Kampen om fortellingen om drapet på generalen

Autoritære stater utnytter den digitale utviklingen til å undertrykke og kontrollere egen befolkning. De anklages for å spre desinformasjon og manipulere debattene i vestlige demokratier. Men da Irans propagandister ble tildelt en lissepasning av en triggerhappy Trump, skjøt de langt over mål. Hva har vi misforstått om informasjonskrigen?

– Det har dannet seg et bilde av at autoritære stater får til veldig mye på kommunikasjonsfronten, og at demokratier er så sårbare. Denne fremstillingen forteller ikke hele historien, for autoritære regimer driver med mer enn desinformasjon. De har også budskap å formidle om hvem de er og hva de får til, sier NUPI-forsker Kjetil Selvik.

Selvik og tidligere NUPI-forsker Banafsheh Ranji, nå postdoktor ved NTNU, publiserte nylig en artikkel i det anerkjente tidsskriftet International Affairs. Der analyserer de mediedebatten i de ledende persiskspråklige satellitt-kanalene BBC Persian og Iran International i etterkant av en dramatisk hendelse 3. januar 2020 – lenge før storkrigen i Ukraina, mens covid-19 fortsatt var noe ukjent borti Kina.

Drapet på generalen

Nyheten fra Baghdad slo ned som en bombe, eller rettere sagt et missil: Et amerikansk droneangrep hadde tatt livet av ti personer, blant dem en av lederne for de sjiamuslimske militsene i Irak. Men det var ikke han som var hovedmålet. Grunnen til at Midtøsten-kjennerne holdt pusten, var at angrepet også drepte den karismatiske, iranske generalen Qasem Soleimani.

Han var ikke hvem som helst. Soleimani hadde gjennom to tiår ledet Irans fryktede Quds-styrke. Han ble fremstilt som den iranske nasjonens store beskytter som ledet kampen mot det forhatte IS. Han var selve symbolet på det iranske regimets innflytelse i regionen, berømt og beryktet langt utenfor landets grenser.

– Soleimani var utvilsomt en dyktig strateg som kjente alle som betydde noe i Syria, Jemen, Irak, Libanon og Afghanistan. Han hadde et enormt nettverk, forteller Selvik.

• Les artikkelen her (open access): Messaging Soleimani's killing: the communication vulnerabilities of authoritarian states

Kampen om fortellingen

Drapet på Soleimani var kontroversielt verden over. Mange reagerte på at Donald Trump hadde beordret en unødvendig aggressiv handling som utløste reell fare for krig.

– Kommunikasjonsmessig skulle man tro at dette var et vinnerkort for det iranske regimet. Med sympatien fra angrepet, burde de kunne score noen poeng i kampen om historiefortellingen.

Fortellingen om hvordan verden henger sammen, er veldig viktig for Iran og deres verdibaserte utenrikspolitikk, forteller Selvik. I det iranske narrativet holder USA og Vesten andre nasjoner nede, mens Iran betaler en høy pris for å forsvare sine allierte og stå opp mot USA og Israel som tar seg til rette. Drapet på Soleimani burde passe perfekt inn i dette narrativet.

– Men Iran feilet fullstendig i å vinne sympati i de persiskspråklige mediene vi har analysert. Det tyder på at autoritære regimer har større kommunikasjonsmessige sårbarheter enn det som kommer frem i litteraturen, sier NUPI-forskeren.

Hvorfor gikk det så galt?

Tofrontskrig

Diasporaene til demokratier fremsnakker ofte det kjente og kjære gamlelandet. For autokratier, derimot, er det gjerne en grunn til at diasporaen har flagget ut. Mange i den iranske diasporaen har en heller lunken innstilling til regimet i hjemlandet.

– I stedet for at folk slo ring om nasjonen i en krisesituasjon, havnet Iran i en tofrontskrig om historiefortellingen. Narrativet ble ikke bare angrepet av USA, men også av eksiliranere, forteller Selvik.

