2009: Tyskland markerer, feirer og velger

Publisert: 25. Oct 2009

2009 er året for politiske valg og runde jubileer i Tyskland. Europas mest folkerike stat har gjennomført presidentvalg, europavalg, forbundsdags- og kanslervalg. Parallelt har tyskere i det ganske land markert «gode og onde dager» i sin kollektive historie. Og midt oppi det hele forsøker man å finne veien ut av den største finanskrisen verden har opplevd siden mellomkrigstiden. Den gangen endte krisen med Hitlers maktovertaking i 1933. I to artikler ser vi først på hva i den nære historien tyskerne markerer og feirer i år. Dernest går vi i den andre artikkelen inn på årets valg – aktører og tendenser samt internasjonale utslag.

  • Hvilke jubileer feires i Tyskland i år?
  • Hva skjedde egentlig den 9. november 1989?
  • Hvorfor falt Berlinmuren?
  • Hvordan har samlingsprosessen gått

2: Jubileer og minnemarkeringer i 2009

Den 1. september var det 70 år siden Hitler-Tyskland angrep Polen. Landets betingelsesløse kapitulasjon i 1945 rammet ikke bare nazistene, men dro med seg det historiske Tyskland av «Dichter und Dänker» i fallet, og påførte alle tyskere – også de som ennå ikke var født – en kollektiv skam og skyldfølelse. Andre verdenskrig og holocaust ligger som et aldri hvilende premiss i tysk nåtid og framtid.

Dertil kommer at også den andre totalitære ideologien som hjemsøkte Europa i det 20. århundre, kommunismen, slo rot i Tyskland. For dem som havnet på «gal side» av den grensen Winston Churchill i 1946 ga navnet Jernteppet, ble byrden dobbelt så tung å bære. Arven fra DDR speiles fortsatt i det tyskerne kaller «Die Mauer im Kopf» – «muren i hodet» (se side 5). Dramatikken i den nære tyske historien gjør at landets politikere alltid vil måtte forholde seg til historien når de fatter beslutninger for tysk framtid i dagens Europa. Derfor er både årets 70-årsmarkering og 60- og 20-årsjubileene viktige begivenheter.

På den ene siden står året 1949 for den formelle splittelsen av Tyskland i to stater – Forbundsrepublikken Tyskland (BRD) og Den tyske demokratiske republikk (DDR). 40 år seinere innledet året 1989 gjenforening og formell samling.

I 1949 etableres forbundsrepublikken Tyskland formelt den 23. mai. Denne skulle bli et parlamentarisk demokrati, med markedsøkonomi, tett bundet til USA og vevd inn i vestlige samarbeidsorganisasjoner som Nato (1955) og EF/EU (1957). Den 7. oktober 1949 fulgte opprettelsen av den totalitære kommuniststaten som paradoksalt nok fikk navnet «Den tyske demokratiske republikk». Dette ble en ettpartistat, med planøkonomi, tett bundet til Sovjetunionen og vevd inn i østlige samarbeidsorganisasjoner som Warszawapakten (1955) og Comecon (1956).

Mens DDR «… gikk ut av tiden» som 41-åring, ble Forbundsrepublikken i 1990 utvidet med 16 millioner østtyskere og 108 000 km2 nytt territorium inndelt i fem nye delstater. Et signal om utfasingen av DDR-staten kom allerede da Sovjetunionens siste leder Mikhail Gorbatsjov uttalte: «… hvis dere virkelig vil ha demokrati, så ta det, og dere får det!» Frarøvet støtten fra sitt sovjetiske opp-hav, var DDRs dager talte.

Tyskland fra besatt og fire soner i 1945 til samlet stat i 1991.

Den 9. november er det 20-årsjubileum for Berlinmurens fall. I løpet av høsten 1989 bredte et opprør mot de kommunistiske regimene seg som en steppebrann over Øst- og Sentral-Europa. I land etter land falt de gamle regimene inntil Sovjetunionen selv ramlet sammen 1. juledag 1991. Denne begivenheten avviklet etterkrigsperiodens internasjonale bipolare orden for godt. Den fjernet sovjetkommunismen som et reelt eksisterende samfunnssystem, og for enkeltmennesker i store deler av Europa ble tilværelsen snudd på hodet. Politiske fanger slapp ut av fengslene, andre fikk reisefrihet, stemmerett og borgerrettigheter de tidligere var frarøvet.

