. februar var i strid med folkeretten, umulig å rettferdiggjøre, og ene og alene Russlands ansvar. Ukraina fører en frigjøringskamp mot en voldelig okkupasjonsmakt – en frigjøringskamp som vestlige land mener er avgjørende både for Ukrainas og Europas fremtid. Det handler til syvende og sist om at folk og land selv skal få bestemme sin egen fremtid og veivalg – og ikke dikteres fra autoritære naboland.