Om du hadde "vært i" de forskjellige bildene: Hvilke tanker og følelser hadde du hatt da?

Israel i Gaza:

Publisert: 25. Jan 2009

27. desember 2008 angrep den israelske hæren Gazastripen. 90 krigsfly slapp over 100 tonn eksplosiver over rundt 100 forskjellige mål. I løpet av få minutter ble 225 mennesker drept og over 700 skadd. Israel ønsket å gjøre det umulig for den palestinske motstandsbevegelsen Hamas å skyte raketter inn i
Israel. Både rakettlagrene og de som skjøt, skulle elimineres. Etter 22 dagers krigføring erklærte Israel angrepet for avsluttet og besluttet en ensidig våpenhvile.

  • Hva kjennetegner Gazastripen?
  • Hvilken organisasjon er Hamas og hvorfor styrer den Gaza?
  • Hva var bakgrunnen for det israelske angrepet mot Gaza?
  • Ble det i løpet av krigen begått krigsforbrytelser?

2: Proporsjonalt?

1.5 millioner mennesker bor på Gazastripen som med sine 360 km2 er mindre enn Oslo kommune i utstrekning. Området er et av verdens tettest befolkede områder, og den israelske bombingen førte til store skader. Over 1300 palestinere ble drept, 412 av disse var barn. 5300 palestinere ble såret – over 1800 av dem barn.

Israel mistet 13 innbyggere i løpet av militæraksjonen, hvorav 10 soldater i Gaza. I løpet av få dager ble offentlige bygninger i Gaza systematisk bombet, inkludert parlamentsbygningen, presidentboligen, departementene, tv-bygningen, skoler, moskeer, sykehus, politistasjoner og fengsel. I løpet av det militære angrepet ble over 4000 boliger ødelagt og titusen ble hjemløse. Etter krigen sitter en tredel av befolkningen uten vann, 80 % uten strøm.

Ødeleggelsen fra Hamas sine raketter sto åpenbart ikke i forhold til gjengjeldelsen. Fra flere hold er det krevd etterforskning av om israelske ledere under militæraksjonen hadde gjort seg skyldig i krigsforbrytelser.

Satellittbilde av Gaza og deler av Israel

3: Gazas historie

Sommeren 1948 økte befolkningen i Gaza fra 60 000 til 300 000 mennesker. Økningen skyldtes at palestinske sivile flyktet fra krigen mellom Israel og landets arabiske nabostater. Palestinerne flyktet for å unngå krigshandlingene, men også fordi Israel ønsket en landkorridor i sør uten palestinere, ifølge den israelske historikeren Benny Morris.

Palestinske flyktninger ble derfor drevet sørover, til de kom til Gaza som var kontrollert av egyptiske tropper. Etter våpenhvilen mellom Israel og nabostatene i 1949 forble grensene mellom Israel og nabolandene stengt for de palestinske flyktningene, og de har derfor vært i et tvungent eksil siden flukten i 1948.

Egypt kontrollerte Gaza i 18 år. Men i 1967 gikk Israel til militær aksjon og okkuperte både Gaza og Vestbredden. Dermed kom hele det området som FN i delingsplanen fra 1947 hadde tildelt jøder og palestinere, under israelsk kontroll. Israels mål med okkupasjonen var ikke nødvendigvis å sikre Israel mer land. Det var like mye å forhindre væpnet palestinsk motstandskamp.

Men etter som okkupasjonen dro ut i tid, begynte jødiske bosettere – i strid med folkeretten – å bygge egne kolonier på okkupert område, både i Gaza og på Vestbredden.

Først i 1994 fikk palestinerne delvis autonomi i de okkuperte områdene. Bakgrunnen var forhandlingene kjent som Oslo-prosessen hvor Israel anerkjente PLO og PLO anerkjente Israel. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO var i utgangspunktet en fellesorganisasjon for de palestinske motstandsgruppene som ble etablert utenfor historisk Palestina på 1960-tallet, men i praksis er det ett parti, Fatah, som dominerer PLO.

