Hopp til innhold

Norske myndigheter har balansert mellom avskrekking og beroligelse overfor Russland i nesten et halvt århundre. 

Foto: Thanos Pal/Unsplash

Beroligelse og politikk

Norge har i nesten 50 år prøvd å «berolige» Russland, vår nabo i øst. Hva betyr det? Og virker det?
  • Hva menes med beroligelse?
  • Hvordan og hvorfor ble beroligelse til?
  • Hvorfor er det en så sentral del av norsk sikkerhetspolitikk?
  • Brukes beroligelse som politisk virkemiddel i dag?

I de fleste diskusjoner om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk vil man som regel møte på begrepet «beroligelse». Beroligelse, altså det å berolige noen, er et ord vi bruker for å forklare flere ulike praksiser i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

De kanskje viktigste praksisene som er en del av beroligelsen, er de begrensningene Norge har lagt på seg selv i norsk forsvarspolitikk – altså det vi ikke gjør. Her er det snakk om politiske vedtak som i hovedsak skal begrense hva våre venner, eller allierte, kan gjøre på norsk jord i fredstid. Dette betyr for eksempel at atomvåpen ikke kan lagres på norsk jord i fredstid. Det betyr også at USA eller andre allierte ikke får lov til å ha øvelser langt øst i Finnmark, mot grensen til Russland. De får heller ikke lov til å bygge baser eller ha sine soldater permanent stasjonert i Norge.

For å forstå hvorfor norske myndigheter har bestemt dette, må vi se litt bakover i norsk historie og også forstå Norges rolle i internasjonal politikk etter annen verdenskrig.

Særnorsk politikk

Norske myndigheter forsøkte lenge å holde landet nøytralt og utenfor andre verdenskrig, som de hadde klart under første verdenskrig. Men da tyskerne invaderte Norge 9. april 1940, kunne vi ikke lenger holde oss utenfor stormaktenes krig.

Krigsårene var et smertelig bevis på at Norge hadde en strategisk viktig plassering som gjorde landet utsatt i en fremtidig konflikt. Den norske kysten var viktig for å kontrollere det nordlige Atlanterhavet, samtidig som at Norge delte grense med den da fremvoksende supermakten Sovjetunionen. Hvordan skulle Norge sikre norske interesser mens man bygget opp landet etter krigen?

Konklusjonen ble at den beste løsningen for å sikre norsk sikkerhet og uavhengighet var å bli med i en vestlig forsvarsallianse med USA i spissen, en allianse som fikk navnet North Atlantic Treaty Organization (NATO). Med det hadde man gjort et markant veivalg.

Utenriksminister Halvard Langes tale til Oslo Militære Samfund i 1948 gjorde det klart at Norge hadde valgt side, og at man ikke kunne være «likegyldige til den ideologiske kampen mellom demokrati og totalitært styre». Men Norges tilknytning til NATO skulle likevel skille seg fra andre land og dermed legge grunnlaget for begrepet beroligelse.

NATO ga Norge en sikkerhetsgaranti, siden NATO-traktatens artikkel 5 slo fast at et angrep på ett av landene i alliansen ville bli ansett som et angrep på alle.

Ledere i forsvaret i Norge, Sverige og Finland under militærøvelsen Nordic Reponse 2024 i Nord-Norge, der Norge og NATO ønsket å demonstrere vilje, evne og styrke til å forsvare sitt territorium – og med det å avskrekke en fiende. 

Foto: Synne Nilsson/Forsvaret

Medlemskapet i NATO fungerte som såkalt avskrekking. Det vil si at medlemslandene i felleskap framstod som så sterke at de ville skremme andre stater fra å invadere eller angripe noen av dem. Samtidig forsto norske myndigheter at det som ga Norge sikkerhet, kunne oppfattes som en fare for statene som sto utenfor alliansen. Det norske NATO-medlemskapet kunne altså bli oppfattet som en trussel mot sovjetisk sikkerhet, all den tid NATO-landene og Sovjetunionen på slutten av 1940-tallet allerede var godt inne i det anspente forholdet som blir omtalt som den kalde krigen.

