• Hva er bistand, og hva går pengene til?
• Hvorfor gir Norge bistand til andre land?
• Virker bistand?
• Hva skjer med bistanden fremover?

Da verdens største giver, USA, kuttet størstedelen av sitt bistandsbudsjett i 2025, skapte det ringvirkninger over store deler av verden. Verst er det selvsagt for bistandsmottakere som brått mistet tilgang til viktige ressurser. En forskergruppe har beregnet at 4,5 millioner flere barn under fem år vil dø innen 2030 som en direkte konsekvens av kuttet.

Tallet er usikkert, men illustrerer hvor viktig bistanden er i deler av verden. Tre firedeler av alle verdens stater mottar bistand. I de minst utviklede landene, som til sammen rommer mer enn en milliard mennesker – er bistand ofte avgjørende for at staten fungerer og for menneskers overlevelse. 

Men også de som leverer bistand, særlig FN og bistandsorganisasjonene, er i krise. Langt over hundre tusen bistandsarbeidere mistet jobben i 2025, de fleste var lokalt ansatte i fattige land. Norges utviklingsminister Åsmund Aukrust sier at det er «full krise i internasjonal bistand» og mener at den norske bistandsdebatten ikke har tatt dette inn over seg. Han sammenligner det med Titanic-forliset og sier at «det er som om vi har krasjet i isfjellet, men orkester fortsetter å spille».

Hva betyr alt dette for framtidens bistand? Det kommer vi tilbake til, men først, hva er egentlig bistand?

Myk makt

Bistand er ressursoverføring mellom stater med formål å bidra til bedre sosiale og økonomiske forhold i lav- og mellominntektsland – ofte kalt utviklingsland. Ressursene kan være pengeoverføringer, billige lån eller faglig ekspertise.

Bistand kan ha mange forskjellige formål, blant annet:

• reduksjon av fattigdom, blant annet gjennom økonomisk vekst og fordeling av veksten
• velferdstjenester som helse eller utdanning
• rettigheter og demokrati, for eksempel likestillingsarbeid og sivilsamfunnsutvikling
• miljø og klima

Private gaver, som hvis du gir penger til en organisasjon, går ofte til lignende formål, men regnes ikke som offisiell bistand.

Men hvorfor gir stater bistand? Målet kan sies å være å gjøre verden til et bedre sted for alle mennesker – å styrke det vi kan kalle globale fellesgoder. Men bistand har også en dobbel motivasjon: å hjelpe andre (altruisme), og å styrke giverlandets egeninteresser (egoisme).

Politiske partier er uenige om hvorvidt bistand skal brukes til å fremme egeninteresser. Det er likevel ingen tvil om at bistand også er nyttig for Norge. I de første tiårene bidro bistand til at mange norske bedrifter lyktes internasjonalt. I den senere tid har bistand bidratt til at Norge har fått mye større internasjonalt gjennomslag enn vår størrelse og økonomi skulle tilsi.

Bistand brukes nemlig til hva som kalles soft power: En stats internasjonale innflytelse på andre måter enn militærmakt og pengemakt. Bistand har lenge vært et av Utenriksdepartementets viktigste virkemidler for å fremme norske interesser utenfor Europa.

Bistandens historie

Bistandens historie er tett vevd sammen med kristen misjon og veldedighet. Misjonærer introduserte vestlig landbruk, utdanning og medisin, noe som var tidlige former for utviklingsarbeid, men dette har ikke vært del av den statlige bistanden, som vi skriver om i denne artikkelen.

Alle vestlige land har gitt bistand siden rundt 1960. Det var inspirert av Marshallhjelpen fra USA, som bidro til at Europa kom i gang økonomisk etter andre verdenskrig. De tidligere bistandsmottakerne, inkludert Norge, ville bidra til at andre land kunne få samme velstandsvekst og på sikt utrydde fattigdom. Bistand skulle også bidra til andre formål, som å fremme demokrati, stanse kommunismen og hjelpe tidligere kolonier til selvstendighet.

De første tiårene gikk bistanden ofte til konkrete formål som infrastruktur, helse og utdanning. Fra 1990-årene ble mye bistand innrettet for å bidra til samfunnsendringer som bedre styresett, demokrati, rettigheter, likestilling og miljø, fred og forsoning.

Etter årtusenskiftet har bistand blitt brukt til enda flere formål, som å forebygge terrorisme, bremse klimaendringer eller flyktningstrømmer. Siden 2022 har store beløp blitt omdisponert til ikke-militære formål i Ukraina. Bistandsbudsjettet brukes også til å finansiere kostnader til å ta imot flyktninger hjemme. Sånn sett er Norge faktisk den nest største mottakeren av norsk bistand, etter Ukraina! Om det er riktig bruk av bistandsmidlene, er politisk omdiskutert.

Det er dog bred politisk enighet om bistand i Norge. Selv de partiene som er kritisk til bistand, vil videreføre et relativt høyt bistandsbudsjett etter internasjonal målestokk.

Her har partiene folkelig støtte: Selv om flere hevder at bistanden ikke virker, viser alle meningsmålinger at et flertall av den norske befolkningen enten ønsker å beholde eller øke dagens nivå på bistandsbudsjettet.

