• Hvem har egentlig makt over teknologien vi bruker hver dag?
• Når blir teknologi et spørsmål om utenrikspolitikk?
• Hva er det store teknologikappløpet?
• Kan tilgang til kunstig intelligens (KI) og databrikker være like viktig som militære våpen for å beskytte et land, vinne konflikter og påvirke hva som skjer i andre land?

I denne artikkelen skal du lære om hvordan teknologi har blitt en del av maktkampen mellom stater. Svaret henger blant annet sammen med hvordan kontroll over KI, digitale plattformer og infrastruktur påvirker krig, handel og demokrati.

Verden endrer seg

«Kan USA i fremtiden stenge Europas tilgang til Microsofts tjenester?»

Spørsmålet kom overraskende i et intervju på TV-programmet Skavlan i januar 2026. Svaret fra Bill Gates, en av grunnleggerne av Microsoft, var enda mer oppsiktsvekkende:

«Jeg tror ikke det, men jeg er ikke lenger sikker. Om tre år vil jeg nok være sikker igjen.»

Svaret til Bill Gates sier mye om tiden vi lever i. Tilgang til programvare, skytjenester og digitale plattformer handler ikke lenger bare om teknologi og effektivitet. Det handler om makt, avhengighet, og utenrikspolitikk.

På Verdens økonomiske forum 2026 i Davos snakket Canadas statsminister, Mark Carney, om hvordan maktkampen mellom land har endret seg. Før tenkte vi på økonomi, sikkerhet og teknologi som forskjellige ting. I dag er de tre knyttet tett sammen og påvirker hverandre hele tiden. Stormakter konkurrerer om kontroll over energi, råvarer, datakraft og KI, og denne konkurransen former nå forholdet mellom land.

• Les også: Hvem bestemmer i verden? USA og Vesten utfordres

Når stormakter konkurrerer om teknologisk dominans, handler det ikke bare om innovasjon eller hvor mye av markedet de skal eie. Det handler om hvem som kontrollerer den infrastrukturen samfunnet er avhengig av – fra energi og kommunikasjon til militære systemer og KI. I den nye geopolitikken er det ikke bare militær styrke som avgjør hvem som får makt, men hvem som kontrollerer teknologien.

De landene som er best og raskest på å lage for eksempel avanserte halvledere, datakraft og KI får et stort forsprang foran andre land. De kan sette standarder, forme spillereglene for internasjonal politikk og påvirke andre lands handlingsrom. I et slikt kappløp blir teknologi en nøkkel til politisk makt.

 

Utenrikspolitikk og teknologi

Et lands utenrikspolitikk dreier seg om de handlingene og prioriteringene en stat benytter for å ivareta sine interesser overfor andre land. 

Dette kan for eksempel innebære å beskytte seg selv, fremme økonomisk vekst, styrke landets internasjonale innflytelse, eller å samarbeide med andre for å håndtere felles utfordringer.

Når teknologi i økende grad former makt, avhengigheter og forhold mellom stater, blir kontroll over teknologien, digital infrastruktur og KI en del av utenrikspolitikken. 

For å bedre forstå denne utviklingen, skal vi se nærmere på fem områder der endringen er tydelig:

1. Teknologi som makt
2. Avhengighet på tvers av grenser
3. Teknologi og militær makt
4. Teknologi, økonomi og handel med andre land
5. Demokrati og sikkerhet

 

1. Teknologi som makt

Teknologi har blitt en maktressurs. FNs generalsekretær António Guterres har advart om at den raske utviklingen av digital teknologi og KI representerer et historisk skifte som vil forme global makt, sikkerhet og økonomisk utvikling i det 21. århundret. 

Blant annet har han pekt på at teknologi kan forsterke ulikheter mellom land og endre maktbalansen i verden, dersom den ikke styres gjennom internasjonalt samarbeid. 