NATO-medlemskapet gjorde Norge militært sterkere. Men, en slik styrking innebærer en risiko for at en motpart vil skaffe seg sikkerhet ved å ruste opp sitt militærvesen og skaffe seg flere våpen. Dette fører ofte til at den andre parten igjen føler seg tvunget til å gjøre det samme, for å sikre seg mot et eventuelt angrep fra motparten, som ser ut til å bli militært sterkere. Usikkerheten omkring hvorfor motparten ruster opp fører til en dynamikk som gjerne blir kalt for et sikkerhetsdilemma. Det var dette norske politikere forsøkte å bremse ved å innføre de såkalte selvpålagte begrensningene på norsk forsvarspolitikk.

Hovedpoenget med begrensningene var å signalisere til Sovjetunionen at man ikke hadde til hensikt å true dem. På den måten kan man si at beroligelse er kommunikasjon gjennom politikk – gjennom handlinger. Ved å begrense våre alliertes tilstedeværelsen på norsk jord ville man «slipe ned» avskrekkingen som medlemskapet i NATO la opp til. Norge skulle beskyttes gjennom å være medlem i en forsvarsallianse, men ikke på en måte som gjorde sovjetiske myndigheter usikre på om Norge vil kunne fungere som et oppmarsjområde eller springbrett for et alliert angrep på Sovjetunionen. Denne formen for forsvarspolitisk kommunikasjon ble også fulgt opp med diplomatiske og politiske grep for å bedre forholdet til Sovjetunionen. Ved å kombinere disse virkemidlene håpet man at de fredelige hensiktene ved norsk forsvarspolitikk også ble oppfattet som fredelige på den andre siden. Sovjetunionen skulle beroliges.

Historien bak begrepet beroligelse

Men det var ikke politikerne selv som ga denne politikken navnet beroligelse. Det var det en forsker som gjorde.

I 1966 kalte NUPI-forsker, politiker og senere statsråd, Johan Jørgen Holst, den norske begrensingspolitikken for beroligelse. Han forsket nemlig på den norske sikkerhetspolitikken, og da spesielt på Norges politikk overfor Sovjetunionen.

Johan Jørgen Holst var blant annet forskningssjef på NUPI og ble siden forsvarsminister og utenriksminister for Norge. 

Foto: Helene C. Stikkel/Public domain,/Wikimedia Commons

Holst brukte datidens forskning på avskrekking og farene ved sikkerhetsdilemmaet for å forklare og rettferdiggjøre de norske selvpålagte begrensningene. Han mente at den samlede norske forsvars- og utenrikspolitikken var å regne som kommunikasjon overfor Sovjetunionen, men Holst pekte også på at det var et usikkerhetsmoment som var vanskelig å overse: Hvordan kunne nordmennene vite om beroligelse ble oppfattet som beroligelse på den andre siden? Akkurat som at det kan være vanskelig å vite om noe du sier i beste mening, blir oppfattet som det av de du snakker med.

Har beroligelse virket?

Det kanskje viktigste spørsmålet i diskusjonen om norsk beroligelse er dermed: Virker det? Hvordan kan man vite om det har den effekten man håper på? Det korte svaret er at det kan man ikke vite. Holst, og mange før ham, håpet at motparten var mottakelig for de signalene man formidlet. Tanken, eller teorien om du vil, var at man ved å være forutsigbare og åpne om logikken bak norsk politikk og ved å fokusere på de de felles interessene man hadde, ville kunne bygge et mer og mer tillitsfullt forhold og kanskje til og med samarbeid.

Dette gjaldt både sikkerhetspolitikken og den bredere utenrikspolitikken. Dersom Norge og Sovjetunionen hadde et godt samarbeid på tvers av landegrensene, ville det i teorien både styrke en felles interesse i å ha et fredfullt forhold, og de norske signalene om at man ønsket et fredfullt forhold ville virke mer troverdige. På den måten ville ikke sikkerhetspolitikken bare handle om en kamp om sikkerhet og makt, men «også et samvirke for felles trygghet og fortsatt eksistens».

Holst brukte de teoretiske forklaringene, ideer om hvorfor og hvordan ting fungerer i virkeligheten, for å forklare logikken bak den norske politikken. Altså en antakelse om hvordan politikken ville virke i praksis. Til tross for dette, var det fortsatt en grunnleggende usikkerhet om Sovjetunionen trodde på de beroligende signalene Norge prøvde å sende. Denne usikkerheten er også viktig for å forstå beroligelse i dagens forhold til Russland. Men hvorfor skal vi trenge å berolige Russland? Norge og NATO har da ikke planer om å angripe?

