Foto: NTB Scanpix/AFP/Abdulmonam Eassa

Vi hjelper deg med å forstå borgerkrigen i Syria: Alle aktørene, den internasjonale dimensjonen og mulighetene for at Assad vinner militært.

Hvorfor er det krig i Syria?

Publisert: 02. Oct 2018

Borgerkrigen i Syria er en pågående tragedie. Over tolv millioner mennesker har måttet flykte fra hus og hjem. Til tross for omfattende mediedekning, er det vanskelig å forstå hvorfor den komplekse konflikten er så vanskelig å løse. Men her får du svaret.

  • Hvordan startet opprøret?
  • Hvordan befestet Assad-familien makten?
  • Hvilke aktører er involvert i borgerkrigen?
  • Hva skjer hvis Assad vinner krigen?

Den 17. desember 2010 satte butikkeieren Mohammad Bouazizi fyr på seg selv i den tunisiske byen Sidi Bou Said. Selvmordet, en protest mot den omfattende korrupsjonen i byen, var gnisten som satte fyr på Midtøsten. Den desperate, men symbolske handlingen var starten på den arabiske våren. I løpet av måneder så man at opprørsstemningen nådde de aller fleste landene i regionen, inkludert Syria.

Enkelthendelsen som anses som startskuddet for opprøret i Syria, fant sted i byen Deraa i februar, 2011. En gjeng unge gutter tagget noen skjebnesvangre ord på en betongvegg: «Det er din tur, Doktor». Trusselen var rettet mot president Bashar al-Assad, som er øyelege. Regimets sikkerhetsstyrker fikk raskt fatt i guttene. Flere av dem ble utsatt for tortur, noe som var vanlig kost for de som ytret sin misnøye mot regimet. Det som derimot var uvanlig, var responsen på dette. Folk våget seg plutselig ut i gatene for å protestere mot arrestasjonene.

I møtet med voksende folkelige protester stod Assad og hans regime nå overfor et vanskelig valg: Skulle man tillate protestene mot makthaverne, eller måtte opprøret kveles ved hjelp av rå makt? Regimet valgte å svare med våpen. Det ble skutt mot demonstrantene, og situasjonen kom raskt ut av kontroll.

 «Det er din tur, Doktor». Dette er graffitien som skal ha startet opprøret i Syria. 

2: Assad-familien

For å forstå hvorfor Assad valgte det siste, er det nødvendig å se på erfaringene fra Syrias moderne historie og de politiske og økonomiske forholdene i landet da opprøret startet.

Syrias moderne historie er preget av landets mange forskjellige etniske og religiøse grupper. Skillelinjene mellom disse har satt sitt preg på politikken i landet, og ikke minst hvordan styresmaktene har valgt å regjere. Omtrent tre fjerdedeler av befolkningen er sunni-muslimer, men det finnes også flere minoritetsgrupper av både kristne, muslimer og andre trosretninger. Samtidig som det finnes religiøse skiller, har landet og opplevd spenninger mellom forskjellige samfunnsklasser og mellom by og mer landlige områder.

Assad-familen er alawitter, og har styrt landet siden Bashars far, Hafez, kom til makten i et statskupp i 1971. Alawittene betror seg til en særegen form for sjiaislam, og utgjorde før krigen omtrent en tiendedel av befolkningen. Da Hafez tok makten, valgte han å styrke denne minoritetens posisjon på bekostning av landets sunni-majoritet. Han sørget for at viktige stillinger i sikkerhetsapparatet (militæret, politiet og andre myndigheter) ble fylt av alawitter. På denne måte ville han sikre sin egen posisjon. Syria var allerede på denne tiden en autoritær politistat. Den politiske opposisjonen var i stor grad kontrollert av regimet. Ved å kritisere eller motarbeide de som satt ved makten, risikerte man å bli fengslet og torturert.

På slutten av 1970-tallet og frem til 1982 ble dette styret utfordret ved at islamistiske opprørere fra Det muslimske brorskap iverksatte en væpnet kampanje for å styrte regimet. Oppstanden baserte seg på folkelig misnøye, men var begrenset i omfang. Hafez al-Assad valgte å slå ned på opprøret ved hjelp av hærstyrker ledet av sin bror Rifaat. Det har blitt anslått at minst 10.000 mennesker ble drept da myndighetene tok et endelig oppgjør med den væpnede opposisjonen i 1982. Den såkalte Hama-massakren beviste hvor langt myndighetene var villige til å gå for å holde på makten.

