Malin Øren Aldal

Delays in nationally determined contributions often reflect credibility efforts and not weakening ambition

Fashionably or fatally late? exploring NDC procrastination in the UNFCCC

The current global climate change mitigation regime established by the Paris Agreement rests on a “pledge-and-review“ mechanism with the cyclical submission of Nationally Determined Contributions (NDCs) to progressively increase climate ambition. Following the 2023 collective review, the so-called Global Stocktake (GST), Parties were required to submit updated NDCs by February 2025. Yet compliance has been strikingly low: only 16 of 198 Parties met the deadline, and even after an extended September cutoff, just 64 submissions were recorded, covering roughly 30% of global emissions. We examine the phenomenon of NDC procrastination – the widespread delay in meeting procedural obligations – and its implications for the climate regime. Drawing on 23 country case studies, compliance reports, and fieldwork at the climate summit in Bonn, we identify four clusters of factors behind delayed submissions. Financial and institutional capacity challenges include resource constraints, reliance on external technical assistance, and complex whole-of-government coordination requirements. Technical and data-related challenges stem from gaps in emissions inventories, modelling expertise, and recalibration needs when baselines shift. Political and governance challenges range from domestic uncertainty (elections, coalition changes) to geopolitical shocks, armed conflict, and instances of ‘green backlash,’ where governments actively obstruct climate policy. Finally, procedural and strategic dynamics encourage states to delay pledges for performative or tactical reasons. While these factors can explain why many parties were late with their submissions, the question of what NDC procrastination means for the future of global climate action is more complex. While NDCs are visibly treated more seriously by many, and considerable resources are channeled into the work on pledges, the scale of non-compliance underscores the fragility of procedural norms. Furthermore, the post-GST round of delayed pledges highlights the tension between detailed, economy-wide pledges aligned with domestic policies and ratcheting up mitigation ambition at a pace needed to tackle dangerous climate change.

The uneven influence of the Global Stocktake on national climate policy and the NDCs

Den globale statusgjennomgangen (the Global Stocktake - GST), som vart avslutta på COP 28 i Dubai i 2023, vert rekna som ein sentral del av Parisavtalens ambisjon, ettersom han er meint å vurdere den samla globale framdrifta, noko som skal liggje til grunn for framtidige nasjonalt fastsette bidrag (NDC-ar). Mange kommentatorar og partar sette store voner til gjennomgangen sin evne til å skru opp ambisjonsnivået i prosessen under FNs rammekonvensjon om klimaendringar (UNFCCC). Etter toppmøtet i Dubai, som resulterte i det omfattande «Resultatet av den globale statusgjennomgangen» (avgjerd -/CMA.5) med nær 200 detaljerte avsnitt, venta somme partar at GST skulle styrke den samla innsatsen mot klimaendringar. Meir kritiske røyster gav likevel uttrykk for uro og bekymring knytt til det dei kalla «å erstatte Parisavtalen med den globale statusgjennomgangen», som innebar å gå bort frå den nasjonalt fastsette og differensierte tilnærminga som vart avtalt i 2015. Dette notatet ser nærare på GST sin innverknad på nasjonal klimapolitikk og NDC-ane.

Does ASEAN climate policy pay sufficient attention to public transportation?

Utvidelse av kollektivtransport er et klimatiltak med mange positive ringvirkninger: mindre kø i trafikken, lavere luft- og støyforurensning, bedre trafikksikkerhet og redusert fattigdom. De fleste medlemsstatene i Association of Southeast Asian Nations (ASEAN) står overfor store utfordringer på alle disse områdene. Denne artikkelen undersøker derfor hvor stor vekt ASEANs ti medlemsland legger på kollektivtransport sammenlignet med andre områder i klimapolitikken. Som empirisk grunnlag for analysen har vi satt sammen et datasett med alle mål og tiltak i de nasjonalt fastsatte bidragene (NDCene) til ASEAN-landene under Paris-avtalen. Analysen viser at bare 2,2 % av de sektorspesifikke klimatiltakene og -målene i ASEANs NDCer retter seg mot kollektivtransport, mens seks av ti land helt mangler slike mål eller tiltak. Tallene er overraskende lave sett i lys av de store transportutfordringene i ASEANs megabyer og de mange positive ringvirkningene av å håndtere dem. Ved å bruke Avoid-Shift-Improve-rammeverket for bærekraftig transport finner studien at nesten tre fjerdedeler av transportmålene og -tiltakene i NDCene tilhører kategorien «Improve». Dette indikerer at det finnes et potensial for å videreutvikle politikk som fremmer en «Shift» til kollektivtransport og integrere slike tiltak i fremtidige oppdateringer av NDCene.

Trump 2.0 og internasjonal politikk

I denne spesialrapporten har Senter for geopolitikk samlet en rekke bidrag fra forskere tilknyttet senteret, fra Fridtjof Nansen Institutt, Institutt for Forsvarsstudier, Universitetet i Oslo, UiT – Norges Arktiske Universitet og Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Bidragene setter søkelys på noen konkrete temaer som inntak til å forstå et USA i endring og hva det vil kunne bety for andre stater, og for utviklingen på konkrete politikkfelt. Rapporten har særlig fokus på hva disse endringene, hver for seg og samlet, betyr for Europa og Norge. En oppdatert versjon ble publisert 12.06.25, klokken 12.40.