Én krone for hver hundrelapp

FNs generalforsamling har vedtatt at alle rike land bør bruke 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekten (BNI) på bistand. Det skjedde aldri, og gjennomsnittet ligger på rundt halvparten. Norge er blant de få som gir mer enn FN-målet, med rundt én prosent av BNI hvert år.

For å illustrere hvor stor del av økonomien dette utgjør, kan du se for deg at staten bruker 1 krone av skattepengene dine på bistand hver gang du tjener en hundrelapp. Tallet er ikke presist, men viser omtrentlig størrelsesorden.

Virker bistand?

I media hevdes det tidvis at bistand ikke virker. De som har sterkest mening om dette, bruker gjerne konkrete eksempler på enten vellykkede eller mislykkede prosjekter. Men det sier lite om de tusenvis av andre bistandsprosjektene.

Spør du en bistandsforsker, får du nok enten «ja» eller «tja» på spørsmålet. Det er ingen tvil om at de fleste bistandsprosjektene gir resultater på den måten at de reduserer fattigdom, redder liv, gir barn utdanning, fremmer likestilling eller er til nytte på andre måter for folk i fattigdom. Det betyr ikke at bistanden er god nok; ofte kunne pengene skapt bedre resultater hvis de ble brukt på andre måter.

Bistandens samfunnseffekt på lang sikt er mer usikker. Den samme bistanden som skaper gode resultater for både enkeltmennesker og samfunnet, kan nemlig også ha negative virkninger. Den kan stå i veien for andre gode initiativ, gjøre det enklere for myndigheter å unndra seg ansvar for egen befolkning, og i verste fall bidra indirekte til korrupsjon eller bremse økonomisk vekst. Derfor kan bistand kanskje stå i veien for langsiktig utvikling – samtidig som den skaper gode resultater og redder mange liv.

Om det andre formålet med bistanden virker, er en annen diskusjon. Gir bistanden Norge økt innflytelse i verden? Mye tyder på at vestlige land, som tradisjonelt har vært de største giverne, har fått økt innflytelse og muligheter for alliansebygging med andre stater.

Bistand er ikke nok

Men selv om bistand reduserer fattigdom, vil den aldri avskaffe fattigdom. Bistand er simpelthen ikke løsningen på de fleste av de problemene som fører til fattigdom. Og selv der bistanden virker, er det ikke nok av den så lenge få stater følger FNs anbefaling om å gi 0,7 prosent av BNI i bistand.

For å illustrere: Om vi hadde gitt all internasjonal bistand, før USAs bistandskutt i 2025, direkte til de fattige, ville det bare dekket rundt en tredel av de grunnleggende behovene hos verdens rundt 800 millioner ekstremt fattige.

I Norge brukes ofte Tanzania som eksempel fordi landet tidligere fikk mye bistand fra Norge. Men selv på sitt meste tilsvarte ikke norsk bistand mer enn noen titalls kroner per innbygger – per år. Den bistanden reddet mange liv og gjorde livet bedre for millioner, men det er helt urealistisk å forvente at den skulle ha ført Tanzania ut av fattigdom.

Hva skjer med bistanden fremover?

2025 var det hittil mest dramatiske året for det internasjonale bistandssamarbeidet.

USAs bistandskutt kom i tillegg til kutt fra mange europeiske giverland, blant annet for å finansiere militær opprustning. Av den bistand som er igjen, flyttes mye til Ukraina. Den samlede reduksjonen for de minst utviklede landene er beregnet til minst 25 prosent.

Ingenting tyder likevel på at bistanden vil ta slutt. Ingen giverland, heller ikke USA, planlegger å kutte ut all bistand.

Det mest sannsynlige er at internasjonal bistand vil fortsette, men på et lavere nivå. I tillegg vil nok de fleste land bruke bistanden enda mer aktivt til å styrke egeninteresser, samt til klimaformål, og det blir mindre igjen til direkte fattigdomsforebygging.

Det internasjonale bistandssystemet, der FN utgjør en viktig del, vil nok bli varig endret. Dette påvirker også norsk bistand, som i stor grad kanaliseres gjennom dette systemet. Mange institusjoner vil svekkes på kort sikt som følge av oppsigelser og reformprosesser. Ett eksempel er norske Flyktninghjelpen, der mange mistet jobben etter USAs bistandskutt. I beste fall vil slike «slankekurer» gjøre dem litt mer effektive, slik at de oppnår litt bedre resultater per krone. Men det kan også føre til at de blir mindre i stand til å løse sine oppdrag i framtiden.

Bistandskuttene vil antakelig også endre de geopolitiske maktforholdene og ulike staters internasjonale innflytelse. USAID var kanskje verdens viktigste instrument for soft power, og USAs tilbaketrekning gir muligheter for andre land. Kina og land i Midtøsten er blant de som forventes å bruke bistand til å styrke sin innflytelse i fattigere land, både for økonomiske interesser, alliansebygging, og verdier som kan være i konflikt med vestlige lands.

Særlig i Afrika kan vi forvente at mange stater mister interesse for allianser med vestlige land og ser mer mot Kina og de nye giverlandene i Midtøsten. Det kan i neste omgang ha konsekvenser fordi Afrika har mer enn en firedel av alle stemmene i FN.

De vestlige bistandskuttene, som i første omgang har en høy kostnad for bistandsmottakerne, kan derfor ha høy kostnad for Vesten på lang sikt, i form av mindre gjennomslag og innflytelse i resten av verden.