Foto: Shuhaib Zahoor / Zuma Press / NTB Scanpix

Indisk politi arresterer en ung demonstrant i byen Srinagar i Kashmirdalen under et sammenstøt i mai 2019.

Kashmir-konflikten: Dårlige naboer siden 1947

Publisert: 17. Dec 2019

India og Pakistan har kranglet om Kashmir i over 70 år. I sommer blusset konflikten opp igjen.

  • Hva handler Kashmir-konflikten om?
  • Hvem er involvert?
  • Hvorfor har konflikten vart så lenge?
  • Finnes det noen løsning?

I august 2019 tok den langvarige konflikten om Kashmir en ny vending. Det indiske parlamentet opphevet særloven som hadde gitt Kashmir utvidet selvstyre. Samtidig innførte India ytterligere unntakstilstand for delstaten, blant annet ble mobilnettet og internett stengt i flere måneder. India anklages for grove menneskerettighetsbrudd, og nabolandet Pakistan fikk Kashmir diskutert i FNs sikkerhetsråd. Der ble Kashmir diskutert allerede for 40 år siden – og konflikten har pågått enda lenger.

2: Bakgrunn

Kashmir er et tidligere fyrstedømme vest i Himalaya. Det består av utilgjengelige fjellområder og fruktbare daler. I 1947, da kolonien Britisk India ble til de to uavhengige republikkene India og Pakistan, fikk fyrsten velge hvilket land han ville tilhøre. Som den eneste av de over 500 fyrstene i området som utgjorde Britisk India, fikk maharaja Hari Singh i Kashmir velge fordi riket hans grenset til begge de nye republikkene. Men han ville være uavhengig. Det gjorde at Kashmir ble invadert fra pakistansk side, noe som førte til at også inderne grep inn. Etter en kort krig var Kashmir delt i to: Omtrent en tredjedel var kontrollert av Pakistan og resten av India. Til tross for en ny krig i 1965, har ikke grensen endret seg vesentlig siden da.

Det opprinnelige fyrstedømmet var et språklig og kulturelt lappeteppe. Flertallet av befolkningen var sunnimuslimer, men i tillegg fantes mange sjiamuslimer, hinduer av forskjellige kaster, sikher og tibetanske buddhister. Ikke minst var det religiøse livet preget av blandingsformer ( synkretisme ) og en åpenhet for andre religiøse tradisjoner.

Delen som nå kontrolleres av Pakistan er i all hovedsak sunnimuslimsk og språklig nært beslektet med språk i Pakistan. Befolkningen der ønsker nærmere tilknytning til Pakistan heller enn gjenforening. Konflikten står heller ikke om dette området, men om området som India kontrollerer.

Den indiske delen ble organisert som en delstat kalt Jammu og Kashmir og innlemmet i Den indiske union. Samtidig ble det innført en paragraf i den indiske forfatningen , artikkel 370, som ga Jammu og Kashmir mer selvstyre enn andre indiske delstater. Det er denne artikkelen som er stridens kjerne og som regjeringen fjernet i august 2019. I tillegg ble Jammu og Kashmir redusert fra delstat til unionsterritorium.

En del av delstaten ble skilt ut som eget territorium, Ladakh. Dette er et fjellområde bebodd av buddhister med nær historisk og religiøs tilknytning til Tibet. Ladakh har en befolkning på bare litt over en halv million.

Resten heter fremdeles Jammu og Kashmir. Her bor det rundt 12 millioner mennesker. Forskjellen fra delstat til unionsterritorium, er at Jammu og Kashmir nå har mindre selvstyre enn andre delstater. De har mistet kontrollen over politiet og en lov som forbød ikke-kasjmirere å eie eiendom i delstaten.



3: Hva går konflikten ut på?

Både India og Pakistan gjør krav på hele Kashmir, og begge parter oppfatter motpartens del av området som okkupert.

For både India og Pakistan er Kashmir en symboltung del av selvbildet. Sett fra Pakistan er kasjmirerne et muslimsk broderfolk og Kashmir rettmessig deres (K-en i navnet Pakistan skal representere Kashmir). Dette var det eneste området med muslimsk flertall som ikke ble med da Pakistan ble opprettet som muslimsk hjemland i 1947. Over årene har Kashmir blitt et viktig symbol i arbeidet for å opprettholde en pakistansk identitet, særlig for konservative krefter.

Kashmir er ikke rikt på ressurser. Enkelte elver er demmet opp og gir elektrisk kraft, det er en viss turisme og et par hellige steder. Viktigere er det at Kashmir ligger strategisk til, i overgangen mellom Sør-Asia og Kina.

