Sverige, Finland og NATO

"Dette er en god dag i en kritisk tid for vår sikkerhet", sa NATO-sjef Jens Stoltenberg da han mottok søknadene om medlemskap fra Sverige og Finland i mai. 

Hvordan vil dette påvirke sikkerhetspolitikken i Norden? 

Før vi går videre, må vi ha klart for oss hva NATO er. Den nordatlantiske traktats organisasjon (NATO) er en av verdens viktigste, internasjonale institusjoner. Det er en politisk og militær allianse som samler 30 medlemsland fra Europa og Nord-Amerika.

Traktaten, som ble undertegnet i 1949, består av en rekke regler for hvordan medlemmene skal forholde seg til hverandre. Selve kjernen i NATO er traktatens artikkel 5. Der lover NATO-landene at om ett av dem blir angrepet, vil de andre landene komme til unnsetning.

Artikkelen lyder: «Partene er enige om at et væpnet angrep mot en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot dem alle…».

Artikkel 5 viser til FN-paktens artikkel 51 som sier at man har rett til å forsvare seg, alene eller sammen med andre.

Foreløpig er artikkel 5 kun blitt tatt i bruk én gang i historien – etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001.

Selv om de nordiske landene Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige ligner på hverandre, har de historisk sett hatt ganske ulike utgangspunkt for sikkerhets- og forsvarspolitikken sin.

Da andre verdenskrig tok slutt i 1945, satt landene igjen med vidt forskjellige erfaringer. Mens Norge og Danmark ble okkupert av Nazi-Tyskland, ble Island i samme periode først okkupert av Storbritannia og deretter USA. Sverige beholdt sin nøytrale posisjon under krigen, mens Finland kjempet på Nazi-Tysklands side mot Sovjetunionen.

Grunnen var at Finland hadde tapt store landområder i den såkalte Vinterkrigen mot Sovjetunionen (1939-40). Krigen mellom Finland og Sovjetunionen varte til september 1944, da landene inngikk en fredsavtale hvor Finland forpliktet seg til å kjempe mot de tyske styrkene som fortsatt befant seg i landet.

Dette bakteppet er viktig for å forstå hvorfor Danmark, Island og Norge valgte å bli med i NATO i 1949, mens Sverige valgte fortsatt nøytralitet og Finland inngikk en vennskapspakt med Sovjetunionen.

Disse ulike nordiske posisjonene lå fast gjennom den kalde krigen. Men etter Sovjetunionens sammenbrudd, Berlinmurens fall og den kalde krigens slutt ved inngangen til 1990-tallet, endret både Sverige og Finland sin sikkerhetspolitiske tilnærming. Nøytralitetspolitikken ble erstattet med en ny linje: Alliansefrihet.

Les også: Kan EU erstatte NATO?

Landene ønsket fremdeles ikke å være med i NATO, men både Finland og Sverige søkte om medlemskap i EU, og ble med fra 1995. Begge inngikk også avtaler om praktisk samarbeid med NATO, gjennom det såkalte Partnerskap for fred-programmet. De begynte å samarbeide mer med USA, med andre europeiske land og med de andre nordiske landene – også om sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål.

Siden da har tendensen vært at de nordiske landene ligner stadig mer på hverandre i sikkerhets- og forsvarspolitikken. De åpenbare forskjellene fra den kalde krigen er borte.

De nordiske landene bruker nå hverandre ofte som referansepunkt og inspirasjon også i sikkerhets- og forsvarspolitikken. De vurderer den sikkerhetspolitiske situasjonen i verden svært likt, og de fremhever i stor grad de samme utfordringene, de samme tilnærmingene og de samme samarbeidspartnerne.

Når vi nå snakker om europeiske lands sikkerhets- og forsvarspolitikk, er det rimelig å gjøre et skille mellom «før» og et «etter» 24. februar 2022. Den dagen gikk Russland til angrep på Ukraina. Krigen har gjort stor og langvarig skade på relasjonen mellom Russland og vestlige land, og den har skapt høy spenning i Russlands nabolag.

Les også: Hva er greia med Ukraina?

I løpet av kort tid gjorde også flere europeiske land store endringer i det som til da hadde vært lange linjer i deres sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Tysklands Forbundskansler Olaf Scholz varslet for eksempel at en lang epoke med tysk tilbakeholdenhet i sikkerhets- og forsvarspolitikken var tilbakelagt: Tyskland ville fremover øke forsvarsbudsjettet sitt kraftig og bidra med våpen og utstyr til Ukraina.

Danmark besluttet, etter en folkeavstemning, å avvikle sitt langvarige unntak fra deltakelse i EUs sikkerhets- og forsvarssamarbeid.

Og både Finland og Sverige valgte altså – etter en uventet rask politisk behandling på hjemmebane – å avslutte sine alliansefrie linjer. «Finland må uten forsinkelse søke NATO-medlemskap», konkluderte Finlands president Sauli Nïinistö. Sveriges statsminister Magdalena Andersson mente svensk Nato-medlemskap ville gjøre et angrep i Sveriges «nærområde» mindre sannsynlig.