Til nå har EU spilt den viktigste rollen i å dekke dette styringsbehovet, ved å forsøke å forme spillereglene gjennom regulering og normutvikling. Det er likevel flere stater som helst ønsker makten selv, blant andre USA og Kina som leder teknologikappløpet så langt.

Samtidig utfører store teknologiselskaper nå oppgaver som før var noe bare land og myndigheter holdt på med. 

Selskaper som for eksempel Microsoft, Huawei, Palantir, Google og SpaceX leverer i dag kritisk infrastruktur, cybersikkerhet og satellittkommunikasjon på statlig nivå. De forhandler direkte med myndigheter om datatilgang og regulering, og lager regler for hvordan teknologien skal fungere. 

Forfatteren av boken «The Tech Coup», Marietje Schaake, skriver at det foregår et «stille kupp»: at makten sakte, men sikkert flyttes fra politikerne vi har valgt, og over til de store teknologiselskapene. 

• Les også: Hva er geopolitikk?

Siden så mange bruker produktene deres, bestemmer de i praksis mye av hvordan hverdagen til folk ser ut, uansett hvilket land man bor i. Når selskaper tilbyr en tjeneste til befolkningen som staten selv ikke får til, kan dette gjøre landet avhengig av utenlandske selskaper. Dette gir selskapene makt ovenfor statene.

Noen ganger kan det være vanskelig å skille mellom teknologisk styrke og politisk makt. Et eksempel på dette er debatten som oppstod da det kinesiske selskapet Huawei ønsket å bygge ut 5G-nettet her til lands. 

Norge har ikke noe sikkerhetspolitisk samarbeid med Kina, og det som i utgangspunktet fremsto som et teknisk og kommersielt spørsmål, utviklet seg derfor raskt til å handle om sikkerhets- og utenrikspolitikk. 

Mobilnettet er en del av Norges viktigste infrastruktur for kommunikasjon, og dersom Kina hadde bygget det norske 5G-nettet kunne de i en krisesituasjon potensielt slått av eller avlyttet systemene. Det hele endte med at norske myndigheter heller valgte det svenske selskapet Ericsson til å bygge ut 5G-nettet.

 

2. Avhengighet på tvers av grenser

Teknologi skaper sårbarheter på tvers av nasjonale grenser. Nøkkelkompetanse, produksjonskapasitet og beslutningsmakt knyttet til teknologi er ofte samlet hos noen få aktører. Kontroll over nøkkelressurser blir derfor særlig viktig for et land. 

Produksjon av for eksempel batterier, elbiler, KI og moderne våpensystemer er avhengig av materialer som litium, kobolt og sjeldne jordarter man ikke kan få tak i hvor som helst. 

For eksempel produseres de mest avanserte halvlederne nesten utelukkende i Taiwan, de mest avanserte KI-brikkene utvikles i hovedsak av noen få amerikanske selskaper, og utvinning og raffinering av mange kritiske mineraler foregår ofte i Kina.

På grunn av slike begrensninger kan politiske hendelser i de landene som eier en viss nøkkelressurs, teknologi eller eventuelt deler av disse føre til problemer for andre land. 

 

 

For eksempel kan et land nekte å selge viktig teknologi til andre (eksportkontroll), straffe land ved å kutte tilgang til teknologi (sanksjoner), eller samarbeide tett med utvalgte land for å utvikle og dele teknologi (strategiske partnerskap). Politiske beslutninger i Beijing eller Washington kan derfor få direkte konsekvenser langt utover egne grenser.

Sett i sammenheng med teknologi som en maktressurs, kan dette også gjøre det vanskeligere for andre land å innføre begrensninger på teknologi for de med mest makt. 

For små og mellomstore land som Norge betyr det at slike teknologiske avhengigheter direkte påvirker hva vi kan gjøre i vår utenrikspolitikk. Når vi kjøper teknologi, handler det ikke bare om selve produktet. Det er like viktig hvilket land eller selskap teknologien kommer fra, og hva slags forhold Norge har til disse.