Derfor omtales senere i denne artikkelen PLO og Fatah som ett; Fatah/PLO. Som vi skal se var det et problem på palestinsk side at palestinske islamske motstandsgrupper ikke var med i PLO. De islamske gruppene mente at PLO ikke hadde myndighet til å inngå avtaler med Israel på deres vegne.

I 2005 trakk Israel seg ut av Gaza og evakuerte de jødiske bosetningene der. Året etter ble det avholdt palestinske valg. I dette valget vant den islamske motstandsbevegelsen Hamas over Fatah (se kart). Seieren medførte en krise i den israelsk-palestinske konflikten fordi Hamas, i motsetning til Fatah, ikke anerkjente Israel som jødisk stat.

Israel ser på Hamas som terrorister, og angrepet mot Gaza 27. desember 2008 hadde til hensikt å svekke, om ikke tilintetgjøre Hamas. Men Hamas er mer enn en militær motstandsbevegelse. Hamas er like mye en sosial og politisk massebevegelse, noe som henger sammen med bevegelsens historie i Gaza.

4: Hamas som sosial islamisme

Det var den israelske okkupasjonen av Vestbredden og Gaza i 1967 som skapte grunnlaget for det som skulle bli Hamas. Hamas’ styrke i Gaza henger nøye sammen med mangelen på utbygging av nasjonale palestinske institusjoner etter okkupasjonen. Israel lyktes etter okkupasjonen langt på vei å drive den palestinske motstandsbevegelsen Fatah/PLO ut av de okkuperte områdene.

Samtidig ble palestinske nasjonale symboler undertrykt, og alle forsøk på palestinsk nasjonsbygging forbudt. Palestinerne fikk heller ikke tilgang til israelske velferdstilbud. I tomrommet mellom manglende israelske velferdstilbud og manglende utvikling av palestinske nasjonale institusjoner blomstret ikke-statlige organisasjoner, ofte kalt NGO-er (non-governmental organisations).

Israel så positivt på utviklingen av islamske velferdsorganisasjoner siden dette kunne erstatte det ansvaret okkupantmakten hadde for den sivile palestinske sektoren, samtidig som islamistene jo ikke var Fatah/PLO.

Slik ble den sosiale islamismen skapt i Palestina. Den store muslimske bevegelsen Det muslimske brorskapet ble etablert i Gaza i 1967, og utviklet det som ble kalt al-mujamma, muslimske sentre med ulike velferdstilbud. Med utgangspunkt i forskjellige moskeer ble barnehager og hjem for foreldreløse barn opprettet, helseklinikker bygd med tilbud om gratis legehjelp og billig medisin, og sport og speideraktiviteter for ungdom tilbudt den okkuperte befolkningen.

Brorskapet prioriterte utdanning og oppdragelse, dvs. å «styrke muslimenes karakter og moral». I 20 år så de på frigjøringen av Palestina som en oppgave som var for stor for dem. Men i 1987 endret dette seg da det første store palestinske opprøret, intifadaen, brøt løs (den andre intifadaen kom i 2000).

Gaza by: Massedemonstrasjon i november 2007 mot amerikanskledete forhandlinger

5: Årsaker til Hamas’ sterke stilling i Gaza

Det muslimske brorskapet ble til Hamas i de palestinske områdene i desember 1987. Med et folkeopprør på gang, intifadaen, kunne ikke de mange muslimbrødrene lenger stå på sidelinjen og bare se på palestinsk motstandskamp. Men de følte seg ikke hjemme i Fatah/PLOs sekulære forankring, og slik ble Hamas dannet. I Hamas smeltet brorskapets sosiale islamisme og palestinsk nasjonal motstandskamp sammen.