Les også: Fra skyttergravskrig til urban krigføring

Da Stoltenberg tok imot søknadene fra Finland og Sverige på alliansens toppmøte i juni, beskrev han øyeblikket som «historisk». Han forsikret om at NATOs dør står åpen for land som er «beredte og villige til å bidra til vår felles sikkerhet».

Fordi NATO styres etter konsensusprinsippet – noe som betyr at alle medlemmene må være enige før de kan bestemme noe på alles vegne – oppsto et uventet hinder da Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan varslet at han var skeptisk til finsk og svensk medlemskap.

Erdogan sa at dersom den svenske regjeringen ikke kom Tyrkia i møte på visse krav (blant annet knyttet til våpeneksport og kurdiske personer i Sverige som Tyrkia mener er terrorister), ville han legge ned veto mot svensk og finsk medlemskap.

Etter det har Sverige, Finland, Tyrkia og NATO hatt flere samtaler, og til slutt sa Tyrkia seg fornøyd. I juli signerte alle NATO-landenes regjeringer en avtale om at Finland og Sverige kunne bli invitert inn.

Nå følger neste steg i prosessen: Alle NATOs medlemsland må nå formelt forplikte seg til avtalen på nasjonalt plan. Her har NATO-landene litt forskjellige prosesser. Veldig mange land var tidlig ute og har allerede godkjent Finland og Sverige. Norge var blant de aller første.

Noen få land – blant dem Tyrkia – skal avgjøre dette senere i høst. I mellomtiden har flere land, for eksempel USA, Storbritannia, Norge og Danmark, lovet Finland og Sverige at de vil hjelpe dem dersom de skulle bli angrepet av Russland mens de venter på avklaringen fra NATO-landene.

Det meste tyder på at alle landene i Norden snart vil samles innenfor NATO. Men hvordan vil det påvirke NATO og de nordiske landenes sikkerhets- og forsvarssamarbeid?

• NATO vil dekke et større landområde, fra Hellas og Tyrkia i sørøst, via Storbritannia i nordvest til Finland og Sverige i nordøst. Fordi Finland har en lang grense mot Russland, vil også NATO få  en mye lengre landegrense mot Russland i nord.

• NATO blir en større organisasjon – om Finland og Sverige blir med øker antallet medlemsland fra 30 til 32. I dette kan det ligge både muligheter og utfordringer. På den ene siden vil det NATO mener veier enda tyngre i verdenspolitikken. På den andre siden vil to ekstra stemmer rundt bordet kunne gjøre det vanskeligere for hele NATO å bli enige. Som nevnt tar NATO beslutninger etter konsensusprinsippet. Tyrkias kritiske utspill rundt finsk og svensk medlemskap viser at medlemslandene i NATO ikke alltid har sammenfallende synspunkter og vurderinger.

• Når NATO blir større, kan det også bety at medlemmene oftere ser behov for finne sammen i mindre undergrupper eller «klubber». For eksempel at landene i Norden eller Baltikum samler seg, eller at land som deler syn på viktige spørsmål og har lik måte å jobbe på, finner sammen.

• Samspillet mellom NATO og EU vil også kunne påvirkes av finsk og svensk NATO-medlemskap. Antallet land som er med i begge organisasjonene, vil øke fra 21 til 23. Dette, sammen med at Danmarks unntak fra forsvarspolitikken i EU, nå er borte, vil kunne gi EU-landene en tydeligere felles stemme i NATO, men også NATO-landene en tydeligere stemme i EU. Det vil også kunne gjøre en arbeidsdeling mellom NATO og EU enklere, siden flere land er med i begge organisasjoner.

• Med Finland og Sverige som NATO-medlemmer, og den pågående krigen i Ukraina, vil NATOs oppmerksomhet trekkes mer mot nord og Norges nabolag i tiden fremover. NATO vil både følge ekstra med på utviklingen rundt Norskehavet og Barentshavet, som Norge grenser til, og Østersjøen, som Finland og Sverige grenser til.

• For Nordens del vil svensk og finsk Nato-medlemskap gjøre at alle de nordiske landene samles i samme forsvarsallianse. Alle vil være forpliktet til å forsvare hverandre under Artikkel 5. Landene vil være tilpasset NATOs struktur og arbeidsmåter, og ha tilgang på den samme informasjonen fra NATO. Det vil gjøre det enklere for landene å samarbeide. Sverige og Finland vil også bli en del av NATOs felles planer for hvordan medlemslandene skal samarbeide i en eventuell krig.

I skrivende stund er ikke Sverige og Finland NATO-medlemmer ennå, men alt tyder på at de blir det i løpet av kort tid. Russlands angrep på Ukraina gjorde det nærmest umulig for dem å bli værende utenfor forsvarsalliansen.

For å oppsummere, så blir i så fall NATO en større organisasjon, som dekker et større geografisk område og får en lengre grense mot Russland i nord. Men det blir også en organisasjon med flere land som skal bli enige, og hvor det kan bli tydeligere grupper innenfor NATO som er opptatt av ulike spørsmål.

For Nordens del betyr finsk og svensk NATO-medlemskap at alle de fem landene – Norge, Danmark, Sverige, Finland og Island – vil være innenfor de samme strukturene. Det vil bli enklere å samarbeide, selv om landene også vil være opptatt av å ivareta det de allerede er gode til hver for seg.