• Hva er det multilaterale systemet?
• Hva mener Norge om internasjonalt samarbeid?
• Hva er de største utfordringene med internasjonalt samarbeid?

Verdenssystemet er truet. Mange stater vil ikke samarbeide innenfor et system der de føler at de taper. Men vinnerne tjener godt på å beholde systemet som det er. Denne ubalansen er et stort problem for internasjonalt samarbeid.

Internasjonalt samarbeid i dag er bygd på et system som setter liberale, vestlige verdier i sentrum. Dette kalles den liberale verdensordenen.

Systemet ledes av USA og baserer seg på felles liberale verdier som demokrati, markedsøkonomi og individuelle friheter.

For stater som Norge fungerer dette flott. Det er ikke så rart, siden Norge er en god alliert av USA. Men ikke alle stater i verden vil ha en verdensorden der USA dominerer. Flere stater er rett og slett misførnøyde med hele systemet. Men hvorfor er de det? Og hva har det å si for internasjonalt samarbeid?

En fotballkamp uten dommer

I det internasjonale systemet må alle stater forholde seg til hverandre på en eller annen måte. Ordet multilateralisme brukes når tre eller flere stater samarbeider. Når disse statene har organisert dette samarbeidet gjennom internasjonale institusjoner eller avtaler, kalles nettverket av samarbeid for det multilaterale systemet.

Man skiller mellom ulike typer for internasjonalt samarbeid. Noen typer samarbeid skjer bare mellom to stater, noen skjer kun med stater innenfor en region og noen dreier seg kun om konkrete temaer. FN skiller seg ut fordi det er en global institusjon. Alle stater kan bli medlem og alle får én stemme hver.

Folkeretten (international law) er rettsreglene som gjelder for det internasjonale systemet, altså reglene som bestemmer hva stater kan og ikke kan gjøre. Folkeretten er basert på suverenitetsprinsippet, at alle stater har rett til å bestemme over seg selv og ikke bli styrt av noen andre mot sin vilje. 

 

 

Det finnes ikke en autoritet som bestemmer over stater i det internasjonale systemet. Tenk på det internasjonale systemet som en fotballkamp uten dommer. Lagene løper rundt på banen og prøver å score, men hvordan vet man om det er en rettferdig kamp?

Når man ikke har en dommer som kan passe på at reglene følges, vil spillerne tolke reglene forskjellig ut fra deres egne verdier om hva som er riktig og galt. Når man ikke er enige om hverken reglene eller verdiene, blir det vanskeligere å samarbeide.

I tillegg kan det bli lettere for store stater med mer innflytelse å påvirke både systemet og andre stater til deres egen fordel. Hvordan stater samarbeider, er derfor bestemt av både maktforholdet mellom dem og hvilket verdigrunnlag de har.

Selv om alle stater bestemmer over seg selv, kan noen stater ha flere ressurser eller mer penger – og dermed mer innflytelse enn andre stater. Når det finnes flere større stater med mer innflytelse, må mindre stater forsikre seg om at de kommer til å bli hørt. Norge mener derfor at det multilaterale systemet er fordelaktig for små staters innflytelse, så lenge systemet opprettholder den liberale verdensorden.

Men hvordan fungerer egentlig dette her? Og på hvilke områder er det viktig for Norge å samarbeide med andre land? 

 

 

Norge og internasjonalt samarbeid

Enkelt forklart samarbeider vi for å løse problemer vi ikke kan løse alene. Tenk om alle land bare kuttet kontakt med hverandre? Det er bare å tenke seg tusen år tilbake for å få svaret på det. Vi levde kortere, hadde mer fattigdom, mindre økonomisk utvikling og mindre sikkerhet.

Økonomi, sikkerhet, klima og miljø, helse, hav og humanitært arbeid er bare noen eksempler på områder som krever internasjonalt samarbeid. Her er en kort oversikt over hvordan Norge samarbeider på noen viktige områder: sikkerhet og forsvar, økonomi, klima og miljø.