 

3. Teknologi og militær makt

KI og avansert teknologi endrer militær makt og sikkerhetspolitikk. I dag har KI blitt en viktig del av militæret. KI bidrar til at Forsvaret kan handle raskere og mer presist, men har også gjort de mer avhengige av teknologi. 

Det blir vanskeligere for mennesker å ha full kontroll, fordi flere beslutninger tas av algoritmer som analyserer enorme mengder data og reagerer mye raskere enn vi klarer. For eksempel kan KI brukes til å oppdage fiendtlige angrep, styre droner eller velge ut mål på slagmarken i løpet av sekunder.

Når slike systemer blir mer selvstyrte, kan det være vanskelig å forstå hvorfor de tar bestemte valg – som hvorfor en drone angriper et bestemt mål eller hvordan et system vurderer hva som er en trussel. Og hvis noe går galt, for eksempel at feil mål blir valgt eller sivile blir rammet, kan det være uklart hvem som egentlig har ansvaret. Er det menneskene som utviklet teknologien, de som bruker den, eller systemet selv?

 

 

Det finnes mange gode eksempler på bruk av KI i konflikt fra krigen i Ukraina. Amerikanske teknologiselskaper har vært avgjørende for ukrainske myndigheter i krig. Microsoft har bidratt med cybersikkerhet, varslet om russiske cyberangrep og flyttet store mengder statlige data til skyen. Programvareselskapet Palantir har bidratt med analyse- og etterretningsverktøy, mens internettleverandøren Starlink har gjort det mulig å opprettholde kommunikasjon også der mobil- og fibernett er slått ut.

Teknologi har altså blitt svært viktig for militæret, og private selskaper har fått langt større innflytelse i væpnede konflikter enn tidligere. 

Eric Schmidt, tidligere toppsjef i Google og rådgiver for amerikanske myndigheter, har beskrevet dette som «innovasjonsmakt». Det betyr rett og slett å være raskere enn motstanderen til å finne opp nye ting. I moderne krigføring kan teknologisk tempo i seg selv være avgjørende for om et land vinner en krig eller ikke.

 

4. Teknologi, økonomi og handel med andre land

Teknologi former den globale økonomien. Handelspolitikk og handelskonflikter handler i økende grad om teknologi. 

Et tydelig eksempel er kampen om de mest avanserte databrikkene. Avanserte halvledere er en forutsetning for KI, moderne våpensystemer, elbiler og medisinsk utstyr. 

I dag produseres som nevnt over 90 prosent av verdens mest avanserte databrikker av ett selskap på Taiwan. Dette har skapt et geopolitisk kjernepunkt.

• Les også: Blir det krig om Taiwan?

Et annet eksempel er kampen om kritiske mineraler. Produksjon av KI, grønn teknologi, og moderne forsvarssystemer er avhengig av materialer som litium, kobolt og sjeldne jordarter. 

Kritiske mineraler er spesielle metaller som er avgjørende for moderne industri og avansert elektronikk, og som derfor er viktig i alt fra mobiltelefoner til raketter. 

Fordi utvinning og raffinering av mange av disse metallene er konsentrert i noen få land, har de fått stor strategisk betydning. Dette henger tett sammen med hvordan teknologi er blitt en maktressurs. 

Siden Kina kontrollerer store mengder av de kritiske materialene, trenger de ikke å stenge markedet helt for å utøve makt. Det er nok å skape usikkerhet, ved å begrense eller forsinke leveranser til andre land.

Også datakraft og energitilgang har blitt en del av dette bildet. Utvikling av avansert KI krever enorme mengder strøm og store datasentre. 

Land og regioner som kan tilby billig og stabil energi, tiltrekker seg investeringer og teknologiselskaper. 

For eksempel skal det bygges flere datasentre i Nord-Norge, hvor temperaturene er naturlig lave og det derfor ikke vil være like store kostnader knyttet til å kjøle ned maskineriet. 