Hamas fikk stor oppslutning særlig i flyktningleirene i Gaza. To tredeler av befolkningen i Gaza er flyktninger og en halv million mennesker bor i flyktningleirer. 60 år etter at det palestinske flyktningproblemet ble skapt, virket flyktningenes mål om tilbakevending eller kompensasjon fjernere enn noensinne.

Samtidig heter det i FNs menneskerettserklæring at «enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land» (artikkel 13), og at «ingen må vilkårlig fratas sin eiendom» (artikkel 17). FN-resolusjon 194 ga videre flyktningene rett til å vende tilbake eller motta kompensasjon.

Oslo-prosessens underliggende prinsipp var derimot «land for fred» – opprettelse av en palestinsk stat på Vestbredden og i Gaza. Da Fatah/PLO anerkjente Israel, ble dette tolket som en anerkjennelse av Israel som en jødisk stat, og dermed en fraskrivelse av flyktningenes rett til tilbakevending.

Men Hamas anerkjente ikke Israel, og heller ikke Oslo-prosessen. Hamas’ ledere i Gaza – de fleste vokste selv opp i flyktningleirer – refererte gjerne til FN-resolusjon 194 i sin kritikk av Oslo-avtalen. Den omfattende støtten fra de mange flyktningene i Gaza er en viktig faktor for å forstå hvorfor Hamas seiret over Fatah/PLO i det palestinske parlamentsvalget i 2006.

Gaza - administrative soner med innbyggertall

6: Bakgrunnen for krigen mot Gaza

Etter valgseieren i 2006 kontrollerte Hamas det palestinske parlamentet. Den palestinske presidenten, Mahmoud Abbas fra Fatah-partiet, ble valgt i 2005 og uten motkandidat fra Hamas, etter Yassir Arafats død i 2004. Toneangivende representanter fra det internasjonale samfunnet hadde under Arafats presidenttid krevd at makten i det palestinske området skulle ligge hos parlamentet og ikke hos presidenten. Kravet var begrunnet i at dette var den mest demokratiske måten å styre på, men det var også en måte å underminere Yassir Arafats makt på.

Palestinerne endret sine lover og etterkom de internasjonale kravene. Særlig hadde det vært viktig at innenriksdepartementet, som var ansvarlig for politistyrkene og områdets sikkerhet, skulle kontrolleres av en statsminister som var godkjent av parlamentet – og ikke av president Arafat.

Men etter Hamas’ valgseier nektet Fatah/PLO og president Abbas å gi fra seg makten over innenriksministeriet til Hamas. Dermed oppsto en uholdbar maktsituasjon. Israel, USA og det internasjonale samfunn støttet nå Fatah/PLO i denne striden og brøt således med sine tidligere prinsipper om hvordan maktfordelingen skulle være i det palestinske området.

Etter Hamas’ valgseier innførte Israel en økonomisk boikott av Gaza, som de fikk internasjonal støtte for. Begrunnelsen var at det i Hamas sitt program (charter) fra 1987 sto at de hadde som mål å «ugyldiggjøre» Israel. Det ble krevd at Hamas endret sitt charter for at boikotten av Hamas og Gaza skulle oppheves. Men for mange smakte den internasjonale boikotten av dobbeltmoral, især sett i lys av erklærte målsetninger om demokratisering av Midtøsten. Gjaldt ikke demokratiet hvis folket valgte andre representanter enn støttespillere for Vesten?

Motsetningene mellom Fatah/PLO toppet seg sommeren 2007. Etter en periode med økt kaos og framvekst av en skog av ulike militser – halvmilitære grupper – som gjorde livet vanskelig for sivilbefolkningen, blant annet med kidnappinger også av vestlige gisler, erobret Hamas kontrollen over Gaza i juni 2007 i en væpnet aksjon. Fatah/PLO ble fordrevet til Vestbredden.