Sikkerhet og forsvar

Alliansepolitikk former hvordan sikkerhetsbildet ser ut, og det er en stor fordel for det multilaterale systemet når flere stater er forpliktet til å beskytte hverandre. Da får alle statene involvert totalt litt mer sikkerhet.

Norge ser på seg selv som en liten stat i et stort system. Små stater har mindre handlingsrom, men de kan fortsatt legge en strategi for å få frem sine egne interesser ved å alliere seg enten med eller mot det de anser som en trussel.

For Norge har trusselen fra Russland i nord formet mye av utenrikspolitikken. Fordi Norge ikke er stor nok til å kunne forsvare seg mot Russland alene, er både medlemskapet i NATO og forholdet til USA en stor del av sikkerhets- og forsvarspolitikken. Sikkerhetsgarantien til medlemsland i NATO er nemlig at et væpnet angrep mot ett medlemsland anses som et angrep på alle, det man kaller artikkel 5.

I tillegg får Norge sikkerhetsgarantier fra USA. USA leder den liberale verdensordenen og er den største økonomiske og militære makten i NATO. Derfor har det vært viktig for Norges sikkerhet å være en god alliert av USA for å avskrekke Russland, og samtidig ha en god dialog med Russland for å berolige dem og unngå konflikt i nord.

• Les også: Sverige, Finland og NATO

Økonomi

Et godt forhold til Russland er ikke bare viktig for sikkerhet, men også for økonomien. Hav- og kystnæringer står for mesteparten av norsk eksport. Rettigheter og tilgang til fiske og havrett i nord, er en viktig grunn til at Norge må ha en dialog med Russland.

Internasjonal handel er viktig fordi det påvirker hvordan økonomien i Norge går. Prinsippet som har preget den liberale verden, er at alle tjener mer i lengden på å være gjensidig avhengige av å handle med hverandre. Norge ønsker derfor at internasjonal handel skal være så forutsigbart som mulig og at det skjer gjennom multilaterale avtaler. EØS-avtalen er et eksempel på multilateralt økonomisk samarbeid som gir norske bedrifter tilgang til EUs «indre marked» der de kan selge og kjøpe varer og tjenester.

• Les meir: Kva betyr EØS-avtalen for Noreg?

Klima og miljø

Klima og miljø er globale problemstillinger som krever både lokale tiltak og internasjonalt samarbeid. Ingen stater kan løse klimaproblemet alene, og fordelingen av ansvar og tiltak må være rettferdig. Internasjonale avtaler som Parisavtalen og FNs bærekraftsmål er eksempler der stater kan samarbeide om å ta sin del av ansvaret for klimaproblemet etter hvilken evne de har, altså hvor mye de har mulighet til å bidra. Klimaproblemet vil derfor også bidra til å fordele ressurser og dermed makt. 

 

 

Utfordringer for det multilaterale systemet

Men dette høres jo flott ut, gjør det ikke? Hvis alle bare samarbeider, kan vi løse alle verdens problemer!

Dessverre er det ikke sånn. Det internasjonale systemet basert på multilateralisme og liberale verdier har en del utfordringer som gjør samarbeid vanskelig. Noen mener også at systemet er utdatert og ikke passer inn i den verden vi lever i nå. Solberg-regjeringen pekte for noen år siden på seks utfordringer det multilaterale systemet står overfor sett fra et norsk perspektiv. Disse er minst like relevante i dag:

1. Makten flytter seg mot øst

Det har skjedd store endringer i maktbalansen de siste tiårene, og Vesten er ikke lenger verdens økonomiske midtpunkt. Flere asiatiske land, som India og Kina, har opplevd stor økonomisk vekst som har ført til at de kan begynne å konkurrere med USA og andre vestlige land. Det multilaterale systemet oppsto og har utviklet seg med USA i sentrum. Selv om USA fortsatt er verdens største økonomi, er det er ikke lenger en tydelig amerikansk overlegenhet.