Mediekommentatorene i de diaspora-dominerte TV-kanalene plukket fra hverandre regimets historiefortelling om Soleimani på ulike vis:

Var han egentlig en forsvarer av det iranske folk, eller først og fremst det iranske regimet? Var han symbolet på kampen mot IS, eller på myndighetenes undertrykkelse av eget folk? Betyr store folkemengder i begravelse og minnestunder nødvendigvis mange tilhengere? Det var da mange i gatene for å demonstrere mot regimet også. Jo da, Soleimani hadde sine tilhengere, men hadde motstanderne anledning til å uttrykke sitt syn? 

– En annen ulempe med et anstrengt forhold til diasporaen, er at andre stater kan utnytte splittelsen for å svekke motstanderen og fremme egen agenda, sier Kjetil Selvik. 

Det er grunn til å tro at Saudi-Arabia, Irans konkurrent i regionen, gjorde nettopp det ved å finansiere TV-kanalen Iran International. Saudi-Arabia kan ikke holdes ansvarlig for kommentatorenes meninger og utspill, men solid finansiering og påkostede sendinger har tiltrukket seg både seere og kjente iranske journalister.

– Da de to rivalene ble enige om å gjenopprette diplomatiske forbindelser våren 2023, var et av kravene til Iran at Saudi-Arabia skulle legge bånd på Iran International.

Vondt til verre

2020 startet dårlig for Iran. Qasem Soleimani ble drept 3. januar, og i dagene som fulgte skulle vondt bli til verre.

Allerede dagen etter drapet truet Trump med å angripe 52 mål i Iran, herunder kulturarvsteder, dersom Iran tok hevn. 

7. januar ble minst 56 mennesker klemt og trampet i hjel i trengselen under en minnemarkering for Soleimani i den iranske byen Kerman. 

Dagen etter skulle en enda større katastrofe inntreffe.

Tross Trumps trusler, hevnet Iran seg 8. januar ved å bombe en militærbase i Irak hvor amerikanske, og norske, soldater var stasjonert.

Bare noen timer senere styrtet et ukrainsk passasjerfly rett etter at det hadde lettet fra Imam Khomeini-flyplassen i Teheran. 176 mennesker døde.

Iran nektet for å ha noe med flystyrten å gjøre, men videoer i sosiale medier og på diaspora-TV-kanalen Iran International viste at flyet ble truffet av et missil. Alt tydet på at et nervøst iransk forsvar hadde vært for raske på avtrekkeren.

Autokrati møter krisekommunikasjon

11. januar 2020, etter tre dager med benektelse, innrømmet Iran at deres luftvern hadde skutt ned passasjerflyet.

– Dette var virkelig nådestøtet for Irans forsøk på å vinne narrativet. Først løy de, så nektet de i tre dager, så ble de nødt til å innrømme tabben etter videoene som dukket opp. Regimet prøvde å selge en fortelling om at fiendtlige makter ville ramme nasjonen, men så var det de selv som gjorde det, sier Selvik.

Han mener hemmeligholdet er typisk autokratier.

– Dette er måten autoritære stater responderer på i møte med kriser fordi de er vant til at informasjon skal holdes skjult. Statsansatte er livredde for å ta ansvar for det som har skjedd, men når det til slutt kommer frem, hadde det vært mye bedre å innrømme tabben på dag én. Det er grunnleggende krisekommunikasjon.

Paralleller utenfor Iran

Tilfeldighetene ville ha det til at det var et ukrainsk passasjerfly som ble skutt ned, men er det ellers lærdommer å trekke til autokratiet Russlands angrepskrig mot Ukraina?

– En fellesnevner er at det blir flere og flere eksilrussere med ganske bitre forhold til hjemlandet. Mange har jobbet i russiske medier, og fortsetter å lage og spre nyheter på russisk fra utlandet, sier Selvik.

Han skulle gjerne studert om Irans kommunikasjonssvakheter går igjen fra ett autokrati til et annet.

– Jeg tror det er en del paralleller. Putins narrativ møter stor motstand utenfor Russland. Spørsmålet er i hvilken grad de alternative fortellingene spiller inn igjen i diskusjonene internt i Russland. Et viktig aspekt ved de persisktalende satellittkanalene vi har studert, er at de har mange seere i Iran, avslutter Selvik.

• Les hele artikkelen her: Messaging Soleimani's killing: the communication vulnerabilities of authoritarian states