• Hva betyr apartheid?
• Hvorfor er forskjellene fortsatt så store 30 år etter apartheid?
• Hvilke sosiale og politiske utfordringer preger Sør-Afrika i dag?
• Hvilke utfordringer og muligheter har den oppvoksende generasjonen?

Operasjon dagsverk (OD), en norsk solidaritetsaksjon, skal i år samle inn penger til å styrke elevorganisering og retten til utdanning i Sør-Afrika. 2026 markerer også at det er 50 år siden Soweto-opprøret, da marginaliserte ungdommer mobiliserte mot apartheid-regimets forsøk på å gjøre Afrikaans til obligatorisk undervisningsspråk.  

I denne artikkelen ser vi nærmere på hva ståa er i Sør-Afrika i dag, og hvordan dagens ungdom fortsetter kampen for like rettigheter innenfor et demokratisk Sør-Afrika.  

Protester og vold

For fem år siden, da OD-kampanjen sist gikk til ungdom i Sør-Afrika, hadde landet akkurat opplevd noen av de verste opptøyene siden apartheid-tiden. Over 300 mennesker ble drept, og infrastruktur verdt millioner av kroner ble ødelagt i Durban og Johannesburg. 

Triggeren for opptøyene var en rettsak (en av flere) mot den tidligere presidenten Jacob Zuma, men bakgrunnen for og årsakene til opptøyene er mer sammensatt: Konflikter og maktkamper i og rundt regjeringspartiet African National Congress (ANC), ulike befolkningsgrupper som ble satt opp mot hverandre, og lojale Zuma-tilhengere som brukte sosiale medier til å oppfordre til opptøyer.  

Våren 2026 ble igjen preget av uroligheter, denne gangen retta mot afrikanske immigranter. Retorikken er ikke helt ulik den vi ser mot migranter i resten av verden, for eksempel at migrantene anklages for å ta arbeid og velferdsgoder fra sørafrikanere. Dette er ikke første gang xenofobia – fremmedfiendtlighet – har ført til protester og vold mot afrikanske migranter. I 2008 ble minst 62 mennesker drept i flere angrep i de store byene.  

Litt forenklet så kan man si at begge disse alvorlige episodene er et resultat av sammensatte sosiale, politiske og økonomiske utfordringer som har bygd seg opp over tid: store sosioøkonomiske forskjeller, rekordhøy arbeidsledighet og dårlig tilgang til grunnleggende velferdstjenester. Befolkningens tillitt til at demokratiet kan levere det de ble lovet, har sunket drastisk og er i dag på et historisk lavmål.  

Protestene i 2026 skjer likevel i et annet politisk klima, der en del politikere til dels støtter og legitimerer anti-immigrasjonsprotestene på en annen måte enn for snart 20 år siden. Sosiale medier har fått en annen rolle enn tidligere, både som arena for mobilisering og som kilde til informasjon og desinformasjon. En del bekymrer seg derfor for om dette vil bli et konfliktspørsmål i oppløpet til lokalvalgene i november 2026, drevet frem av partipolitikere med egne interesser og agendaer.  

Arven fra apartheid

Det er ikke mulig å snakke om forskjeller og utfordringer i dagens Sør-Afrika, heller ikke opptøyene beskrevet over, uten å trekke linjer tilbake til apartheid.  

Apartheid betyr adskillelse og var en politikk som ble ført av Nasjonalistpartiet etter valget i 1948. Da hadde afrikanere blitt diskriminert og undertrykt i århundrer allerede, helt siden Nederland og senere Storbritannia koloniserte landet på midten av 1600-tallet. Apartheid-regimet etablerte et rasistisk samfunnssystem som skulle sikre den hvite befolkningens maktposisjon og overlegenhet.  

Ulike befolkningsgrupper skulle ikke leve sammen, og en rekke rasistiske lover ble innført. Hvite fikk fulle rettigheter, mens andre deler av befolkningen hadde få eller ingen rettigheter avhengig av hvilken «rase» de tilhørte.  

Utover å være billig arbeidskraft for regimet, ble afrikanere ikke ansett som medborgere av det hvite Sør-Afrika. De skulle tilhøre egne opprettede «bantustaner» eller hjemland basert på etnisk tilhørighet. Ideen var at de ulike gruppene kunne utvikle seg utfra sin kultur gjennom det de kalte for separat utvikling.  

