• Hvilke verdensorden har vi hatt?
• Hva er den liberale verdensorden?
• Hva kan vi vente oss framover?

I 1992 skrev den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama The End of History and the Last Man. I boka argumenterte Fukuyama for at det ikke lenger var noen global konkurranse mellom forskjellige måter å organisere samfunnet på etter Sovjetunionens fall i 1991. 

Den liberale, vestlige styreformen hadde vunnet frem og en liberal verdensorden var etablert for all fremtid.

Hva er en verdensorden?

Vi skal komme tilbake til hvorvidt Fukuyama hadde rett. Men først, hva er egentlig en «verdensorden?» En verdensorden er det rammeverket internasjonal politikk foregår innenfor – den definerer hvordan stater forholder seg til hverandre, hvordan beslutninger i internasjonal politikk fattes og hvordan makt fordeler seg mellom stater.

Hør NUPIs podkast Utenrikshospitalet (denne episoden er fra 2024, men tar for seg samme tematikk): 

Opp gjennom historien har vi mennesker hatt mange slike ordener i verden. Frem til midten av 1600-tallet var ordenene ofte sentrert rundt mektige sivilisasjoner og regionale imperier, ettersom internasjonal politikk egentlig ikke var global. Disse var for eksempel den sumeriske sivilisasjonen i Mesopotamia (nåværende Syria og Irak), det egyptiske oldtidsimperiet, Akamenide-dynastiet i Persia (som dekkes store deler av dagens Midtøsten), eller det hellige romerske rike.

1648 er et årstall du bør merke deg. Da ble en ny europeisk orden etablert i forbindelse med to fredsavtaler inngått i Tyskland, og som vi i dag kjenner som «freden i Westfalen». Disse avtalene markerte slutten på mange tiår med krig på det europeiske kontinent, og etablerte en orden basert på to grunntanker:

• Ideen om territorialstater: at det skal være tydelige grenser mellom land.
• Ideen om statlig suverenitet: at stater ikke skal blande seg i hverandres indre anliggende.

I det westfalske systemet var det fem stormakter: Frankrike, Prøysen (nåværende Tyskland), Russland, Storbritannia og Østerrike. Etter hvert ble den mektigste av disse Storbritannia, mye på grunn landets viktige rolle i den industrielle revolusjonen og fordi Storbritannia gjennom sin sjømakt kontrollerte de viktigste handelsrutene i verden.

Det westfalske systemet, med sine territorialgrenser og statlig suverenitet, spredte seg rundt om i verden etter hvert som europeiske land tok kolonier, delte verdenskartet seg imellom og ble den kanskje første globale verdensorden.

I første halvdel av 1900-tallet falt det westfalske systemet sammen. I løpet av to verdenskriger brøt stormaktene prinsippet om statlig suverenitet gjentatte ganger og respekterte ikke hverandres, eller andre lands, territorialgrenser. Etter de to verdenskrigene lå også Storbritannia nede med brukket rygg rent økonomisk.

Det eksisterte ikke lenger noen tydelig global verdensorden.

Isteden vokste det frem to veldig forskjellige ordener, sentrert rundt de to seirende stormaktene i andre verdenskrig. På den ene siden skapte USA en allianse i Nord-Amerika og Vest-Europa rundt en liberal verdensorden. På den andre siden etablerte Sovjetunionen en kommunistisk verdensorden, som de spredte med makt i Øst-Europa og Sentral-Asia.

Denne delingen mellom en liberal og en kommunistisk verdensorden skapte en konkurranse mellom USA og Sovjet som vi kjenner som Den kalde krigen, og som varte helt frem til Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991. Det var her Fukuyama spådde at liberale ideologiske prinsipper hadde vunnet frem en gang for alle.

Hva kjennetegner den liberale verdensorden?

For det første er den basert på tre typer liberal ideologi:

• Liberal institusjonalisme: tanken om at internasjonale institusjoner og organisasjoner er viktig for å sikre samarbeid og fred mellom stater.
• Markedsliberalisme: tanken om at mest mulig frie markeder og fri handel bidrar til økonomisk vekst og velstand.
• Politisk liberalisme: tanken om at individuelle rettigheter er viktige og at demokrati er styreformen som best ivaretar slike rettigheter.

For det andre, så er den liberale verdensorden regelstyrt. Med det mener vi at den måten stater samhandler på i internasjonal politikk er styrt av internasjonale lover og regler som for eksempel Menneskerettighetserklæringen fra 1948 (som etablerte de universelle menneskerettighetene) eller Genèvekonvensjonene fra 1949 (som definerte hvordan ikke-stridende skal behandles i krig). Disse avtalene er understøttet av internasjonale domstoler som sikrer at stater etterlever reglene de skriver under på.  

