• Er fordelingen av vann i verden rettferdig?
• På hvilke måter forverrer klimaendringer vannmangel?
• Hvordan leder vannmangel til konflikt?
• Kan samarbeid motvirke vannrelaterte konflikter?

Introduksjon

Jordkloden er dekket av hav på alle kanter, men så lite som 2,5 prosent av jordens vann er ferskvann. Mennesker er avhengige av ferskvann fordi saltvann ikke kan drikkes eller brukes til jordbruk uten kostbar avsalting, og fordi elver er viktige for mange lands kraftproduksjon.

Men vann kjenner ingen grenser. Mange elver og innsjøer krysser landegrenser og deles av flere stater, noe som ofte fører til politiske spenninger. Konflikter oppstår når land er uenige om fordelingen av vannressursene. Dette ser vi mest av i tørre områder i Asia og Afrika sør for Sahara. Klimaendringene forverrer situasjonen, og i områder med rask befolkningsvekst og dårlig vannforvaltning kan dette føre til alvorlige konflikter, noen ganger med vold som følge.

• Les også: Klimaendringer og konflikt

I Sentral-Asia har slike konflikter ført til minst 400 dødsfall siden 1990. Selv om samarbeid om forvaltningen av felles vannressurser er avgjørende for å unngå slike konflikter, finnes det ingen global avtale som regulerer hvordan land skal dele vannressurser på tvers av grenser. For å hindre at vannmangel fører til internasjonale konflikter, er det derfor viktig med tidlig samarbeid og tiltak for bærekraftig vannforvaltning.

Ferskvann er en begrenset ressurs

Fordelingen av jordens lille ferskvannreserve er geografisk ujevn. Det meste – hele 69 prosent – er bundet i is og snø, mens 30 prosent er grunnvann som finnes under bakken. Kun en liten andel, 0,26 prosent, er tilgjengelig i innsjøer og elver, som utgjør de viktigste vannkildene for mennesker.

Mange av verdens største elver krysser nasjonale grenser og danner mer enn 250 nedbørsfelt. Et nedbørsfelt er området rundt en elv og dens sideelver, hvor alt vann fra regn, snø og smeltevann fra isbreer samles og renner ut i elva. I disse områdene må oppstrømslandene – de som ligger høyere opp langs elveløpet, der vannet strømmer fra – dele vann med nedstrømslandene, som ligger lenger nede og mottar vannet. Dersom oppstrømslandene avleder for mye vann til jordbruk eller bygger demninger for kraftproduksjon, kan det redusere vannmengden som når nedstrømslandene. Slike situasjoner skaper ofte politiske spenninger om fordelingen av vann, særlig i takt med økende etterspørsel.

Hvordan vannressursene forvaltes har derfor stor betydning. Vannforvaltning omfatter regulering og bruk av vannressurser gjennom dammer, vanning, vannrensing og fordeling mellom sektorer og befolkningsgrupper. Dårlig forvaltning, kombinert med rask befolkningsvekst og et høyt vannforbruk i jordbruket, forverrer problemet og fører til såkalt vannstress – en situasjon der konkurransen om vann øker risikoen for konflikter. Per 2023 er det dokumentert 1920 tilfeller der vann har vært årsak til eller utløsende faktor for konflikter, eller hvor vann har blitt brukt som pressmiddel. I 1979 sa den tidligere presidenten i Egypt, Anwar Sadat, at “den eneste saken som kan føre til krig i Egypt igjen, er vann”.

Når vannforsyningen ikke dekker etterspørselen, oppstår vannmangel. Å ha nok vann er avgjørende for alle land, men vannmangel er spesielt en sikkerhetsutfordring i land med tørt klima, som Egypt, hvor det i 2021 var kun 9000 liter ferskvann per person. Til sammenligning har vi i Norge 70,6 millioner liter ferskvann per person, og på Island har de hele 456 millioner liter per person.

• Les også: Plast i havet

Klimaendringene forverrer vannmangel

Klimaendringene forverrer vannmangelen på flere måter. Endringer i nedbørsmønstre og sesongvariasjoner for elvevann gjør vannforsyningen mer usikker og uforutsigbar. Alvorlig tørke og flom skjer oftere, mens økt fordampning reduserer jordfuktigheten, noe som igjen øker behovet for vanning i jordbruket.

De fleste vannrelaterte konfliktene har oppstått i tørre områder i Asia og Afrika sør for Sahara, hvor utviklingsland er mest sårbare for klimaendringenes negative konsekvenser. Hele 80 prosent av verdens fattigste bor i områder som sliter med kronisk vannmangel. Siden 2012 har antallet slike konflikter økt kraftig, og økt vannstress vil trolig føre til flere internasjonale spenninger, særlig mellom land som deler grensekryssende elver.

