• Hva er "førtidagerskrigen"?
• Hvorfor kriger USA og Israel med Iran?
• Hva er historien bak det kompliserte forholdet?
• Hvorfor mener alle parter at de har vunnet?

28. februar 2026 gjennomførte USA og Israel massive luftangrep mot Iran. Angrepene utløste en krig som har drept over tre tusen iranere, blant dem over tusen sivile, og ødelagt fabrikker, energianlegg, sykehus, boligblokker, universiteter, museer og skoler.

Iran svarte med rakett- og droneangrep mot Israel og mot naboland som huser amerikanske militærbaser: De forente arabiske emirater (UAE), Qatar, Saudi-Arabia, Bahrain, Kuwait, Jordan og Irak. De iranske angrepene har drept rundt hundre mennesker, omtrent halvparten av dem sivile, og skadet olje- og gassanlegg, flyplasser og sivile bygninger. 

Krigen har forstyrret energiproduksjonen i regionen, og kanskje mest kjent: stengt Hormuzstredet for skipstrafikk. Gjennom dette stredet passerer omtrent 20 prosent av all olje i verden. Konsekvensene merket vi også i Norge, da bensinprisene skjøt til værs.

Oljeproduksjonen og oljeeksporten er lavere enn før krigen, og bare en brøkdel av skipene som pleide å passere Hormuzstredet, kan gjøre det trygt i dag. 

USA og Iran undertegnet en avtale om å innstille kamphandlingene i april 2026. Derfor omtales denne perioden med krig som «førtidagerskrigen». Begge land har likevel gjennomført angrep etter våpenhvileavtalen, og lederne truer fortsatt med enda mer vold hvis motparten ikke gir seg først.

Den mest intense kampperioden tok altså slutt etter de første 40 dagene, men krigen er langt fra over, og konflikten er ikke løst.

Protester, regimeskifte og statens overlevelse

I starten av krigen var det uklart om Irans ledelse og det politiske systemet ville overleve krigen. I januar var det store protester i Iran der folk krevde bedre levekår og mer frihet. De protesterte mot autoritært styre, arbeidsledighet, inflasjon og mangel på mat og drivstoff. Myndighetene svarte med massiv vold. Soldater og militsmedlemmer skjøt vilkårlig mot demonstranter og drepte tusenvis av mennesker, mens tusenvis av andre ble arrestert. 

Vi vet ikke nøyaktig hvor mange som døde, fordi iranske myndigheter stengte internett i landet, begrenset mediedekningen og i mange tilfeller hindret ordentlige begravelser. Vi vet imidlertid at myndighetene gjennomførte en massakre.

• Les også: Iran – revolusjon igjen?

Mange iranere ønsket at USA og Israel skulle angripe landet etter massakren. Et slikt angrep kunne hjelpe det iranske folket med å styrte regjeringen sin og få til et regimeskifte. Da de første bølgene av amerikanske og israelske luftangrep drepte den øverste lederen, Ali Khamenei, og mange andre topptjenestemenn, virket den iranske regjeringen kraftig svekket.

Men systemet brøt ikke sammen. I løpet av en uke utnevnte de gjenlevende lederne i stedet Ali Khameneis sønn Mojtaba til ny øverste leder. Samtidig fortsatte militæret å angripe Irans naboland, mens sikkerhetsstyrkene slo ned protestene hjemme. Regimet viste seg altså langt vanskeligere å endre enn mange hadde trodd.

Et langt fiendskap

Krigen er den kraftigste militære konfrontasjonen mellom USA, Israel og Iran til nå, men røttene til konflikten går mye lenger tilbake.

I 1953 styrtet amerikansk og britisk etterretning den folkevalgte statsministeren, Mohammad Mossadegh. Kongen, eller sjahen som det heter på persisk, ble gjeninnsatt som en USA-vennlig enehersker. I forkant av kuppet hadde nemlig nasjonalforsamlingen, ledet av statsministeren, nasjonalisert oljen, og da Mossadegh ble avsatt fikk amerikanske, britiske og franske oljeselskaper eierandeler i iransk olje.

 

1978–1979 gjorde det iranske folket revolusjon og tvang den autoritære sjahen til å gå av. Den islamske republikken ble født, og i tiårene etter 1979 har myndighetenes antiamerikanske holdning ligget fast.

Samtidig har Den islamske republikken støttet palestinerne og gitt våpenhjelp til grupper som kjemper mot Israel. Noen av de hardeste forsvarerne av dette finnes i Den islamske revolusjonsgarden (IRGC). Garden startet som en frivillig milits under Irans krig mot Irak fra 1980 til 1988 da USA støttet den daværende irakiske presidenten, Saddam Hussein, i å bruke kjemiske våpen mot iranske soldater og sivile. Iran mistet flere hundre tusen mennesker i krigen. I ettertid har IRGC blitt mektigere enn Irans offisielle forsvar, og kommandantene har fått viktige roller i regjeringen og i offentlige institusjoner.

