Forsker
Ole Jacob Sending
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Ole Jacob Sending er forsker 1 i Forskningsgruppen for global orden og diplomati.
Han forsker på global styring, med særlig fokus på internajonale og ikke-statlige organisasjoners rolle i fredsbygging, humanitær bistand og utvikling. Sending har publisert i blant annet International Studies Quarterly, European Journal of International Relations og International Theory.
Ekspertise
Utdanning
2004 Dr. polit, Universtitet i Bergen: How does knowledge matter?
1998 Mastergrad i statsvitenskap, State University of New York, Albany
1997 Cand.mag., UiB (økonomi, statsvitenskap og sosiologi)
Arbeidserfaring
2023- Forsker 1, NUPI
2012-2023 Forskningssjef, NUPI
2008-2009 Gjesteforsker (Fulbright-stipendiat), Institutt for Sosiologi, UC Berkeley
2008-2014 Tilknyttet seniorforsker, Chr. Michelsen Institute, Bergen
2008- Seniorforsker, NUPI
2006-2008 Seniorrådgiver, Utenriksdepartementet
2003 Seniorforsker, NUPI
2002 Gjesteforsker, Stanford University (SCANCOR)
1999-2003 Forsker, NUPI, doktorgradsstipendiat, UiB
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtreTre nye prosjekter til NUPI
Nye forskningssjefer
Norske interesser og multilateralt samarbeid. Multimeldingen – fem år etter
Stortingsmeldingen Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid (Meld. St. 27 – 2018-2019) - heretter kalt “Multimeldingen” - har en grundig analyse av multilateralt samarbeid og norske interesser. Den beskriver de ulike funksjonene til multilateralt samarbeid, hvordan uenighet mellom stormakter påvirker slikt samarbeid, og hvordan dette påvirker norske interesser. Stortingsmeldingen ble oversendt Stortinget i juni 2019. På det tidspunktet hadde allerede Russland annektert Krim, USA under President Trump hadde vist en mer negativ holdning til multilateralt samarbeid, og Kinas ønske om å sette et sterkere preg på multilateralt samarbeid var tydelig. Samtidig kom meldingen før Covid-19 og den påfølgende kritikken av vestlige lands håndtering av denne fra lav- og mellominntektsland, som ikke fikk samme tilgang på vaksiner. Og ikke minst: meldingen kom før Russlands angrep på Ukraina 2022, Hamas’ angrep på Israel og den påfølgende krigen i Gaza. Og selv om rivaliseringen mellom USA og Kina var tiltakende allerede i 2019, har den fem år senere en mer definerende karakter for internasjonal politikk. De siste årenes utvikling viser enda klarere enn før at normen om at internasjonale problemer best løses gjennom multilateralt samarbeid er svekket. Multimeldingen pekte på flere av årsakene til dette, først og fremst økt rivalisering og stormakters preferanse for bilaterale løsninger, og hvordan f.eks. Kina har lykkes med å påvirke tolkningen av menneskerettigheter i multilaterale fora. I denne rapporten diskuterer vi hvordan rapportens analyse og konklusjoner står seg, fem år etter. Kortversjonen er at den står seg godt: analysen av økt rivalisering og tiltakende “bilateralisering” av internasjonalt samarbeid har vist seg å stemme bedre med terrenget enn man kunne ønske. Samtidig tegner vi et noe mer komplekst bilde enn det som ble beskrevet i Multimeldingen, med fokus på fragmentering og fremveksten av et betydelig økosystem av uformelle styringsinitiativ som supplerer, men også endrer karakteren på det multilaterale systemet. Vi diskuterer også i noe detalj viktigheten av å analysere hvordan de ulike funksjonene til det multilaterale systemet påvirkes av rivalisering, bilateralisering, og fragmentering. En slik diskusjon er relevant for å kunne vurdere hvilke multilaterale funksjoner som er viktigst for å ivareta norske interesser. Det er f.eks. ikke gitt at støtte til en multilateral organisasjon er et effektivt tiltak for å fremme en «regel-basert» orden. Vi konkluderer med en diskusjon om hvordan Norge bør forholde seg til at vår interesse for en regelbasert orden ikke vil være den samme dersom innholdet i reglene i mindre grad reflekterer de verdiene som de gjør i dag. Rapporten fokuserer på endringer i det multilaterale systemet og analyserer ikke spesifikke multilaterale organisasjoner. Vi bruker snarere eksempler fra ulike multilaterale organisasjoner for å forsøke å illustrere mer generelle utviklingstrekk. Vi har f.eks. ikke en spesifikk analyse av NATO eller EU som multilaterale organisasjoner. Begge kan karakteriseres som multilaterale da begge har tre eller flere medlemmer, men det særegne ved EU og NATO reflekterer i mindre grad utviklingen i multilaterale organisasjoner mer generelt.