Det nye Tyskland som formelt så dagens lys 3. oktober 1990, var ingen ny statsdannelse, men juridisk sett en videreføring av den forbundsrepublikken som feiret sin 60-årsdag 23. mai i år. Samme dag ble Tysklands sittende president Horst Köhler (CDU – Den kristeligdemokratiske union) gjenvalgt for fire nye år.  Allerede i mai kunne man ane en borgerlig vind i tysk politikk. Og når CDUs østtyske prestedatter Angela Merkel ble gjenvalgt som kansler i Tyskland 20 år etter Murens fall, er det som en historiens ironi. Merkel var selv deltaker i en av de mange borgerrettsgruppene som poppet opp i DDR høsten 1989 og bidro aktivt til kommunistregimets og Murens fall.

3: Veien mot regimefall i øst

Etter at Mikhail Gorbatsjov kom til makten som parti- og statsleder i Sovjetunionen (1985), ble det mer og mer klart at her sto man overfor en leder som forsto at sovjetkommunismen måtte reformeres og relasjonene til Vesten bedres. Den såkalte «andre kalde krigen» mellom øst og vest fra slutten av 1970-tallet – med Sovjetunionens invasjon i Afghanistan (1979), Solidaritets opprør og unntakstilstand i Polen (1980–81) og de nye omdreininger i opprustningsspiralen mellom supermaktene som fulgte valget av Ronald Reagan som USAs president (1980) – la store økonomiske byrder på Moskvas skuldre.

 I tillegg rammet oljeprisfallet i 1986 råvareleverandøren Sovjet-unionen hardt. For kommunistblokkens nye leder ble støtten til de aldrende og reformuvillige kommunistlederne i Øst- og Sentral-Europa etter hvert både en økonomisk og politisk belastning.

Mange, både i Sovjetunionen, Øst-Europa og i verden ellers, knyttet sterke håp og store forventninger til Gorbatsjov. Med nøkkelordene glasnost og perestrojka gikk han i spissen for omfattende reformer. Med glasnost – større meningsfrihet, større åpenhet og mer liberal holdning overfor annerledes tenkende – og perestrojka – ombygging av det økonomiske systemet og innføring av markedsøkonomiske elementer – ønsket Gorbatsjov å gjøre sovjetstyret bedre i stand til å møte folks behov og ønsker.

Gorbatsjov tok til orde for nedrustning mellom blokkene og en gjenoppliving av en gammel idé om et felleseuropeisk sikkerhetssystem under betegnelsen Det felleseuropeiske hus. Dette fikk selv en hauk som Storbritannias statsminister Margaret Thatcher til å utbryte at «… den mannen kan jeg gjøre business med!» Da Moskva til slutt kvittet seg med (formelt fra juli 1989) den gamle «Bresjnev-doktrinen» – der Sovjetunionen hadde påberopt seg retten til å intervenere militært der sosialismen var truet – var det fritt fram for nye relasjoner mellom kommuniststatene.

Det var ikke lenger slik at storebror i øst ville komme vaklende kommunistiske styresmakter til unnsetning med våpenmakt. Folket i de kommunistiske broderlandene og reformvillige ledere skulle nå selv få bestemme samfunnsretningen uten frykt for at storebrors larveføtter ville knuse deres framtidsplaner, slik de hadde gjort i Øst-Berlin i 1953, i Ungarn i 1956 og i Tsjekkoslovakia i 1968. Og på topplan syntes personkjemien mellom Gorbatsjov og presidenten i USA (først Reagan, dernest Bush sr.) samt den vesttyske kansleren Helmut Kohl å være meget god.

De politiske endringene i Moskva åpnet for begivenheter og prosesser som skulle sveipe over hele Øst-Europa i løpet av 1989. Bare i Romania brøt det ut væpnet opprør og statssjef Nicolae Ceausescu og kona Elena ble henrettet. Ellers falt kommunistregimene uten store tap av menneskeliv.

Brandenburger Tor i Berlin er et viktig tysk nasjonalsymbol

4: To massefenomener i DDR

I DDR oppsto to parallelle fenomener sensommeren og høsten 1989 som begge fikk sitt absolutte høydepunkt med Berlinmurens fall 9. november og bidro til kommuniststyrets sammenbrudd:

1. Masseflukt av DDR-borgere til Vesten som ble muliggjort av ungarernes hull i Jernteppet (mai 1989). Ungarn var et yndet feriemål for østtyskere som måtte ha visum for å besøke de fleste andre land også innad i østblokken. Etter at ungarerne i september legaliserte fri utreise for alle DDR-borgere over ungarske grenser, kunne man se østtyske «badeturister» i fri flyt vestover.