Hva skjer med beroligelse i dag?

Beroligelse er fortsatt en del av norsk sikkerhetspolitikk. Grunnen er ganske åpenbar: Ganske nært grensen til Norge, på Kolahalvøya, ligger det russiske militærbaser. Disse basene er hjemmehavn for russiske ubåter som bærer atomvåpen som kan brukes i en eventuell krig mot NATO. Både disse basene og havområdene i nærheten, er viktige for Russland, men det er også svært viktig for NATO å følge med på de russiske ubåtene og basene de bruker.

Russlands krig mot Ukraina har gjort at forholdet mellom NATO og Russland har blitt gradvis mer og mer spent. Norge har en viktig rolle i å overvåke grensen mot Russland, sammen med NATO-allierte som også passer på området – med satellitter, radarer, fly, skip og ubåter.

Ett år har gått siden Russland angrep Ukraina. Hva vil skje videre? Her fyrer ukrainske soldater fyrer av kanonen ved Bakhmut, øst i Ukraina. 

Foto: Clodagh Kilcoyne/Reuters/NTB

I en usikker tid, som nå, vil NATO vise styrke, det vi kaller avskrekking, for å signalisere til Russland at NATO-alliansen følger med på de russiske ubåtene og at NATO også kan beskytte alliansen og Norge i en krig.

Men Norge og en del NATO-medlemmer er ikke alltid enige om hvor kraftig avskrekkingen skal være. Det betyr at noen allierte ønsker å vise enda mer styrke enn det Norge ønsker, fordi Norge mener at for kraftig avskrekking kan skape usikkerhet på russisk side og dermed sikkerhetsdilemmaet, som man vil unngå.

Norske myndigheter mener derfor at beroligelse fortsatt er viktig for å signalisere til Russland at Norge og NATO ikke har noen intensjon om å angripe Russland selv om vi driver med avskrekking.

Men, virker det?

Forholdet mellom NATO og Russland er dårligere enn på lenge. Mange vil også mene at Russland har forandret seg siden den første invasjonen av Ukraina i 2014, og spesielt etter den siste invasjonen av Ukraina i 2022. Dette kan bety at de ikke stoler på Norge og NATO, og at de ikke er tror på signalene Norge forsøker å sende. Samtidig har Russlands krig mot Ukraina gjort at Norge og NATO er mer usikre på Russlands intensjoner. Usikkerheten på begge sider er større enn på lenge. Det betyr at norske myndigheter fortsatt mener at den mest fornuftige sikkerhetspolitikken, som Holst teori foreslo, må bestå av både avskrekking og beroligelse. Både for å minske vår egen usikkerhet, men også for å dempe usikkerheten på russisk side. Selv om vi ikke kan være sikre på om at det virker.

Arbeidsoppgaver

Spørsmål til artikkelen

1. Hva betyr begrepet beroligelse i norsk sikkerhetspolitikk?

2. Hvordan påvirkes Norges erfaringer under andre verdenskrig utformingen av landets sikkerhetspolitikk?

3. Nevn noen begrensninger har Norge pålagt seg selv og sine allierte for å iverata beroligelsespolitikken overfor Russland. Forklar også hvorfor de har gjort dette.

4. Hvordan har Norges medlemskap i NATO påvirket landets beroligelsespolitikk?

5. Diskuter om du mener beroligelse er en effektiv strategi for å fremme sikkerhet og stabilitet. Bruk eksempler fra teksten for å støtte ditt synspunkt.

6. Forklar hva sikkerhetsdilemmaet er og hvordan beroligelsespolitikken kan brukes for å unngå dette?

7. Diskuter: Hvordan kan Norges beroligelsespolitikk påvirke omverdenens syn på oss?

8. Reflekter over Johan Jørgen Holsts teorier om beroligelse og vurder i hvilken grad du mener de har holdt seg i dagens lys.

9. Skriv et forslag til hvordan Norge bør håndtere sitt forhold til Russland i lys av dagens internasjonale spenninger.