Etter maktovertakelsen lyktes Hamas å bringe etterlengtet ro og sikkerhet til gatene i Gaza. Problemet for Hamas var at Israel nå hadde Fatah/PLO på lag i å gjennomføre en streng økonomisk blokade av området. Offentlig ansatte i Gaza fikk ikke lønn, og vareinnførsel utenfra ble begrenset til et minimum. Varer, men også rakettvåpen, ble imidlertid smuglet inn gjennom tunneler på grensen til Egypt.

Raketter ble skutt mot Israel. For Hamas symboliserte rakettutskytingene deres vedvarende evne til motstandskamp, men ettersom rakettene fikk lengre og lengre rekkevidde, økte bekymringen i Israel. Flere tusen raketter ble skutt mot Israel, og fra 2002 og fram til Israels militære angrep i 2008 ble 15 israelere drept av slike raketter skutt fra Gaza.

Sommeren 2008 ble det inngått et halvt års våpenhvile mellom Hamas og Israel. Ved utløpet av våpenhvileperioden erklærte Hamas at de ikke ønsket å forlenge våpenhvilen så lenge den økonomiske blokaden ikke ble opphevet. På den andre siden kunngjorde israelerne at de ville aksjonere mot Hamas dersom de ble angrepet med raketter. Det ble de, men først etter at Israel – før utløpet av våpenhvilen – hadde drept seks Hamas-medlemmer i november.Men få hadde forutsett det voldsomme omfanget av det israelske angrepet.

7: Krigsforbrytelser?

I løpet av militæraksjonens første tre uker ble fire FN-skoler for palestinske flyktninger, hvor sivile hadde søkt tilflukt, rammet. Den 6. januar ble 40 sivile palestinere drept i et slikt angrep på en skole. Den 17. januar ble to barn drept i et angrep mot en annen skole hvor det angivelig ble brukt fosforgranater, forbudt etter internasjonal lov.

Angrep på FN-skole i Beit Lahiya, Gaza. Hvorfor ble denne skolen bombet? Hva sier folkeretten?

Den femte januar ble ifølge Røde Kors sivile palestinere av israelske soldater beordret inn i en bygning i Zeitoun-området i utkanten av Gaza by. Neste dag ble bygningen bombet, og 30 sivile drept. Røde Kors kritiserte angrepet og at organisasjonen måtte vente i fire dager før den fikk tillatelse fra israelske soldater til å evakuere skadde fra bygningen.

Krigshandlinger som fører til tap av sivile liv, er ikke nødvendigvis krigsforbrytelser. For at drap av sivile i krig skal defineres som krigsforbrytelser, må drapene ha vært krigshandlingens hensikt. Fra israelsk side ble det sagt at hæren angrep Hamas, og at når Hamas-styrker opererte i nærheten av FN-bygninger og andre sivile bygninger, måtte de angripes der. Videre hevdet israelerne at de måtte beskytte egne soldater, noe som økte risikoen for sivile tap når våpen og raketter var plassert i moskeer og bygninger for sivile.

Spørsmålet var imidlertid om Israels definisjon av hva som var militære mål, var i samsvar med internasjonal lov. Legitimerte en Hamas-soldat i utkanten av en skole der flyktninger hadde søkt tilflukt, at hele tilfluktsstedet – med kvinner og barn – ble bombet? Var det legitimt å definere all sivil infrastruktur knyttet til Hamas som militære mål?

Både Røde Kors og FNs generalsekretær Ban Ki-moon har etterlyst en internasjonal gransking hvor uavhengige juridiske eksperter skal vurdere om krigsforbrytelser fant sted under krigen. I en eventuell straffesak vil også Hamas og palestinske motstandsgrupper kunne komme til å bli stilt til ansvar for rakettangrep på sivile israelere.

I den grad den israelske militæraksjonen i Gaza etterfølges av et internasjonalt rettsoppgjør, vil dette innebære en ny vending i det internasjonale samfunnets måte å forholde seg til Midtøsten-konflikten på. Etter slutten av den kalde krigen har det vokst fram en økende internasjonal enighet om at krigsforbrytelser må straffes, uavhengig av hvem det er som har begått forbrytelsene.