«Republikkflukt» – DDR-myndighetenes alvorlige anklage mot dem som tidligere hadde flyktet fra DDR – var nå blitt fullt mulig for mange. Landet lakk som en sil, og oppløsnings-tendensene ble stadig tydeligere. Samtidig tok mange østtyskere seg inn i vesttyske ambassader (i Praha og Budapest). Herfra ble de gitt fritt leide til Vest-Tyskland. Verden så forbauset på mens tusenvis av østtyskere ble transportert i transittog fra østeuropeiske hovedsteder gjennom østtysk territorium til Forbundsrepublikken. Demningen var i ferd med å briste.

Trabiøsttyskere på masseflukt vestover i 1989.

2. En bølge av tiltakende massedemonstrasjoner mot regimet som spredte seg fra Leipzig til en rekke andre tyske byer. Innledningsvis krevde demonstrantene at Erich Honecker skulle gå av og et mer demokratisk politisk system. Og de gjorde det under paroler som «Wir sind das Volk» (vi er folket) og «Wir bleiben hier» (vi blir her). Disse politiske kravene endret i løpet av korte uker inn-hold til nasjonale krav under parolene «Wir sind ein Volk» (vi er ett folk) og «Deutschland einig Vaterland» (Tyskland ett fedreland).

Regimets forsøk på å komme folket i møte med å la Egon Krenz erstatte Erich Honecker som parti- og statsleder, kom for seint og bar intet bud om politiske reformer. Krenz hadde lenge vært påtenkt som kronprins i DDR. Og demonstrantenes mål var ikke lenger reformer og demokratisering av DDR, men en gjenforening av Øst- og Vest-Tyskland.

De politiske endringene åpnet for begivenheter og prosesser som etter hvert ikke lenger lot seg styre. Tidligere på 1980-tallet hadde freds-, miljø-, kirke-, borgerretts- og kvinnegrupper i DDR startet forsiktig en opposisjon; disse fikk nå et skyv framover. DDR-regimet begynte å lempe på inn- og utreisereglene, men for seint. Midt oppi alt samlet DDR-myndighetene seg til en siste kraftanstrengelse da de i oktober 1989 feiret DDR-statens 40 år som egen stat.

Bare dager etter overtok Egon Krenz etter Erich Honecker som parti- og statsleder – noen kaller skiftet et kupp. Han proklamerte straks «die Wende» overfor befolkningen – de styrende skulle fra nå av forholde seg ganske annerledes lyttende til folks behov, ble det sagt. Men til ingen nytte; de styrende hadde minimal legitimitet i befolkningen.

5: Demningen brast

Den 9. november 1989 brast demningen. Politbyråmedlemmet Schabowski forsnakket seg – etter alt å dømme som følge av rådvillhet i statsledelsen – da han på en pressekonferanse direktesendt på tv skulle svare på spørsmål om utreiserettigheter. Teksten på en medbrakt seddel tolket han – etter å ha blitt gått kraftig på klingen – som at utreise skulle gjelde uten betingelser – og med øyeblikkelig virkning. Klokka var 18.53.

Vantro og opprømte mennesker strømmet raskt til grensepasseringer i Berlin. Uten klare ordrer lot grensevaktene dem passere fritt gjennom Muren og over til vest. Og enda viktigere: De 450 000 sovjetiske soldatene som da var utstasjonert i DDR, holdt seg i ro i sine kaserner.

Leonid Bresjnev og Erich Honecker

6: Ikke opp til tyskere alene

Folkets høst i DDR ble raskt verdenspolitikk. Det delte Tyskland var seierherrenes løsning på det århundregamle «tyske problem» – spørsmålet om hvordan et samlet, stort Tyskland i Europas midte skal forenes med en fredelig europeisk orden. Det var samtidig selve kjernen i etterkrigsperiodens bipolare, internasjonale system, hvor to konkurrerende samfunnssystemer sto overfor hverandre.