På denne måten blir energipolitikk, næringspolitikk og utenrikspolitikk tett vevd sammen, og land med dårligere forutsetninger kan risikere å bli stående utenfor.

 

 

5. Demokrati og sikkerhet

Teknologi og KI påvirker demokratiet direkte. Digitale plattformer og algoritmer setter i dag rammene for hvordan vi kommuniserer, får tilgang til informasjon, debatterer, lærer, og orienterer oss politisk. 

Selskapene bak plattformene har derfor enorm innflytelse. Siden produktene deres brukes på tvers av landegrenser i hele verden, og de ikke har noe demokratisk ansvar (som en folkevalgt politisk leder ville hatt), er det vanskelig for ett enkelt land å kontrollere dem.

Når en utenlandsk plattform former offentligheten i et annet land, handler det ikke lenger bare om TikTok-danser eller chatting. Det handler om nasjonal selvbestemmelse, altså hvem som kontrollerer den offentlige samtalen og rammene for demokratisk debatt. 

• Les også: Utenriksnytt for generasjon TikTok

Dette betyr at demokratiet ikke lenger bare handler om valg og politiske partier, men også om hvem som har kontroll over den digitale infrastrukturen vi bruker hver dag. Hvis noen få selskaper eller land kan påvirke hva vi ser, hva vi mener og hva vi tror er sant, kan de også påvirke politiske valg og samfunnsutvikling. Derfor har spørsmål om teknologi blitt til spørsmål om makt, sikkerhet og demokrati.

I forkant av valget i Romania i 2024 spredte politiske budskap seg raskt på TikTok ved hjelp av influensere og plattformens algoritmer. 

Enkelte kandidater og budskap fikk svært stor synlighet på kort tid, uten at det var fullt mulig å vite hvem som finansierte innholdet eller hvorfor algoritmene løftet frem akkurat disse videoene. 

Valget ble ikke manipulert ved å endre stemmesedler eller hacke valgsystemet, men gjennom synlighet og oppmerksomhet, altså gjennom hvordan informasjon ble prioritert og spredt. 

Når slike mekanismer styres av globale plattformer som opererer under andre lands lover og reguleringer, blir spørsmålet ikke bare nasjonalt, men også utenrikspolitisk.

• Les også: Den liberale verdensorden slår sprekker

I Norge har myndighetene blitt mer opptatt av hvordan digitale plattformer kan påvirke valg gjennom målrettet politisk reklame, desinformasjon og algoritmisk spredning av innhold. 

Beskyttelse av demokratiet og samfunnssikkerhet handler ikke lenger bare om nasjonale tiltak, men om internasjonalt samarbeid for å etablere felles regler for åpenhet i politisk annonsering og koordinert regulering av teknologiselskaper. Det fremste eksempelet på slike samarbeid så langt ser vi i EUs arbeid med Digital Services Act.

 

Teknologiens rolle fremover

I denne artikkelen har du lært om hvordan teknologi har gått fra å være markedsstyrt og kommersielt, til å bli noe av det mest sentrale for alle lands myndigheter. 

Gjennom kontroll over råvarer, databrikker, digitale plattformer og KI, formes relasjonene mellom stater, selskaper og samfunn. 

Teknologi handler ikke lenger bare om innovasjon, næringsutvikling eller effektivisering. Den har blitt en maktfaktor i verdenspolitikken.

For å forstå teknologi som en del av utenrikspolitikken, må vi derfor å stille nye spørsmål:

• Hvem kontrollerer infrastrukturen vi bruker hver dag?
• Hvilke avhengigheter skaper våre teknologiske valg?
• Hvordan påvirker dette hva Norge kan gjøre i en mer urolig verden?
• Og hvordan påvirker dette forholdet mellom stater, selskaper og borgere i en stadig mer sammenkoblet verden?