Foto: Roger Hardy / Samfoto / NTB Scanpix

Mørke skyer over Osebergfeltet i Nordsjøen. Hva skjer med omdømmet vårt når andre land må håndtere klimaendringer som delvis skyldes oljen vi har tjent oss rike på?

Dette betyr klimaendringene for utenrikspolitikken

Publisert: 03. Sep 2019

Spørsmålet er ikke om klimakrisen vil påvirke Norge, men hvordan den vil gjøre det. Utenrikspolitikken vår må tilpasses en varmere verden.

  • Hva er forskjellen på klimaendringer og klimapolitikk?
  • Hvorfor blir det mindre valgfrihet i utenrikspolitikken på grunn av klimaendringer?
  • Hvorfor rammes Norges omdømme av klimaendringer i andre land?
  • Hvordan bør Norge balansere økonomiske olje- og gassinteresser med klimatiltak?

«Klimakrisen er vår tids største utfordring.» Få utsagn har vært gjentatt så ofte. Likevel er ikke klimasaken sentral i norsk utenrikspolitikk. Norge er riktignok en pådriver i internasjonale klimaforhandlinger og bidrar med penger til å redusere utslipp i andre land. Men klima behandles på samme måte som satsning på skole, helse og fattigdomsreduksjon i utviklingsland, og ikke som en avgjørende faktor i vurderingen av norske interesser og utenrikspolitiske veivalg. Diskusjonene om handelsavtalen med Brasil i lys av brannene i Amazonas og president Jair Bolsonaros manglende vilje til å redde regnskogen, viser med all tydelighet hvordan klimasaken direkte påvirker norske interesser. Derfor er det viktig å reflektere over hvordan norske interesser best skal ivaretas i en varmere verden.

2: Tre fremtidsbilder

Det er flere grunner til at klima vil påvirke norske utenrikspolitiske interesser:

  • Klimaendringer øker faren for voldelig konflikt og øker migrasjonen . Konsekvensene blir mer dramatiske når klimaendringenes effekter slår inn med større tyngde noen år frem i tid, når ekstremvær og tørke slår inn for fullt.
  • Klimapolitikken hos våre samarbeidspartnere er også i endring, og vil raskt kunne utfordre Norges ønske om å skille energipolitikk, som i dag primært handler om å selge olje og gass, fra andre deler av utenrikspolitikken.
  • Norges omdømme som internasjonal velgjører vil komme under press når andre land må bruke betydelige ressurser på å håndtere konsekvensene av klimaendringer, som delvis er et resultat av oljen vi har tjent oss rike på.

Det er betydelig usikkerhet knyttet til hvordan klimaet vil utvikle seg, og hva slags klimapolitikk som vil vokse frem internasjonalt. La oss derfor skissere tre mulige fremtidsbilder. Disse viser hva som står på spill for Norge:

  • Rask omstilling: Vi oppfyller Parisavtalens  mål om maks 1,5 grader temperaturøkning.
  • Sen omstilling: Vi opplever en temperaturøkning på 2 grader.
  • Ingen omstilling: Temperaturen øker på sikt med mer enn 3–4 grader.

3: Rask omstilling: Norge i spagaten

Rask omstilling kjennetegnes av betydelig reduksjon i utslipp av klimagasser allerede innen 2030. Derfor kommer ikke de største konsekvensene av selve klimaendringene, men utfordrende klimapolitikk, særlig på grunn av en rask utfasing av olje og kull. Her får vi en rask overgang til et fornybart energisystem. Ifølge FNs klimapanel må opp mot 85 prosent av verdens totale energibruk så tidlig som i 2050 være utslippsfri dersom togradersmålet  skal nås.

En slik overgang til et nytt energisystem vil ha store politiske konsekvenser. Nye konfliktområder, som fysisk og digital infrastruktur for fornybar energi, kan skapes. Maktposisjonen til stater som eksporterer fossil energi vil også svekkes. For Norge er det spesielt viktig at en rask endring bort fra olje og gass vil gjøre land som Russland mer ustabile. Russland er verdens største energieksportør – olje og gass står for over halvparten av vareeksporten deres.

Lav oljepris og en rask omstilling til et globalt, fornybart energisystem vil få konsekvenser for Norges arbeidsmarked og økonomi. Men også våre utenrikspolitiske interesser endres. Blir olje og gass mindre viktig, blir olje- og gassnasjonen Norge det samme. Men Norge vil fortsatt ha visse fortrinn. Store land som Tyskland vil trolig trenge gass i mange år fremover, ikke minst for å erstatte kull. Norge har også unike fortrinn som leverandør av vannkraft til Europa: Et Europa som går på vind- og solkraft vil trenge klimavennlig energi når vinden ikke blåser og sola ikke skinner.

