• Hva betyr kjønnslemlestelse?
• Hvor i verden er praksisen mest utbredt?
• Hvorfor fortsetter omskjæring selv om den kan gi alvorlige skader?

OD-dagen 2025 handler om å støtte ungdom i Kenya og Tanzania i kampen mot barneekteskap og kjønnslemlestelse.

Hva er omskjæring – og hvor foregår det?

Omskjæring av jenter, også kalt kjønnslemlestelse, er et inngrep der deler av jenters ytre kjønnsorganer fjernes eller skades. Dette skjer ofte før jentene fyller 15 år, og kan føre til sterke smerter, infeksjoner, problemer ved fødsel, psykiske traumer og lite eller manglende glede av sex senere i livet. Det finnes ulike typer omskjæring, og noen er mer omfattende og skadelige enn andre, men alle former regnes som brudd på jenters rettigheter.

Ifølge UNICEF har over 200 millioner jenter og kvinner i verden blitt omskåret. Praksisen er mest utbredt i et belte som strekker seg fra Vest-Afrika til Afrikas Horn, og finnes også i deler av Midtøsten og Asia, som Irak, Jemen og Indonesia. Også i Europa, inkludert Norge, finnes det jenter som har blitt utsatt for dette inngrepet. De har som regel bakgrunn fra land der omskjæring er vanlig. I Somalia, Guinea og Djibouti er nesten alle kvinner mellom 15 og 49 år omskåret. Omskjæring er også svært vanlig i Mali, Egypt, Sierra Leone og Sudan.

Samtidig er det vanskelig å vite nøyaktig hvor mange som rammes. I mange land skjer omskjæring i skjul, og det finnes ikke alltid gode systemer for å samle inn data. Noen familier lar være å rapportere av frykt for straff, og i enkelte områder er det ikke lovpålagt å registrere slike inngrep. Derfor må tallene alltid tolkes med forsiktighet.

Hvorfor skjer det – og hva har religion med saken å gjøre?

Omskjæring skjer ikke fordi folk ønsker å skade jenter, men fordi det er en sosial norm. Det vil si en regel i samfunnet som folk følger fordi de tror andre forventer det. I mange samfunn er omskjæring knyttet til ideer om renhet, ekteskap og kontroll over kvinners seksualitet. Det er forventet at jenter skal være jomfruer når de gifter seg, og seksuell aktivitet før ekteskapet kan påføre familien skam. Ofte er det kvinner selv som viderefører praksisen, fordi de vil beskytte døtrene sine mot de negative konsekvensene av å ikke bli gift, som sosial utstøting, økonomisk usikkerhet og tap av ære. I denne sammenhengen blir omskjæring sett på som en form for beskyttelse.

Mange tror at omskjæring er en religiøs praksis, særlig innen islam, eller en kulturell tradisjon. Det er stor uenighet blant muslimske lærde, og praksisen varierer fra land til land. I flere muslimske land er omskjæring svært uvanlig. Religion brukes ofte til å legitimere omskjæring, men er ikke hovedårsaken.

Omskjæring skjer oftest i land og miljøer der det er stor ulikhet mellom kjønnene, og der jenter har mindre tilgang til utdanning, helse og beskyttelse. Inngrepet er også tett knyttet til diskriminering både på grunn av kjønn, men også ofte klasse, etnisitet og geografisk tilhørighet. Når jenter omskjæres, handler det ikke bare om en enkelt hendelse. Det er en del av et større system der jenter og kvinner har mindre makt og færre muligheter. Derfor er det viktig å forstå omskjæring som en form for kjønnsbasert vold, og ikke bare som en religiøs praksis eller kulturell tradisjon.

 

Fra helse til rettigheter – kampen mot omskjæring

Tidligere har kampen mot omskjæring ofte handlet om helse. Kvinneorganisasjoner og internasjonale aktører har pekt på de alvorlige fysiske konsekvensene, som infeksjoner, blødninger og problemer ved fødsel. Mange av inngrepene blir dessuten gjort under uhygieniske forhold av ufaglærte helsearbeidere. Men dette fokuset har også hatt en utilsiktet effekt: i noen land har praksisen blitt medikalisert. Det betyr at omskjæring utføres av helsepersonell, som leger eller sykepleiere, ofte på klinikker. Tanken er at det skal være “tryggere” når det gjøres av profesjonelle. Men medikalisering gjør ikke praksisen mindre skadelig. Det er fortsatt et inngrep som fratar jenter retten til å bestemme over egen kropp.