Tegning: Der Spiegel/Patrick Chappatte

Det Syria som Assad sitter igjen med etter at han eventuelt har vunnet militært, vil kreve enorme ressurser å bygge opp igjen. Da er han avhengig av hjelp fra sine venner Russland og Iran. 

3: Det moderne Syria

Da Hafez døde i 2000, ble hans sønn Bashar al-Assad pekt ut som hans etterfølger. Mange så optimistisk på Bashars lederskap. Håpet var at den unge Assad ville åpne opp det syriske samfunnet, modernisere økonomien og sørge for en gradvis demokratisering av syrisk politikk. Men man så lite til de reformene man håpet ville sørge for økonomisk fremgang for andre enn den politiske og økonomiske eliten i landet. I all hovedsak beholdt det alawitt-dominerte regimet streng kontroll over alle deler av det syriske samfunnet, ofte ved at sikkerhetsapparatet raskt tok seg av alle som våget å stå opp mot Assad.

Dette dannet bakteppet for borgerkrigen som brøt ut i 2011. Da regimets makt ble utfordret gjennom omfattende, men fredelige demonstrasjoner, valgte syriske myndigheter å reagere på samme måte som i Hama i 1982. Regimet fryktet at landet, med alle sine religiøse og etniske skillelinjer, ville brytes opp hvis myndighetenes makt ble utfordret. Samtidig vil mange påstå at regimet, som i stor grad var dominert av alawitter, fryktet at en demokratisk omveltning ville gjøre deres gruppe spesielt utsatt, og at de gruppene som satt med den økonomiske makten, ville miste sine privilegier.

Noen forent opposisjon mot Assads regime ble likevel aldri fremtredende, mye på grunn av de dype skillelinjene og mistilliteten som eksisterer mellom de ulike gruppene i Syrias befolkning. Etter hvert som krigen ble mer og mer blodig, ble syrerne mer splittet mellom sunni- og sjiaislam , unge og eldre, revolusjonære og konservative, islamister og sekulære, så vel som nasjonalister og separatister. Mange av disse begynte raskt å motta støtte utenfra, og borgerkrigen utviklet dermed en regional og internasjonal dimensjon.



4: Fra borgerkrig til internasjonal konflikt

En av de viktigste årsakene til at det virker umulig å finne en løsning, er internasjonaliseringen av konflikten. Siden 2011 har et mylder av lokale, regionale og internasjonale aktører blitt involvert. Syrias strategiske posisjon ved Middelhavet og faktum at det ligger midt mellom fiendene Israel og Iran, er en viktig årsak til dette. Like viktig er fremveksten av Den islamske staten (IS), og andre jihadistgruppers evne til å utnytte maktvakuumet og kaoset som fulgte borgerkrigens utbrudd.

Beslutningstakere i land fra USA og Europa i vest til Russland og Iran i øst innså raskt at Syria hadde blitt et arnested for grupper som utgjorde ikke bare en lokal, men en global trussel. Høsten 2014 besluttet USA å ta initiativ en koalisjon mot IS. Dette førte til en internasjonal kamp mot terrorisme , som helte bensin på bålet i Syria ved at både ulike opprørsgrupper og det syriske regimet ble forsynt med store mengder våpen. Islamistisk radikalisering og rekruttering til disse gruppene økte i takt med både det syriske regimets overgrep mot befolkningen og koalisjonens luftangrep, som tok liv av sivile så vel som jihadister.

En skulle tro at en felles kamp mot en felles fiende skulle virke samlende for de mange aktørene involvert. På bakrommet handlet det imidlertid om langt mer enn bare en militær seier mot grupper som IS og al-Qaida . For å forstå det større bildet, er vi nødt til å undersøke den internasjonale maktkampen som har utspilt seg i Syria.

La oss først se på den vestlige dimensjonen av konflikten. I 2012 sa president Obama at en grense for amerikansk innblanding ville være om Assad brukte kjemiske våpen mot egen befolkning. Noen internasjonal intervensjon på humanitært grunnlag ble det likevel aldri. Også FNs diplomatiske forsøk rant ut i sanden da Russland og Kina blokkerte intervensjon med sin vetorett i Sikkerhetsrådet .