Regulering av grensekryssende elver under internasjonal lov

FNs konvensjon om bruk av internasjonale vassdrag fra 1997 har fem viktige prinsipper som styrer forvaltningen av grensekryssende elver: begrenset territoriell suverenitet, forebygging av skade, fredelig tvisteløsning, rettferdig fordeling og historiske rettigheter. Konvensjonen trådte i kraft i 2014, men har hatt begrenset effekt fordi bare 39 stater – hovedsakelig nedstrømsland – har ratifisert den, det vil si forpliktet seg til å etterleve avtalen. Ingen store oppstrømsland i tørre områder, som Tyrkia, har sluttet seg til avtalen. Dermed finnes det ikke en internasjonal avtale med global tilslutning som regulerer hvordan land skal dele vannressurser. I stedet dominerer bilaterale og multilaterale avtaler – det vil si avtaler inngått mellom to eller flere stater – som ofte favoriserer de sterkeste statene.

• Les også: Dragkamp om klima

Vann og konflikt i Sentral-Asia

Sentral-Asia er et eksempel på en region hvor vannmangel skaper politiske spenninger. De fem sentralasiatiske landene Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan har til sammen en befolkning på over 82 millioner mennesker. Selv om regionen har tilstrekkelige vannressurser – med årlige fornybare vannressurser på over 3 millioner liter per innbygger – fører grensekryssende elver, dårlig vannforvaltning og svakt samarbeid til vannmangel og politiske spenninger.

I et forsøk på å unngå konflikter har landene inngått 65 multilaterale og bilaterale avtaler om vannfordeling mellom 1991 og 2022, men med blandet hell. Regionen har unngått storskala militære sammenstøt om vannressurser, men har opplevd flere mindre væpnede konflikter der vann har vært en viktig faktor. Siden 1990 har det vært minst 27 vannrelaterte internasjonale tvister i Sentral-Asia, hvor fjorten av disse har vært voldelige og resultert i minst 400 dødsfall totalt.

I tillegg til mangelfull vannforvaltning har regionen også lave nedbørsmengder og en voksende befolkning. Samtidig fører klimaendringene til hyppigere ekstremvær som flom og tørke. Antallet miljøkatastrofer i Sentral-Asia har økt betydelig de siste årene (se Figur 1). Økt snøsmelting tidlig på våren og kraftige regnbyger i fjellområdene om sommeren fører til at flommer og jordskred rammer oftere en før. Mellom 1992 og 2024 forårsaket værrelaterte katastrofer 2046 dødsfall i Tadsjikistan, 329 i Kirgisistan, 243 i Kasakhstan og 41 i Usbekistan.

Som om ikke dette var nok, er også jordbruket i regionen avhengig av vannet fra de to grensekryssende elvene Amu Darya og Syr Darya. Disse har sitt utspring i fjellene i Kirgisistan og Tadsjikistan, og sammen danner de nedbørsfeltet til Aralsjøen, som er en viktig vannkilde for hele regionen. Sårbarheten i slike situasjoner kommer tydelig frem i byggingen av Qosh Tepa-kanalen i Afghanistan. Når kanalen står ferdig, kan den potensielt lede bort opptil 60 prosent av vannet fra Amu Darya. Dette kan få katastrofale konsekvenser for Usbekistan og Turkmenistan, som er spesielt avhengige av vannet fra elven, men det vil også kunne true stabiliteten i hele regionen.

Samlet tegner dette et bilde av en region hvor vannbehovet vil fortsette å øke, mens vanntilgangen er ustabil og manglende, noe som skaper bekymring for fremtidens vannforsyning.

Konklusjon

Vi har sett på hvordan klimaendringer, rask befolkningsvekst og økende behov for mat og energi fører til vannmangel og konflikt, særlig i tørre deler av verden. Uten effektivt samarbeid kan vannmangelen blir verre, og konkurransen om vann kan vokse og forverre eksisterende spenninger og dermed true både regional og global stabilitet.

Med målrettede tiltak som investering i vannbesparende teknologi og bærekraftig jordbruk er det mulig å sikre en mer stabil og rettferdig fordeling av vannressurser. I en situasjon som denne, hvor landene deler på vannressursene, er det nødvendig å samarbeide om å iverksette de nødvendige tiltakene – fordi uten effektivt samarbeid vil tiltakene ha begrenset effekt. Internasjonalt samarbeid er derfor avgjørende for å begrense vannmangel, hindre konflikter, og for oppnå en stabil og rettferdig fordeling av vannressurser.