En samling av de to tyske statene kunne ikke overlates tyskerne alene, men måtte involvere de fire seiersmaktene fra andre verdenskrig – Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike – som fortsatt besatt den formelle øverste myndighet i Berlin og «Tyskland som helhet». Dyktige og kompromissvillige politikere fant i perioden etter Murens fall fram til en løsning som alle involverte parter kunne godta.

Günther Schabowski på pressekonferansen 9. november 1989

Innen rammen av såkalte «2+4-forhandlinger» ble de to tyske statene overlatt ansvaret med å finne en løsning på om – og i tilfelle hvordan – de skulle slå sammen to fundamentalt ulike politiske, økonomiske og administrative systemer til én stat. I DDR fulgte nå et indre oppgjør med det hemmelige politiet Stasi vinteren 1990, de første og siste frie valg i DDR våren 1990 og oppgivelsen av DDRs egen valuta (Ostmark) 1. Juli 1990. Det hele toppet seg med oppløsningen av staten DDR og en tilslutning til forbundsrepublikken Tyskland den 3. oktober 1990.

Utenrikspolitiske sider ved den tyske enhet – det samlede Tysklands internasjonale forpliktelser, herunder Nato-og EU-medlemskap, framtidige statsgrenser og militære kapasiteter – ble forhandlet fram sammen med de fire seiersmaktene fra andre verdenskrig. 1. oktober 1990 sa disse fra seg sine firemaktsrettigheter over «Berlin og Tyskland som helhet», og for første gang siden Tysklands ubetingede kapitulasjon 8.mai 1945 var landet igjen en fullt ut suveren stat. Den 3. oktober 1990 feiret Tyskland sin formelle enhet – og det har siden markert Tysklands nasjonaldag.

7: Status 20 år etter

20 år etter Berlinmurens fall er den knapt synlig i bybildet i Berlin. Unntaket er det kilometerlange utendørsmuseet Eastside Gallery. Likevel gjenfinnes en usynlig skillelinje mellom øst og vest så vel i Berlin som i hele landet – muren i hodene: det som sitter igjen i folks sinn etter 40 års atskilt liv som ikke bare består av mer eller mindre velbegrunnete fordommer og forutinntatthet overfor «de andre», men også av en svært ulik erfaringsbakgrunn og reell økonomisk ulikhet. Ulike forventninger til framtiden avspeiles selv i dag av at det fortsatt flytter mange flere fra øst til vest i Tyskland, enn omvendt.

Tyskere feirer det magiske året 1989.

Med Murens fall fulgte som i de fleste revolusjoners kjølvann frihet, men ikke automatisk likhet eller brorskap! For enkelte østtyskere har selv friheten vært vanskelig å bære. For med frihet følger ansvar for eget liv. I DDR var barndom, ungdom, voksenliv og alderdom organisert av kommunistpartiets ulike organisasjoner. Og såfremt du ikke bedrev illegal politisk virksomhet, men skjøttet ditt arbeid og holdt deg utenfor politikken, kunne du trekke deg tilbake til din «private nisje» og leve relativt greit. Leve-standarden var lav sammenliknet med livet i Vesten, men høy sammenliknet med andre land i øst. Den arbeidsintensive østtyske industrien sikret arbeid til alle. Staten sikret blant annet gratis barnehageplass for alle, ikke minst fordi barna måtte oppdras i Partiets rette tro og foreldrene delta i arbeidslivet.

Selv om noen meningsmålinger viser at denne usynlige Muren trer svakere fram hos nye genera-sjoner, preger den familiers historie, selvforståelse og økonomiske kår. Og barn født av vest- eller østtyske foreldre vil fortsatt ha ulike utgangsposisjoner i mange år framover. I Vest-Tyskland overfører etterkrigsgenerasjonen fra 1950-tallets Wirtschaftswunder (økonomiske under) oppsparte midler, eiendommer og formuer til barn og barnebarn. Dette er de færreste forunt i det gamle DDR, hvor privat eiendomsrett og formuer var ikke-eksisterende. Selv partitoppene hadde sine formuer knyttet til embetets privilegier.

Det store flertallet i øst ønsker seg ikke tilbake til DDR selv om en viss (n-) ostalgi dukker opp fra tid til annen. Imidlertid føler mange at den fellestyske staten kunne ha fart litt mer varsomt med «arven fra DDR». I dag er det få spor fra DDR i det fellestyske politiske systemet utover partiet Die Linke.