• Hvordan klarte demokratene å vinne?
• Hva kjennetegner amerikansk politikk?
• Hva vil Trump gjøre nå?
• Og hva vil prege nyhetsdekningen framover?

"I'm asking you to pretend please that I'm on the ballot. Just pretend." – president Donald Trump i Park City, Kansas, 19. oktober 2026.

Hvert fjerde år får de amerikanske presidentvalgene massiv mediedekning her hjemme. Mellomvalgene, såkalte «midterms», gjennomføres midtveis i presidentperioden, da presidenten selv ikke er på valg. De får dermed mindre oppmerksomhet, også fra de amerikanske velgerne.

Men selv om presidenten ikke står på stemmeseddelen i et mellomvalg, er presidentens popularitet og oppslutning likevel tett knyttet til hvordan det går med partifellene som faktisk stiller til valg. Et mellomvalg kan dermed sees som en avstemning om presidenten og retningen han og partiet har ledet landet.

President Donald Trumps oppslutning lå på kun 38 prosent dagen før mellomvalget, noe som gjorde ham til den mest upopulære presidenten før et mellomvalg siden Harry Truman i 1946. Denne upopulariteten er en viktig del av forklaringen på hvorfor det gikk så dårlig for republikanerne i 2026, men ikke den eneste. 

Historisk mønster

Selv om Trumps upopularitet var en faktor, er republikanernes nederlag også forventet. Det historiske mønsteret er faktisk så tydelig at det er som en regel å regne i amerikansk politikk: Presidentens parti taper seter i Kongressen i et mellomvalg. Unntakene er så få at du kun trenger tre fingre for å telle dem: 1934, 1998 og 2002. 

En gjennomgang av mellomvalgene siden 1934 viser at presidentens parti har tapt seter i både Representantenes hus og i Senatet i 16 av de 24 mellomvalgene i perioden.

Det gjelder også mellomvalget i 2026, som ble et knusende nederlag for republikanerne. De tapte flertallet i både Huset og Senatet, og totalt fikk demokratene 13 prosentpoeng flere stemmer enn republikanerne. Det er den største seiersmarginen siden 1970-tallet. 

Det politiske landskapet ser med ett helt annerledes ut, og demokratene noterte seg for såpass mange historiske bragder at det er vanskelig å holde tellingen. Hvorfor gikk det slik og hva betyr det for amerikansk politikk framover?

Arkitekten bak nederlaget

Det politiske landskapet i USA er kjennetegnet av et topartisystem. Det er altså to store partier som dominerer politikken. Det republikanske partiet og Det demokratiske partiet omtales ofte som to store telt, ettersom de skal romme svært ulike typer politikere i ulike deler av landet som alle prøver å få bredest mulig oppslutning blant velgerne. Trump kan sies å ha gjort teltet mindre, og han har begrenset meningsmangfoldet for republikanerne og har satt et tydelig MAGA-stempel på hele Det republikanske partiet. Partiet er nesten ikke til å kjenne igjen fra tiden før Trumps første valgseier i 2016.

Det var Trump som håndplukket en rekke av de republikanske kandidatene, og det er han som i flere år har drevet vekk republikanske politikere som ifølge ham ikke har vært lojale eller føyelige nok. I 2026 var de republikanske kandidatene bundet til Trump enten de ønsket det eller ikke. De hadde i tillegg meget begrensede muligheter til å drive valgkamp mot sin egen president – eller i det minste mot deler av Trumps politikk – i frykt for represalier og utfrysning.

Situasjonen hos demokratene var en helt annen. Partiet er i opposisjon og uten en klar leder – i påvente av presidentvalget i 2028. Kandidatene fikk dermed et langt friere spillerom, noe som bidro til at det ble rekruttert sterke kandidater som kunne spille på sine egne styrker og fanesaker, tilpasset sine egne valgdistrikt og delstater. Resultatet var valgseire for demokratiske kandidater langs hele det politiske spekteret, fra ytre venstre til de mer moderate og konservative.

Demokratenes ammunisjon

Selv om mellomvalget nesten er å regne som et lokalvalg, var valgkampen nasjonalisert med en rød tråd i markedsføringen: Motstanden mot nye datasentre har vist seg som en valgvinner, mens Trump hardnakket har befunnet seg på feil side av saken. 

• Les også: Det store teknologikappløpet

Det har også vist seg å være sterk motstand mot det som kan betegnes som korrupsjon innad i Trump-administrasjonen, og det har vært mye omtale av Trump og hans kompanjongers berikelse på bekostning av og i kontrast til vanlige amerikanere. Meningsmåling etter meningsmåling har vist at økonomi og folks levekostnader var et brennhett tema. Fokuset på høye og økende utgifter til helseforsikring hang tett sammen med dette. Trump viste samtidig manglende forståelse for tematikken, og mente fokuset på levekostnader var diktet opp av demokratene. Som om folk ikke slet med å få endene til å møtes.