Sikkerhetsutfordringer i Øst-Asia og Europa: Hvordan henger de sammen?
NUPI er stolt av å være vertskap for den anerkjente professor Akio Takahara. Han er distinguished visiting professor ved Tokyo Woman’s Christian University i Japan Professor, Senior Adjunct Fellow ved Japan Institute of International Affairs og Distinguished Research Fellow ved Japan Forum on International Relations.
NUPI stod for Nordic India Dialogue 22.-23. august
Norge i en splittet verden: Multimeldingen fem år etter
Med utenriksminister Espen Barth Eide.
How ad hoc coalitions deinstitutionalize international institutions
As ad hoc coalitions (AHCs) proliferate, particularly on the African continent, two questions crystallize. First, what consequences do they bring...
PODKAST: Hvordan utfordrer ad hoc-koalisjoner internasjonale organisasjoner?
USA, Kina og fremtiden
Senter for geopolitikk inviterer til foredraget «USA, Kina og fremtiden» med Professor Odd Arne Westad.
The Political Economy of Global Climate Action: Where Does the West Go Next After COP28?
Denne rapporten gir en kritisk og ærlig undersøkelse av landskapet for global klimainnsats. Gjeldende tiltak er utilstrekkelige, selv midt i påfølgende FN-klimakonferanser som bygger på suksessene fra Parisavtalen i 2015. Den argumenterer for at den gradvise fremgangen som så langt er oppnådd, er utilstrekkelig for å adressere den eskalerende klimakrisen. Utfordringer med innenrikspolitisk økonomi og mangel på global styring er i stor grad å klandre. Vi identifiserer flere relaterte barrierer for effektiv klimainnsats, inkludert mismatchede tidsrammer, delt offentlig og privat ansvar, kompleksiteten av globale utfordringer, og problemer med global kollektiv handling og fordeling av byrder. Rapporten utforsker de distribusjonelle kostnadene ved klimapolitikk, og legger vekt på effektene av populisme på klimainnsats (og omvendt), samt behovet for en rettferdig overgang. Utfordringer med global styring kan tilskrives grensene for eksisterende multilaterale institusjoner og det vedvarende vanskelige geopolitiske og makroøkonomiske utsikter. Vi avslutter med å tilby et sett av spesifikke politikkanbefalinger, som spenner over bedriftsskattlegging, offentlig investering, mekanismer for langsiktig forpliktelse, grensesnittet mellom klimainnsats og energisikkerhet, bedriftsansvar, og imperativet for en rettferdig, likeverdig og deltakende overgang. De foreslåtte strategiene kan bidra til å oppnå tidskonsistent, avgjørende og systemisk handling som takler den presserende klimakrisen, bygget på politiske insentiver og disincentiver. Dette systematiske perspektivet – fokusert på politisk økonomi og begrensninger i global styring – må anvendes på alle klimainnsatspolitikker for å ligge foran kurven i det globale og innenrikspolitiske miljøet vi befinner oss i.