Soweto-opprøret som skjedde for 50 år siden symboliserer i dag den folkelige motstanden mot apartheid, og ungdom sin rolle. 16. juni 1976 tok elever i den svarte bydelen Soweto til gatene for å protestere mot innføringen av afrikaans som undervisningsspråk: et språk ansett som de hvite undertrykkerne sitt språk. De ble møtt med store politistyrker og militære, og mange ble drept og skadet i dagene og ukene som fulgte. Opprøret spredte seg likevel til flere andre bydeler og ble, i alle fall symbolsk, starten på slutten for apartheid-regimet.  

Etter apartheid

Da apartheid-regimet måtte vike i 1994, etter mange års motstandskamp nasjonalt og internasjonalt, var det stor optimisme og framtidstro. Alle sørafrikanere ble medborgere i en ny demokratisk stat, som hadde høye ambisjoner for den sosiale og økonomiske utviklingen av landet. Men seieren førte ikke til de revolusjonerende endringene mange hadde håpet på.  

En av forklaringene på hvorfor ulikheten fortsatt er så høy i dag, er at de politiske endringene ikke ble fulgt av tilstrekkelige sosiale og økonomiske endringer. Det ble riktignok innført en rekke velferdsytelser til de fattigste. Millioner av hus er blitt bygd, og langt flere har tilgang til rent vann og elektrisitet enn før. Men tross disse fremgangene, klarte man ikke utfordre de underliggende forskjellene.  

Steven Friedman, en sørafrikansk statsviter, skriver at et feilslått prinsipp fra overgangsperioden til demokrati var at man i stedet for å reformere det politiske og økonomiske systemet, inkluderte de tidligere ekskluderte befolkningsgruppene inn i det eksisterende. Dette tjente noen grupper godt, ikke minst den politiske eliten, men fortsatt ble store deler av befolkningen ekskludert fra arbeidsliv, tilgang til helsetjenester og utdanningsmuligheter.  

«Born-free» – generasjonen

De som er unge i Sør-Afrika i dag, er født etter at landet ble et demokrati i 1994. De vokser opp i et land som har gjennomgått store endringer til det bedre, men der arven fra apartheid fortsatt er tydelig.  

Sør-Afrika er et av landene i verden med størst forskjeller mellom folk. Klasseforskjeller følger hovedsakelig de gamle raseskillene fra apartheid, selv om bildet er mer sammensatt.  

Under apartheid ble det bygd egne bydeler for de ulike befolkningsgruppene i utkanten av byene, og denne geografien preger fortsatt byer som Cape Town, Durban og Johannesburg. Her vokser barn og unge opp med mye usikkerhet i fattige områder preget av høy kriminalitet og der gjenger styrer mye av hverdagen.  

De har et dårligere skole- og velferdstilbud enn rikere bydeler. En stor andel ungdom avslutter aldri skolegangen sin, noe som gjør det vanskelig å få jobb i den formelle økonomien, altså den som skattlegges og kontrolleres av myndighetene.  

På landsbygda er forholdene enda dårligere, og mange skoler mangler grunnleggende infrastruktur som elektrisitet, vann og toaletter. Dette har vært en kampsak for lokale utdanningsorganisasjoner i en årrekke.   

Flere unge får mulighet til å studere, men høye kostnader og begrenset studiefinansiering gjør det vanskelig for de fra fattige familier å gå på universiteter og høgskoler.

Arbeidsledigheten blant unge sørafrikanere er rekordhøy. I aldersgruppen 15-24 år er den over 60 prosent. Ifølge det sørafrikanske statistikkbyrået står nesten 38 prosent av ungdom mellom 15 og 24 år utenfor både utdanning og jobb.  

Demokratisk politikk i endring

Opptøyene i 2021 og 2026, som vi nevnte innledningsvis, må ses i lys av de siste årenes politiske turbulens i regjeringspartiet ANC, og store endringer i det partipolitiske landskapet. Den politiske situasjonen har i mange år vært preget av maktkamper i regjeringspartiet ANC. Jacob Zuma vant den interne kampen mot daværende president Thabo Mbeki i 2007, takket være støtte fra fagbevegelse, ungdomspartiet og andre krefter som håpet at han ville realisere en mer radikal politikk til det beste for den fattige delen av befolkningen.  