Vestens fravær ble fort fylt av Assads allierte, og særlig Iran, Russland, og Tyrkia. De tre landene gikk sammen om og ledet den såkalte Astana-prosessen, som skulle være et første steg mot fred. Resten av verdenssamfunnet har dermed stått handlingslammet på sidelinjen mens presidentene Erdoğan, Rouhani og Putin har trukket i trådene.

Innenfor den regionale dimensjonen av borgerkrigen har aktører som Iran og Saudi-Arabia brukt Syria som en kamparena for å kjempe om innflytelse i regionen. Her har du Iran og deres allierte på den ene siden, med en dyp overbevisning om at både israelsk og vestlig innblanding i regionen må bekjempes. Denne fronten består av Iran, libanesiske Hizbollah, irakiske, pakistanske og afghanske sjiamilitser, og palestinske motstandsgrupper som Hamas.

For Israel oppleves denne gruppen som en eksistensiell trussel og har utført en rekke luftangrep mot iranske mål i Syria. I likhet med Israel har Saudi-Arabia og USA ansett det å hindre Irans økte regionale innflytelse som en viktig del av spillet i Syria. Mens Iran har støttet sjiagrupper, har Saudi-Arabia (og andre monarkier i Gulfen) støttet sunnigrupper, noe som har bidratt til å øke de religiøse motsetningene i konflikten.

Tyrkia har brukt borgerkrigen til å bekjempe kurdiske separatister. Kurderne er en statsløs folkegruppe som ønsker selvstendighet fra landene de er bosatt i – Tyrkia, Iran, Syria og Irak.

Russland har også vært en svært innflytelsesrik aktør og er blant Assads nærmeste allierte. Grunnen til dette er de historiske militære båndene mellom Assad-regimet og Russland. Russerne har siden 1971 hatt marinebase i Syria som sørget for at den russiske marinen har hatt tilgang til Middelhavet. Siden den gang har landene hatt et nært militært samarbeid.  

Uten militær støtte fra Russland og Iran – førstnevnte i form av luftstøtte, og sistnevnte i form av militær rådgivning og mobilisering av sjiamilitser – hadde Assad trolig vært kastet som en følge av opprøret.

Kort oppsummert sitter vi altså igjen med en kabal som nærmest er umulig å legge, mye på grunn av alle aktørene og interessekonfliktene som eksisterer i Syria. Prisen for dette har blitt betalt i sivile liv. Det er vanskelig å la være å tenke at krigen kunne vært over, i det minste mindre blodig, hadde det ikke vært for utenlandsk innblanding. Tilgang til våpen og penger er avgjørende for enhver aktør i en væpnet konflikt, og dette har vært mer enn nok av for alle involverte.

Foto: Kremlin.ru/Wikimedia Commons/CC BY 3

Iran, Russland og Tyrkia har samarbeidet om den såkalte Astana-prosessen. Her representert ved presidentene Rouhani, Putin og Erdoğan.

5: Hva nå?

Dette er et svært vanskelig spørsmål. Hele poenget med opprøret var å kaste president Bashar al-Assad, men han ser ut til å bli sittende, takket være Russland og Iran. Å etablere fred blir midlertid ingen enkel oppgave. Hvordan skal en statsleder som har utført krigsforbrytelser mot egen befolkning, gjenvinne tillit og sikre makten i et krigsherjet land? Befolkningen er splittet, og sårene er dype.

En militær seier for regimet innebærer derfor ikke nødvendigvis en langsiktig seier. Ideologien som skapte grupper som IS og al-Qaida lever fortsatt i beste velgående, og både moderate og mer hardbarka opprørere vil heller dø enn å gjenreise landet sitt under Assads kommando.

Alt tyder på at Syria vil være ustabilt i overskuelig fremtid. Landet ligger i ruiner, og ingen aktør kan sette bitene av landet tilbake på plass alene. En eventuell gjenoppbygging vil bli svært kostbar, og Assad er derfor avhengig av andre land for å klare dette. I tillegg til denne økonomiske avhengigheten er regimet også helt avhengig av fortsatt iransk og russisk militærhjelp når de skal sikre landet. En konsekvens av dette er at utviklingen i Syria ikke bare er i Assads hender.

Med andre ord taler mye for at konflikten vil fortsette, men da heller i form av terroraksjoner og mer sporadiske kamper. Man kan derfor kanskje si at konflikten i Syria er fryst – den er i hvert fall ikke over.