Samtidig vil Norge ha interesse av å selge norsk gass til Europa så lenge som overhodet mulig. Det gjelder særlig dersom oljeprisen er lav. Da vil gassinntektene og arbeidsplassene knyttet til norsk gass til Europa bli ekstra viktige for Norge.

Vi ser tegn til denne energi-spagaten allerede. Norge undertegnet i april 2019 en erklæring om å satse på gass som en langsiktig løsning i Europa sammen med «klimasinkene» i EU: Italia, Ungarn og Polen. Våre tradisjonelt nærmeste samarbeidspartnere – Sverige, Danmark, Storbritannia og Frankrike – undertegnet ikke.

Norge vil stå i ytterligere en spagat i dette fremtidsbildet. En rask, global omstilling vil kreve svært kostbare teknologiprosjekter, som karbonfangst og -lagring, samt store investeringer i fornybar energi i fattige land. Rike land vil bli bedt om å finansiere mye av dette. En del av regningen kan havne hos Norge, som har tradisjon for å gå foran i finansiering av internasjonale klimatiltak. Men evnen til å betale vil være mindre enn før, siden dette vil komme samtidig som vi skal håndtere oljeinntekter som faller bort, økt arbeidsledighet og omstillingskostnader som følge av en rask nedskalering av olje- og gassproduksjon i Norge. Verden vil se til Norge for mer penger i en tid hvor Norge kan ha mer enn nok med seg selv. Dette berører utenrikspolitikken fordi penger gir status og innflytelse.

Foto: Berit Roald / NTB Scanpix

Daværende klima- og miljøminister Tine Sundtoft (foran i midten) diskuterer med minister James Fletcher fra Saint Lucia under forhandlingene om Parisavtalen i desember 2015. Bak henne er norske byråkrater i full sving.

4: Sen omstilling: Store utfordringer fra 2030-tallet

Fremtidsbildet med sen omstilling kjennetegnes av en klimapolitikk med kraftig innstramming etter 2030, samtidig som skadevirkningene av klimaendringer etter hvert blir store. Også her blir konsekvensene av klimapolitikken betydelige, men de kommer «forsinket» – fra 2030 – samtidig som klimaendringene får store konsekvenser. Vi anser dette som det mest sannsynlige fremtidsbildet.

Mer av våre verdier i petroleumsressurser vil være hentet opp og brukt, eller plassert i Oljefondet. Hvis vi kun ser på følgene av klimapolitikk, er situasjonen i dette fremtidsbildet mer fordelaktig for Norge fordi vi rekker å tjene mer penger. Men i dette fremtidsbildet passerer oppvarmingen 1,5 grader i 2030 og 2 grader i 2050. Da vil vi også utfordres av konsekvensene av klimaendringer i andre deler av verden.

Spesielt de varmeste og fattigste delene av Afrika og Midtøsten være utsatt for økt tørke og ekstremvær. Selv om beslutninger om migrasjon  påvirkes av en rekke faktorer, er det overveiende sannsynlig at klimaendringer vil bidra til en markant økning i migrasjonen. I 2015 var det under en million flyktninger og migranter som krysset Middelhavet fra Nord-Afrika og Midtøsten. Det skapte politisk krise for EU. En fremtid med langt flere klimaflyktninger kan derfor få store konsekvenser for stabilitet og internasjonalt samarbeid.

En mye større andel av bistandsmidlene vil også måtte brukes på nødhjelp. Den langsiktige utviklingsbistanden og innsatsen for å nå bærekraftsmålene  vil trolig måtte vike for en permanent strøm av akutte kriser.

Norge har et sterkt omdømme som internasjonal velgjører i fred og forsoningsprosesser, nedrustning og internasjonal klimafinansiering. Likevel er Norge, kanskje mer enn noe annet vestlig land, sårbare i en internasjonal jakt på klimasyndebukker: I en internasjonal undersøkelse fra 2019 svarer flertallet av de spurte i over halvparten av landene – fra Frankrike og Sverige i nord, til Kenya, Mexico og Australia i sør – at klima er den største trusselen mot landet deres. En slik utvikling svekker Norges omdømme som internasjonal velgjører, og øker sannsynligheten for at land og grupper som bærer konsekvensene av klimaendringer vil gå til søksmål og kreve erstatning fra den norske stat og norskeide selskaper.



5: Ingen omstilling: Bærebjelkene i den internasjonale orden svikter

Fremtidsbildet med ingen omstilling gir oss dramatiske klimaendringer. Den globale oppvarmingen fortsetter her raskt mot 3­–4 grader frem mot år 2100, enten som følge av svak klimapolitikk og/eller selvforsterkende prosesser i klimasystemet  som bidrar til raskere oppvarming enn tidligere antatt.