Prisene steg etter at Trump økte tollsatser mot andre land, inkludert nabolandet Canada i nord. Drivstoffprisene skjøt deretter i været etter at Trump gikk til krig mot Iran – det til tross for at han i valgkampen i 2024 lovte at det ikke skulle bli flere kriger. Resultatet var den høyeste bensinprisen på en valgdag i amerikansk historie. Drivstoffprisene ble en daglig påminnelse om konsekvensene av den upopulære krigen og svekket i tillegg republikanerne i tradisjonelle og konservative jordbruksstater. 

Likevel ba Trump igjen og igjen velgerne om å late som om hans navn stod på stemmeseddelen og dermed stemme republikansk.

Demokratene lyktes i å drive valgkamp som om han gjorde nettopp det, og valgresultatet kan vanskelig tolkes på en annen måte enn at velgerne har fått nok av ham og konsekvensene av politikken hans. Demokratene brukte ammunisjonen Trump ga dem for det den var verdt, og de drev valgkamp mot Trump – uavhengig av hva den republikanske motkandidaten deres het. Det ble et republikansk «blodbad».

Demokratene sitter igjen med solide flertall i både Huset og Senatet, i tillegg til flertall på lokalt nivå i en lang rekke tradisjonelt republikanske delstater.

Demokratene vant et senatssete i Kansas for første gang siden 1932. De vant et senatssete i Texas, som er kjent for å være en slags republikansk høyborg, for første gang siden 1988, med en seiersmargin på hele 12 prosentpoeng. De vant til og med i tradisjonelt republikanske South Carolina, mens stemmene fortsatt telles i Mississippi -  der vi må tilbake til 1982 for å finne forrige demokrat som vant et senatsvalg. Marginene er såpass store i delstat etter delstat at det fremstår som et epokeskifte. Men hva blir konsekvensene av brakvalget?

Konsekvensene

Innenrikspolitisk får demokratene nå muligheter til å sette opp «veisperringer» for Trump, enten det gjelder politikk, budsjetter eller utnevnelser. Noen tar også til orde for etterforskninger av Trump og hans nærmeste. Den 80 år gamle presidenten er sterkt svekket, og den nye sammensetningen av Kongressen gir Trump mindre handlingsrom. Presidentens motsvar ligger delvis i veto-makten, som kan brukes til å stoppe lovforslag han er uenig i. Men det finnes nå også en liten mulighet for at Trump kan ønske å samarbeide med demokratene om visse lovforslag. Dette ville i hvert fall kunne være populært blant de mange republikanerne som denne gangen stemte på demokratiske kandidater.

Det sies vanligvis at en president i slutten av sin andre periode vender blikket utover for å fokusere mer på utenrikspolitikk. Det gjelder særlig svekkede presidenter, som etter mellomvalget har fått mindre makt innenrikspolitisk. Presidenten står friere utenriks, og Trump sitter tross alt med makten til januar 2029. Hva får dette å si for USAs rolle i verden?

På valgnatten snakket Trump på telefon med journalister fra en rekke ulike kanaler og publikasjoner. En av tingene han sa var at han nå vil kutte deler av pengestøtten til Israel, fordi han er lei av at demokratene bruker Trumps Israel-støtte mot ham politisk. Er det bare ord, eller følges det opp? 

• Les også: Hvem vant krigen mot Iran?

Morgenen etter valget var visepresident JD Vance tydelig på at forholdet til Israel må endres. Han pekte samtidig på krigen i Iran som hovedårsaken til nederlaget. Også Trump vedgikk at de stadig høyere bensinprisene svekket republikanerne, og at det var en konsekvens av Iran-krigen. Hvordan følges det opp i praksis? Og hva med Ukraina? Vil Trump presse enda hardere for å få i havn en avtale, på tross av president Volodymyr Zelenskyjs misnøye?

Jakten på en ny presidentkandidat

Republikanernes nederlag er såpass stort, og demokratenes fremgang såpass betydelig, at det er naturlig å tenke at dette er starten på en ny epoke i amerikansk politikk. Mellomvalget i 2026 fremstår som en unik mulighet for demokratene, og de vil kunne legge Trump og MAGA-æraen bak seg med velgerne i ryggen.

Spørsmålet om hvem som kan ta tilbake Det hvite hus for demokratene, kommer til å prege nyhetsdekningen de neste årene. Det samme gjelder spørsmålet om hvilken vei republikanerne tar etter Trump. Mellomvalget tyder på at de bør stake ut en ny kurs.