Til tross for fiendskapet på andre fronter, hadde Iran sjelden direkte konfrontasjoner med USA eller Israel. Men etter den amerikanskledede Irak-krigen i 2003 endret dette seg. 

Iran spredte innflytelsen sin i Irak og i resten av regionen ved å gi våpen til grupper som brukte dem mot amerikanske og andre utenlandske soldater. Gjennom årene støttet Iran også grupper i Libanon, Palestina, Syria og Jemen som kjempet mot amerikanere, israelere og deres allierte. USA la på sin side en rekke sanksjoner på Iran.

Fra diplomati til krig

USA, Israel og europeiske land mistenkte at Iran anriket uran for å utvikle atomvåpen. Iran hevdet sin uskyld, at de kun skulle produsere anriket uran for å produsere energi. Ingen hadde bevis for at Iran prøvde å bli en atommakt, men etter sterkt internasjonalt press undertegnet Iran i 2016 en atomavtale med USA, EU, Russland og Kina der de gikk med på å begrense produksjonen av anriket uran. Sanksjonene ble opphevet, og en kort periode så det ut til at forholdet mellom USA og Iran kunne bli bedre.

Men året etter erklærte den amerikanske presidenten, Donald Trump, at USA ikke ville følge avtalen, og innførte på nytt strenge sanksjoner mot Iran. I tillegg likviderte USA en toppkommandant i IRGC, general Qasem Soleimani, i Bagdad i 2020. Det viste hvor langt USA var villig til å gå i forsøket på å svekke iranske myndigheter.

Etter at Hamas angrep Israel 7. oktober 2023, drepte over 1000 israelere og tok over 200 gisler, har Israel ført en hard linje mot alle landet oppfatter som fiender. I sin motreaksjon mot Hamas på Gaza har Israel drept over 70.000 palestinere og drevet nesten hele befolkningen drevet på flukt. 

• Les også: Gaza: En skjør våpenhvile

I tillegg har Israel okkupert og bombet Libanon kraftig, drept Hizbollah-ledere over hele landet, likvidert Hamas-ledere i Iran og Qatar og bombet paramilitære grupper i Jemen og Irak. Midt i disse fiendtlighetene falt regjeringen til Bashar al-Assad i Syria i desember 2024. Assad var en av Irans nærmeste allierte og en av dem Israel oppfattet som de største truslene.

Alle disse hendelsene ga Israel inntrykk av å ha en sterkere posisjon i regionen, og i juni 2025 testet de dette ved å angripe Iran direkte. Iran svarte med rakett- og droneangrep mot Israel. 

Dette var første gang de to landene åpent bombet hverandre, selv om begge lenge hadde drevet med hemmelige likvideringer. Etter press fra Israels statsminister Benjamin Netanyahu valgte USA å gå inn i konflikten, og bombet flere av Irans atomanlegg. 

Etterpå ble Iran og Israel enige om å stanse angrepene, og hendelsene ble kjent som «tolvdagerskrigen». Spenningene mellom de tre landene var allikevel ikke over.

Igjen i 2026 angrep USA og Israel Iran på nytt og utløste det vi kaller “førtidagerskrigen”. Amerikanske og israelske ledere pekte på at de ennå ikke hadde nådd målet om å svekke det iranske regimet eller fjerne Irans mulighet for å utvikle atomvåpen. Iranske ledere argumenterte med at de hadde overlevd angrep før, og at de også denne gangen ville forsvare landet.

Hvem vinner, og hvem taper?

Alle de tre landene kan hevde at de har vunnet noe, selv om situasjonen fortsatt er ustabil og de globale økonomiske skadene vil vare i mange år. Israel kan hevde at de har gjort det vanskeligere for Iran å angripe israelsk territorium. 

USA kan hevde at de ødela Irans luftvåpen og marine, og at de dermed har svekket Irans evne til å true andre land i regionen. Men Den islamske republikken kan regne selve overlevelsen som en seier, fordi fiendene mislyktes med å skifte ut regimet. Iran har dessuten vist at landet kan forstyrre oljeeksport, skipsfart og reiser, og at det kan true nabolandene i Gulfen, selv om disse landene huser store amerikanske militærbaser.

Inne i Iran har IRGC vunnet en politisk seier. Medlemmene har flere stillinger i statsapparatet enn før krigen, og de har fått noe folkelig støtte for rollen sin i forsvaret av landet. Den islamske republikken har samtidig blitt mer autoritær enn noen gang og i byene patruljerer bevæpnede militser gatene som en advarsel mot nye opprør.

Vanlige iranere vil kanskje fortsette kampen for å få bestemme sin egen politiske framtid og for å leve fredelige hverdagsliv. Men forholdene som utløste protestene før krigen har blitt vanskeligere, og selv om alle partene i krigen føler de har vunnet noe, er den store taperen de sivile iranerne.