I enkelte land har medikalisering også ført til at kvinner omskjæres på nytt etter fødsel. Dette innebærer at åpningen som ble åpnet under fødsel, sys igjen. Sudan er blant landene der denne praksisen er utbredt, og det skjer ofte uten informert samtykke fra kvinnene selv.

I dag handler kampen mot omskjæring i større grad om menneskerettigheter. Omskjæring bryter med flere av FNs menneskerettighetskonvensjoner, blant annet retten til helse, beskyttelse mot vold og retten til å bestemme over egen kropp. Praksisen blir derfor forstått som en form for kjønnsbasert vold, altså vold som rammer jenter fordi de er jenter.

Når vi ser omskjæring som et brudd på jenters rettigheter, og ikke bare som en religiøs praksis eller kulturell tradisjon, blir det lettere å stå sammen på tvers av land og regioner. Det handler ikke om å fordømme kulturer eller religioner, men om å støtte jenter som kjemper for frihet og verdighet. En slik tilnærming åpner for global solidaritet, og gjør det mulig å se omskjæring i sammenheng med andre former for kontroll og vold  som barneekteskap, manglende skolegang og seksuell vold.

Hva gjøres – og hva kan Norge og du bidra med?

FN og Verdens helseorganisasjon (WHO) har i mange år jobbet for å bekjempe omskjæring gjennom lover, holdningskampanjer og utdanning av helsepersonell. Men de mest effektive endringene skjer ofte når kvinner selv tar initiativ. Lokale kvinneorganisasjoner kjenner samfunnet best og vet hvordan de kan skape endring. I Øst-Afrika har kvinnegrupper for eksempel utviklet alternative overgangsritualer som markerer overgangen til voksenlivet uten omskjæring.

Kriminalisering har også vært viktig. Mange land har egne lover som forbyr inngrepet. Men lover alene er ikke nok. For at de skal ha effekt, må folk vite om dem, og myndighetene må håndheve dem. I noen land finnes det lover, men få blir straffet og praksisen fortsetter i skjul.

Norge har engasjert seg gjennom handlingsplanen La jenter være jenter. Den støtter FN-organisasjoner og lokale aktører som jobber mot skadelige praksiser som omskjæring og barneekteskap. Men begrepet skadelige skikker, som brukes i norsk politikk, har fått kritikk. Det kan gi inntrykk av at praksisen først og fremst handler om “kultur”, og ikke om makt, kontroll og kjønnsbasert vold. Når vi snakker om omskjæring som vold, blir det lettere å vise solidaritet og støtte, uten å gjøre enkelte samfunn til “de andre”.

Religiøse ledere har fått en viktig rolle i arbeidet mot omskjæring. I mange prosjekter blir de inkludert som endringsaktører: personer som kan påvirke samfunnet og bidra til endring. Når imamer eller prester sier at omskjæring ikke er en religiøs plikt, kan det ha stor effekt. Men det er viktig å være kritisk. Religiøse ledere har mye makt, og det er ingen garanti for at de støtter likestilling eller bekjempelse av andre former for kjønnsbasert vold. Derfor må arbeidet mot omskjæring også styrke jenters og kvinners egne stemmer.

Å bekjempe omskjæring handler om å sikre jenters rett til å bestemme over egen kropp. Det handler om helse, frihet og verdighet. Og det handler om solidaritet, også for ungdom i Norge. Ved å lære om temaet, snakke om det og støtte organisasjoner som jobber for endring, kan du være med på å gjøre en forskjell.

Her kan du lese noen tidligere Hvor hender det?-artikler som er skrevet i forbindelse med Operasjon Dagsverk: 

• 2024: Sult i maiskornets vugge
• 2023: Hvor blir det av freden i Colombia?
• 2022: Uganda på godt og vondt
• 2021: Arret etter apartheid
• 2019: Gruvedrift i Kongo
• 2018: Hvorfor er det ikke fred mellom Israel og palestinerne?