En rekke internasjonale organisasjoner bygger også opp under den liberale verdensorden. Mange av disse ble etablert i kjølvannet av andre verdenskrig og var ment å sikre at vi ikke fikk en ny verdenskrig. De fire viktigste organisasjonene var:

1. De forente nasjoner, som skulle sikre fred og samarbeid mellom stater.
2. Verdensbanken, som skulle hjelpe stater med økonomisk utvikling.
3. Det internasjonale pengefondet og
4. Verdens handelsorganisasjon, som sammen skulle sikre stabile forhold for handel og investeringer på tvers av landegrenser.

En grunntanke i den liberale verdensorden er at internasjonalt økonomisk samarbeid ikke bare er nyttig for å skape velstand. Økonomisk samarbeid også har et sikkerhetsaspekt. For det er slik at når land handler med hverandre, så har de mer å tape på å gå til krig mot hverandre. Dette kaller vi teorien om gjensidig avhengighet, og den går ut på at hvis man går til krig mot et land man handler med, så vil ikke konsekvensen bare være materiell ødeleggelse – den vil også være at man taper mulige eksportinntekter eller tilgangen på importvarer.

I den liberale verdensorden har USA vært det mektigste landet. USA har presset på for at andre land skal gjennomføre liberale reformer, innføre demokrati og åpne hjemlige markeder for internasjonal handel. Selv om det var tilfeller av krig i konflikt i verden de første 20 årene etter Sovjetunionens fall, så har forskere også vist at denne perioden var den fredeligste perioden i menneskehetens historie og den perioden hvor global levestandard har vært høyest.

Står den liberale verdensorden for fall?

Så, hadde Fukuyama rett når han predikerte at den liberale verdensorden var kommet for å bli – at menneskeheten hadde nådd sitt ideologiske endepunkt? De siste årene har det, dessverre vil noen si, skjedd en rekke ting i verden som utfordrer Fukuyamas hypotese. Mange sier at vi står i en brytningstid. Demokratiforskere rapporterer om at det blir færre og færre demokratier og at det har vært en forvitring av liberale institusjoner, som uavhengige domstoler og frie valg, i mange vestlige land.

Et godt eksempel på dette finner vi i USA, det vi har kalt det liberale demokratiets høyborg. Her utfordrer president Donald Trump på nær daglig basis de demokratiske institusjonene, samtidig som han har startet en global handelskrig og truer med å annektere den danske øya Grønland.

• Les også: Et angrep som vil endre historien

Under det årlige Verdens økonomiske forum i Davos i Sveits, var det flere statsledere som erkjente at den regelbaserte verdensorden nærmer seg falitt.

– Vi er på vei mot en verden uten regler, sa Frankrikes president Emmanuel Macron. 

Også Canadas statsminister Mark Carney holdt en tale som allerede er blitt stemplet som legendarisk. Carney kritiserte åpent den regelbaserte verdensordenen. Han mener små og mellomstore land ikke lenger kan stole på gamle allianser. De må samarbeide tettere – eller bli overkjørt.

– Sitter vi ikke ved bordet, er vi på menyen, sa han.

Se talen hans her: 

To andre hendelser som har utfordret den liberale verdensordenen, er Russlands angrepskrig mot Ukraina og at Israel har fått utføre et folkemord på Gaza-stripen uten at det internasjonale samfunn har klart å stoppe dem. Begge disse konfliktene konstituerer klare brudd på en rekke folkerettslige prinsipper som ligger til grunn for den liberale verdensordenen. Mer generelt har støtten til internasjonale organisasjoner og domstoler også sunket de siste to tiårene.

• Les også: Gaza: En skjør våpenhvile

Hva kommer etter den liberale verdensordenen?

Så kan man spørre seg – hva skjer nå?

I Europa kjemper europeiske stater for å bevare en regional variant av den liberale verdensorden. I Asia jobber Kina på for å danne en regional sammenslutning av land som kan samarbeide økonomisk. Under den nåværende Trump-administrasjonen virker USA mest interessert i å knytte bånd til illiberale regimer, altså regimer med demokratiske valg, men hvor rettsstaten og folks sivile rettigheter, som ytrings- og organisasjonsfrihet begrenses. Samtidig har Russlands president, Vladimir Putin, i forskjellige fora uttrykt at han ønsker å re-etablere en regional sammenslutning av illiberale stater som likner på den gamle Sovjetunionen.

• Les også: Putin, Putin og enda mere Putin

Det er vanskelig å si, og kanskje skal man være forsiktig med å være så bastant som det Fukuyama var i 1992. Men det er mye som tyder på at vi går mot en periode hvor den liberale verdensorden ikke lenger er global og at internasjonal politikk blir mer regional igjen.