Ekstrem tørke vil her ikke bare prege store deler av Afrika, Sørøst-Asia og Midtøsten, men også ramme deler av USA, Øst-Europa og Russland. Sykloner, flom, hetebølger og skogbranner tvinger millioner av mennesker på flukt hvert år. Fattigdom, sult og konflikter øker vesentlig i omfang fordi det i store deler av verden er varig mangel på ferskvann og mat.

Institusjoner som FN vil ytterligere overbelastes av oppgaver som nødhjelp og av utfordringer knyttet til migrasjonsstrømmer. Samholdet i EU og NATO vil settes på harde prøver, og store deler av den økonomiske veksten i verden vil måtte brukes til å håndtere konsekvensene av klimaendringer. I dette fremtidsbildet kan heller ikke den globale kapitalismen og utstrakt internasjonalt samarbeid tas for gitt.

Store landområder vil bli nær ubeboelige og hundrevis av millioner av mennesker blir nødt til å flytte, enten internt i landet eller til andre land. Noen øystater i Stillehavet vil forsvinne som et resultat av økt havnivå. Resultatet er at kontroll over eget territorium blir utfordret av fysiske klimaendringer snarere enn av militære invasjoner. På denne måten utfordres prinsippet om statlig suverenitet , ikke fordi en stat angriper en annen, men fordi økt temperatur og ekstremvær ødelegger en stats territorium.

Norge vil være blant de landene i verden som er best skikket for å håndtere konsekvenser som flom, stigende havnivå og hetebølger. Men de indirekte konsekvensene er vi ikke beskyttet mot. Norge ­– et lite, rikt land med en åpen økonomi – har svært mye å tape på en verden med mer isolasjonisme, høy migrasjon, store konflikter, mindre handel og færre regler. I kaoset som kan oppstå, vil den sterkestes rett gjelde.

6: Konsekvenser for norsk utenrikspolitikk

Norske interesser påvirkes i alle tre fremtidsbildene. Usikkerheten er altså ikke knyttet til om klimakrisen vil påvirke norsk utenrikspolitikk, men hvordan den vil gjøre det. Det utenrikspolitiske handlingsrommet  blir uansett mindre:

  • I fremtidsbildet med rask omstilling minsker handlingsrommet fordi vi vil ha mindre ressurser til rådighet, og raskt må gjennom en krevende innenrikspolitisk omstilling, bort fra olje og gass.
  • Under en sen omstilling skjer det gjennom en kombinasjon av svekket omdømme og krav om å bidra til å håndtere konsekvenser at klimaendringer i andre land.
  • Ved ingen omstilling er effekten enda sterkere fordi konsekvensene av klimaendringer er større, samtidig som etablerte spilleregler vil utfordres.

Det er allerede høy grad av usikkerhet i internasjonal politikk. Denne usikkerheten forsterkes av klimaendringer fordi vi ikke har oversikt over hvordan klimaet, klimapolitikken og konsekvensene vil utvikle seg. Samtidig er Norge mer avhengig av nære allierte enn før for å gjennomføre internasjonale tiltak på en rekke felt, som nedrustning , handel og konfliktforebygging. Klimaendringer forsterker også avhengigheten siden de må løses i fellesskap, samtidig som de utfordrer dagens internasjonale system. Derfor er klimaendringer og andre lands klimapolitikk av avgjørende betydning for hele utenrikspolitikken. Og derfor bør også klima forstås som noe mer grunnleggende og viktigere enn det vi har vært vant til.

Det er vanskelig å si akkurat hvordan klima skal påvirke utenrikspolitiske veivalg. Skal Norge samarbeide tettere med Kina, som har sterkere egeninteresser av å fase ut fossilt brensel, enn eksportlandet USA? Bør utviklingspolitikken legges om til å handle om klimavennlig vekst, snarere enn fattigdomsreduksjon og helse? Og ikke minst: Salg av gass til Europa vil forbli svært viktig for Norge. Samtidig er det ikke i Norges langsiktige interesse å bli en «klimasinke». Det vil bidra til klimaendringer som truer norske interesser, skader vårt omdømme og gjøre at vi går glipp av nye muligheter innen f.eks. vannkraft og flytende vindmøller på havet.

Tyskland, vår viktigste allierte i EU, har nå gjort kampen mot klimaendringer til en ufravikelig betingelse i utenrikspolitikken. Det vil koste Norge å gå i utakt med de største landene i Europa. Vi må derfor balansere kort og lang sikt, økonomi og klima, gass og fornybar energi. Ikke minst må det tenkes nytt om prioriteringer, kompetanse, og nye tiltak som kan gjøre utenrikspolitikken rustet for en varmere verden.