I stedet misbrukte president Zuma sin posisjon til å styrke sin egen personlige makt og økonomi, blant annet gjennom å plassere sine egne folk i viktige stillinger. Dette gjorde det vanskelig for statlige institusjoner å gjøre jobben sin. I stedet klarte Zuma-lojale politikere og byråkrater å tappe statlige ressurser til egen vinning.  

Les også: Korrupsjon: Den store syndebukken? 

Zuma ble avsatt i 2018, og etterfulgt av Cyril Ramaphosa som nå er leder av ANC og president i Sør-Afrika. Han igangsatte en rekke prosesser for å rydde opp i korrupsjon, og startet arbeidet med å gjenreise statlige institusjoner som ble svekket under Zuma. Men mange spør seg om disse forsøkene på å rydde opp i egne rekker er nok til å gjenskape tilliten til politikere, og til staten. Foreløpig ser det ut til å gå i oppoverbakke, og i november 2026 er det igjen lokalvalg i landet. 

En av de viktigste endringene de siste 10 årene er at ANC, den gamle frigjøringsbevegelsen, ikke lenger har et stort politisk flertall bak seg. I tillegg er en rekke nye partier har blitt etablert. De nyeste partiene deler noen fellestrekk selv om de er politisk uenige: de er ofte bygd opp rundt en sentral person, og fremmer til dels populistiske agendaer og, som vi har sett i 2026, en nasjonalistisk agenda der migranter blir skyteskive.  

En demokratisk tillitskrise

Tilliten til politikerne er historisk lav. Som ved lokalvalgene i 2021, så er det en stor bekymring at mange ser ut til å ikke bruke stemmeretten sin. Den lave valgdeltakelsen blant unge vekker særlig bekymring. 13 millioner sørafrikanere (av ca. 40 millioner stemmeberettigede) har ikke registrert seg som stemmegivere, noe man må gjøre for å stemme på valgdagen. 60 prosent av disse er under 29 år.  

I årene etter 1994 var det mye fokus på lokal utvikling, der lokale myndigheter og sivilsamfunnet sammen skulle skape en bedre hverdag for folk. Deltagelse et viktig prinsipp for å utvikle demokratiet. Målet var at innbyggerne skulle være medborgere og aktive deltagere i beslutningsprosessene som angikk dem, også mellom de demokratiske valgene.  

I stedet ser vi at mekanismene som skulle sikre demokratiske prosesser mellom valgene og bidra til å holde lokalpolitikere ansvarlige, har forvitret. Lokale myndigheter står mange steder på randen av kollaps, og klarer ikke lenger å levere og opprettholde velferdstjenester til befolkningen. 

Det at ungdom ikke stemmer ved valg, betyr ikke at de ikke er opptatt av politikk. Det reflekterer heller den svake tillitten til politikere og partier, og liten tro på at det formelle demokratiet kan utgjøre en forskjell i hverdagen deres. De vil ha jobb, utdanning og velferd, noe de ser ikke realiseres.  

Ungdom er likevel ikke apatiske, men de bedriver politikk med andre midler. De diskuterer politiske spørsmål, organiserer seg ved utdanningsinstitusjoner og er aktive i egne lokalsamfunn. Equal Education, som er OD sin lokale partner i årets kampanje, er et godt eksempel. Organisasjonen mobiliserer tusenvis av elever, deres foresatt og lærere for å kjempe om retten til utdanning. Ungdom er også viktige aktører i klimakampen og mange lokale miljøkamper. Disse nasjonale og lokale bevegelsene driver viktig demokrati- og menneskerettighetsopplæring blant unge sørafrikanere.  

Hva nå?

Til tross for mye sosial og politisk uro og store klasseforskjeller, så er det viktig å huske på at Sør-Afrika er et bedre sted enn det var for 30 år siden. Det er mye som har gått galt, men landet har ressurser og kapasitet, et sammensatt og fungerende medielandskap, og et stort folkelig engasjement.  

Det er et aktivt sivilsamfunn som utfordrer den politiske eliten og gjør en uvurderlig innsats i lokalsamfunn landet over. Det er nå avgjørende at politikere både nasjonalt og lokalt gjenvinner tilliten i befolkningen. Det gjøres ved å styrke båndene mellom folk og politikk. Å støtte ungdom i å lære seg å jobbe sammen for å påvirke politikk og endre framtida, slik OD gjør, er en nyttig måte å starte på.