2. Bilateralisering

Flere stater velger å samarbeide to og to utenfor det multilaterale systemet. Når flere stater velger å løse problemer to og to kalles det en bilateralisering. Det er et problem for små stater fordi det kan gjøre det lettere for store stater å gjøre som de vil uten at andre stater får si sin mening. Når stater samarbeider utenfor multilaterale institusjoner, kan man ikke forsikre seg om at alle har blitt hørt. Systemet mister da sin hovedfunksjon, og små stater mister sin arena for innflytelse.

3. Verdier og normer under press

Den liberale verdensorden utfordres når stater med andre verdier deltar i det multilaterale systemet. Da får liberale stater et stort dilemma: Skal de velge å samarbeide fordi det er viktig i seg selv at alle stater blir enige om noe, selv om resultatet går imot egne verdier? Eller skal de stå opp for det de tror og forbli uenige?

4. Kritikk mot globalisering

Globalisering betyr kort forklart at stater handler mye mer med hverandre enn før fordi det har blitt mye enklere og billigere å transportere varer, tjenester, kapital og informasjon mellom land. Globalisering har ført til at mange mennesker totalt sett har fått bedre levekår, både i fattige og rike land. Men ikke alle stater har vært like flinke til å fordele godene mellom seg. Dermed er det blitt mye større avstand mellom fattige og rike i mange land. Noen mener at globalisering har skylden for dette, om globalisering ikke er den eneste årsaken til større ulikhet innad i landene.

5. Lav tillit til systemet

Når stater ikke blir enige, eller noen ikke føler seg hørt, vil flere tvile på at det multilaterale systemet er den beste måten å koordinere internasjonalt samarbeid på. Det stilles spørsmål ved hvorfor stater velger å beholde et system som ikke fører til handling, selv om det i prinsippet skal være det mest rettferdige systemet. Institusjonene innenfor det multilaterale systemet trenger derfor å reformeres for at flere stater skal få større tillit og ha lyst til å fortsette samarbeid gjennom slike institusjoner istedenfor å ta det bilateralt.

6. Nye, sammensatte problemer

Det multilaterale systemet ble til da de fleste konfliktene skjedde mellom stater. Men vi ser nå mange nye utfordringer for sikkerheten vår som bare delvis eller ikke utføres av stater. Internasjonal terrorisme, piratvirksomhet og cybertrusler er eksempler på problemer som det multilaterale systemet ikke er skapt for å løse. Slike grenseoverskridende problemer blir det også stadig mer av.

 

 

En sammensatt verden

Det er viktig å huske at da Solberg-regjeringen skrev dette, var det ingen som trodde at det skulle bli krig i Europa. De fleste trodde at krig mellom land var et utdatert konsept som ikke samsvarte med moderne trusler.

Russlands invasjon av Ukraina har vist at selv om vi stadig står ovenfor nye trusler, er det fortsatt fare for konvensjonell krig. Invasjonen har derimot også vist at stater vil kunne samarbeide og komme andre til unnsetning i konflikter. Det har vist hvorfor institusjoner som NATO er viktige for alles sikkerhet, men også belyst FNs viktige rolle som en samlearena i lys av stormaktspolitikken. Å ha en arena der man kan samarbeide og snakke med stormakter som Kina og Russland er viktig i seg selv å opprettholde, selv om det kanskje ikke er så effektivt.

• Les mer: Krigen i Ukraina avgjøres ikke bare på slagmarken

Det multilaterale systemet vi har i dag er kanskje ikke best rustet til å løse alle verdens problemer. Men selv om systemet har tydelige feil og mangler, er det fortsatt viktig for Norge å ha en arena å samarbeide på som er forankret i suverenitet, folkeretten og demokratiske verdier. Man kan heller ikke lenger skille sikkerhetspolitikk fra klima eller handel og økonomi. Alt henger sammen.

Derfor er det også viktig at både du og jeg vet hvorfor vi samarbeider internasjonalt og hvilke konsekvenser det har for hvordan vi lever. Slik kan vi bli litt klokere på hva som foregår utenfor Norge, sånn at vi vet hva som har påvirket oss her hjemme. Da kan vi holde politikerne ansvarlige for valgene som er tatt, som tross alt er demokratiets viktigste funksjon.

• Les også: Hva er geopolitikk?