Mest av alt oppfatter begge land seg som arvtakere til religiøse og politiske tradisjoner tilbake til det store Mogulriket (1500-1800-tallet), hvor Kashmir spilte en viktig rolle. For mogulene var Kashmir et paradis, med behagelig sommertemperatur og vakre sjøer og fjell. Her anla de sine vakreste hager. Herfra kom også lærde og hellige menn som ennå er berømte og høyt ansett, både i Pakistan og India. For mange er den vakre Kashmirdalen også selve sinnbildet på opphøyet fred. Den er brukt som romantisk bakgrunnsteppe i utallige Bollywood-filmer.

Og nettopp fordi flertallet er muslimer, anser indiske myndigheter Kashmir som en viktig del av sin sekulære (verdslige) og tolerante arv. India har alltid rost seg over at det bor nesten like mange muslimer i India som i Pakistan.

De siste tiårene har hindunasjonalistene i India blitt sterkere. Bharatiya Janata Party (BJP) og dets leder Narendra Modi vant valget i 2014 og igjen i 2019 og har flertallet i det indiske parlamentet. Det var slik de kunne oppheve særloven for Kashmir. Hindunasjonalister oppfattet særloven som smisking for muslimske velgere og et uttrykk for manglende respekt for Indias hinduiske arv. De kalte sine motstandere «pseudosekulære», i betydningen juksesekulære, og mente de tok mer hensyn til minoritetene enn til flertallet.

Det er en kjerne av sannhet i dette, ettersom Kongresspartiet lenge bygde sin oppslutning på en allianse av muslimer, lavkastehinduer og høykastehinduer. Lover som ivaretok muslimske interesser ble lett mål for hindunasjonalistenes kritikk, inkludert særloven for Kashmir.

I tillegg er Pakistan erkefiende og en populær skyteskive. Terrorangrep i India har ofte opphav i Pakistan og har fått støtte fra ekstremister der. Det er tilsvarende holdninger i Pakistan, hvor ellers populære Bollywood-filmer forbys fra TV-stasjoner og kinoer på grunn av Kashmir.

Illustrasjon: Jørn Rune Buljo / NUPI

4: I dalen

I den indiske delen er de religiøse gruppene grunnleggende uenige om Kashmirs fremtid. Hinduene i Jammu ønsker integrering i den indiske unionen, mens blant muslimene i Kashmirdalen står motstanden mot Delhi sterkere enn tidligere.

De første tiårene etter 1947 opplevde kasjmirerne økonomisk bedring, rettssikkerhet og relativt demokratiske forhold. Kashmir under maharajaen hadde vært svært underutviklet. Kashmir fikk mest overføringer per person fra Delhi, og svært mange unge kasjmirere har tatt høyere utdanning ved indiske universiteter. Handelen foregikk i all hovedsak med resten av India. Turismen var en betydelig inntektskilde.

Mye endret seg imidlertid på slutten av 1980-tallet. Lokalstyret ble mer korrupt, overstyring fra Delhi tiltok, sivile rettigheter ble tilsidesatt. Lignende hadde skjedd i andre delstater tidligere, men trusselen fra Pakistan (som i 1965 hadde forsøkt å erobre Kashmir) rettferdiggjorde tilstedeværelsen av store militærstyrker. I tillegg gjorde revolusjonen i Iran, krigen i Afghanistan og de to amerikanske krigene mot Irak (1990 og 2003) terrortrusselen reell. Men med den indiske hærens forsøk på å kontrollere separatister og jihadister har antallet militante separatister i Kashmir bare økt.

Spesiallover som ga hæren vide fullmakter, maktovergrep og menneskerettighetsbrudd har svekket befolkningens tillit til India. En del separatister har også angrepet den ikke-muslimske befolkningen og de fleste hinduene har nå forlatt dalen. I årevis har det vært jevnlige gatekamper (særlig etter fredagsbønnen) mellom steinkastende ungdommer og politiet. Å kaste stein mot politiet er et ritual for mange, skjønt det er farlig og har en alvorlig bakgrunn. Sivile tap og brudd på menneskerettighetene har forekommet i stor grad. Det antas at 24 000–40 000 mennesker er drept siden uroen begynte på 1990-tallet. Valgfusk, korrupsjon og en skrantende økonomi har ytterligere svekket lokalbefolkningens tillit til det politiske apparatet.

Det er viktig å skille mellom dem som ønsker mer autonomi , full uavhengighet eller tilslutning til Pakistan. Den siste gruppen er nok ganske liten. Pakistans strenge religiøse lover og politiske uro gjør det lite attraktivt. Det finnes riktignok ikke meningsmålinger, men den største politiske bevegelsen, All-Party Hurriyat Conference, søker uavhengighet og ønsker en folkeavstemming om dette.

Også for 20 år siden skrev artikkelforfatter Arild Engelsen Ruud om Kashmir-konflikten for NUPI skole, den gang i samarbeid med Kathinka Frøystad. Allerede da hadde konflikten vart i over 50 år.

5: Internasjonalt

FN spiller en begrenset rolle i Kashmir. En observatørstyrke (UNMOGIP) har overvåket grensen mellom India og Pakistan helt siden 1949, da en FN-avtale krevde tilbaketrekking av militærstyrker og en folkeavstemming. Men Pakistan trakk ikke styrkene sine og India avholdt aldri avstemmingen.

Islamisme har gjort Kashmir til kamparena for grupper utenfra. Kamperfarne geriljasoldater fra Afghanistan har funnet en ny sak i Kashmir. Både al-Qaida og IS har utpekt Kashmir og frigjøring av sine brødre der som hovedmål, selv om de neppe har nok tilstedeværelse i området til å bli en viktig faktor.

Pakistan har fått noe støtte fra den muslimske verden. Som eneste erkjente muslimske atomvåpenmakt nyter Pakistan respekt. Mange land frykter likevel at geriljastyrker og terrorister kan komme ut av kontroll. Av samme grunn er USA, som tidligere var blant Pakistans støttespillere, nå blitt Indias støttespiller.

Den nye store aktøren er Kina, som har overtatt som Pakistans internasjonale støttespiller. Handels- og samferdselsruter fra Kina, gjennom Pakistan og til en kinesiskbygd havn ved Persiabukta, bringer Pakistan inn i den voksende kinesiske innflytelsessfæren, noe India misliker.

Kina støttet Pakistan i høst, og fikk brakt spørsmålet om Kashmir opp til diskusjon i FNs sikkerhetsråd. Samtidig har Kina som prinsipp å ikke blande seg i andre lands interne saker. Kineserne er dessuten bekymret for muslimske separatisttendenser, da de er i konflikt med de muslimske uigurene i den kinesiske provinsen Xinjiang.

Foto: SandeepaChetan / Flickr

Store deler av Kashmir ligger høyt til fjells, som her ved Sinthanpasset i den indisk-kontrollerte delen, 3700 meter over havet.

6: Innenrikspolitisk

Både India og Pakistan er demokratier. Satt på spissen gjør dette konflikten verre. Den nåværende statsministeren i Pakistan, Imran Khan, er sårbar for kritikk fra islamistpartier fordi han lener seg på deres støtte. I nyere tid har alle landets ledere ønsket et bedre forhold til India, men likevel holdt tilbake av frykt for hjemlige reaksjoner. Dessuten er det vanskelig for Pakistans politiske ledelse å kontrollere geriljagruppene som opererer fra pakistansk område. Hæren er en «stat i staten» og har sin egen agenda. Den beskyldes gjerne for å holde Kashmir-konflikten varm for å rettferdiggjøre sin egen eksistens og størrelse.

I India er situasjonen annerledes, men like problematisk. Selv om alle partiene er enige om at Kashmir skal forbli indisk, har særlig hindunasjonalistene profilert seg på Kashmir-saken og motstand mot Pakistan. Flere terrorangrep vinteren 2017–2018 snudde valgkampen fra å handle om økonomi til å handle om sikkerhet. Dermed kunne statsminister Narendra Modi fremstå som nasjonens vaktmann («chowkidar»).

Ved å vektlegge en ytre fiende har Modis parti vendt oppmerksomheten bort fra andre temaer. Et solid flertall av befolkningen støtter statsministerens linje i Kashmir-saken, så Modis politiske rivaler tvinges til å være like standhaftige.

Illustrasjon: Emad Hajjaj / Alaraby Aljadeed / Politicalcartoons.com

7: Mulige løsninger

Etter over 70 år er det lite sannsynlig at grensen som skiller pakistansk-kontrollert Kashmir fra indisk-kontrollert Kashmir vil bli opphevet. Da gjenstår to muligheter:

Grensen blir en internasjonal grense som anerkjennes av begge land. Kashmir forblir delt i to. Det er ikke en unaturlig løsning, for som fyrstedømme var ikke dette et etnisk homogent land. Deler av Kashmir lå under fyrsten bare i noen tiår. De to delene må da integreres i sine respektive land. Det er ikke tvil om at India her vil ha de største utfordringene.

En annen mulighet er en «oppmykning» av grensen. Mange familier er splittet, mange har fått sine liv ødelagt av daglige trefninger langs grensen. Dette bidrar til misnøye og følelse av å være okkupert.

En oppmykning av grensen forutsetter tillit på begge sider. Det vil kunne bidra til økt handel, økte investeringer og økonomisk vekst. Med handel og samferdsel vil grensen bli mindre viktig og behovet for økt selvstyre eller uavhengighet minke – slik det er i Nord-Irland. Demokratiske institusjoner og økonomisk utvikling kan på sikt bidra til at spørsmålet om tilhørighet kommer i bakgrunnen.

En slik løsning forutsetter at Pakistan klarer å redusere terrorangrepene over grensen. Her har Pakistan en stor utfordring. På indisk side er problemet at tilliten mellom befolkning og regjering tynnslitt.

I tillegg krever oppmykning av grensen stort politisk mot i både Pakistan og India. Dette politiske motet finnes per nå ikke på noen side av grensen.